Seriøs og beskyttet
Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, Odd Are Berkaak, har på oppdrag fra styret i Norsk Musikkinformasjon evaluert senterets virksomhet etter at det nå har vært i drift i 20 år. Berkaak konkluderer med at det i dagens Norge finnes et stort behov for en institusjon som Norsk Musikkinformasjon, og at senteret derfor bør rustes opp betydelig både økonomisk og personalmessig. Videre mener han også at populære genre som jazz, viser og rock bør utgjøre en større del av NMIs informasjonsvirksomhet.
Norsk Musikkinformasjons hovedformål er å informere om – og distribuere – norsk musikk i inn- og utland. En viktig oppgave er å produsere partitur og framføringsmateriell til verk av norske komponister. Berkaak mener at institusjonen i dag er preget av å ha for mange oppgaver i forhold til de ressursene senteret rår over.
Berkaak drøfter de ulike sidene av Norsk musikkinformasjons virksomhet og sammenligner senterets profil med tilsvarende institusjoner i de nordiske land. Han mener senteret står overfor noen dilemmaer som bør avklares: Skal det først og fremst være en leverandør av tjenester til norske seriøse komponister, eller skal det i større grad betjene hele spekteret av norsk musikk? Hvordan skal man klare å øke den internasjonale satsingen som er en erklært målsetting? Og er dagens organisasjonsform egnet til å møte utfordringene senteret står overfor?
Berkaak konkluderer med at det i Norge i dag finnes et stort behov for en institusjon som Norsk Musikkinformasjon, og at senteret derfor bør rustes opp betydelig både økonomisk og personalmessig. Særlig gjelder dette den internasjonale satsningen, der de nordiske søsterorganisasjonene har blitt gitt langt bedre vilkår. Berkaak er av den oppfatning at NMI i dagens situasjon har uklart definerte arbeidsoppgaver, og at den nære tilknytningen til komponistmiljøene har vært et hinder for vekst og endring i virksomheten. Han mener at det kulturpolitisk blir stadig vanskeligere å argumentere for at en genre og ett miljø skal privilegeres på bekostning av andre, og anbefaler at NMI skal informere om norsk musikk generelt – ikke bare i hovedsak den seriøse, beskyttede musikken.
Berkaak anbefaler videre at Norsk Musikkinformasjon gis anledning til å utvikle to fagavdelinger – en nasjonal avdeling og en internasjonal. Samtidig er han av den oppfatning at senteret til nå har spilt en altfor passiv rolle i forhold til den offentlige kunst- og kulturdebatten, noe han mener har klar sammenheng med knappe og oppbundne ressurser. ”Kunstfaglig formidling bør også naturlig innebære en aktiv røst i kulturlivet”, skriver Berkaak, og legger til:
”En av NMIs hovedoppgaver burde være å løfte frem for offentligheten de debatter og strømninger som rører seg innenfor musikkområdet. Man burde legge vinn på å tydeliggjøre musikklivets etiske og kunstideologiske bidrag til samfunnsdebatten. I dag er det områder som litteratur, film og arkitektur som innehar hovedrollene som opinionsledere på dette feltet i Norge. Dette er desto mer beklagelig ettersom musikkområdet hele tiden har vært en viktig arena for utvikling av nye ideer og ny ”tidsånd”. Da regner jeg ikke bare den seriøse musikken, men i aller høyeste grad også populærmusikken. Hvis vi ser på en rekke land det er naturlig å sammenligne seg med, slik som Tyskland, England og USA, er det tydelig at det er enighet om at musikkområdet er det feltet hvor man kan si at samtiden blir til. Her har musikkinformasjonen en mulighet til å fylle en viktig funksjon i vårt land.”
Berkaak ser etableringen av internettsatsingen Ballade som et skritt i riktig retning i denne sammenheng.
Rapporten er på 85 sider, har fått tittelen «Seriøs og beskyttet», og er en del av Norsk kulturråds notatserie. Under arbeidet med rapporten har Berkaak snakket med samtlige ansatte ved NMI, samt representanter for bl.a. Norsk Komponistforening, NOPA, Musikernes Fellesforbund, Ny Musikk, Oslo Filharmoniske Orkester, samt de nordiske musikkinformasjonssentrene.
