Gi oss noe å tro på. Noe å være en del av.

Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Innlegget ble først publisert på Malin Pettersens SoMe-profil 16. desember, og i Nettavisen samme dag. Følg med på debatten om NRKs omlegging av musikkdekningen hos oss i Ballade.

Jeg har ikke skrevet ennå, fordi jeg synes det er vanskelig å vite hvordan og akkurat hva. Jeg finner ikke helt ordene. Men jeg har hatt lyst til å si noe.

Om at NRK legger ned, og bygger ned, programmer (og kanaler) som de siste 10 årene har vært noen av de få stedene mindre og uavhengige band og artister har kunnet vise frem musikken sin. Det gjør ikke bare at jeg kjenner på urettferdighet mtp prosessen ovenfor de musikkjournalistene som har tatt dette arbeidet på alvor og lagt ned en uhyre viktig jobb i en kanal som virkelig ble til noe viktig – for både lyttere og bidragsytere. Eller for artistene og musikerne som nå mister et av de siste stedene det fortsatt var verdt å sende inn musikk til. Fordi du faktisk hadde en sjanse til å bli spilt. Til og med få komme og spille live!

Det gjør meg trist på landets vegne.

Tenk at den nasjonale kringkasteren – som har så mye kompetanse, så mange faglige ressurser, så mye enormt bra musikk å kunne vrake og velge i – og som i tillegg har et ansvar for å bidra til å formidle norsk kultur – bygger dette ned. At spillelistene får mer plass og kuratert innhold får mindre plass betyr mer plass til noen få og mindre plass til bredden.

Det går utover arbeidsplasser i norsk musikk. Det betyr at enda ferre kan regne med noe form for drahjelp i form av å bli musikkformidlet til de tusen hjem. Et nåløye som allerede er helt enormt trangt. Og det betyr at publikum kan smyge seg lenger inn i den komfortable algoritmeboblen de allerede er i og miste enda mer av sin nysgjerrighet og oppdagerlyst hva gjelder norsk musikk.

Tenk hvis det å drive statskanal betød å tenke langsiktig. Tenke «Hvordan kan vi beholde lytterne våre over lang tid?» «Hvordan kan vi ha et godt og stabilt tilbud til lytterene våre gjennom hele livsløpet? Hvordan får vi trofaste lyttere?» «Hvordan kan vi sikre at vi blir sett på som en kvalitetstilbyder av kultur til alle genrasjoner potensielle lyttere?» «Hvordan kan vi sørge for at foreldre skrur på radioen hjemme så barna blir vant til radioen som en del av hjemmet og dermed får lyst til å skru på selv?»

Er det med en god blanding av faglig kuraterte spesialprogrammer og god popjournalistikk man får til det? Samt ved bruken av de fantastiske lokalene (blir sikkert bra på det nye stedet og), dritbra podcaster, og enorm faglig tyngde? Dødsbra produsert musikkinnhold du ikke får noe annet sted?

Eller er det ved å ligne mer og mer på sine kommersielle konkurrenter så man ikke hører forskjell på kanalene lenger? Så det blir det samme for oss om NRK overlever, for «de er jo helt like de andre uansett»?

Gi meg programmer om hvordan man best hugger ved, Maria Mena som leser «Bukkene Bruse», «Hurtigruta minutt for minutt», «Honningbarna med KORK fra Store Studio», «Hva rører seg i norsk musikk», «Jazz – hva er det egentlig?», filosofiprogrammer, vitenskapsprogrammer, hørespill for barn, portretter fra ungdomsklubber, intervju med Dagny den ene uken og et undergrunnsband fra Skien den neste – side om side med masse kick ass podcaster og serier samt P3s spillelisteprogrammer, og masse ungdomskultur som blir tatt på alvor!

Gi meg et NRK som er verdt å ta vare på – fordi det tar vare på oss. Gir oss en nasjonalsjel vi ikke får noe annet sted. Et NRK som speiler oss, på vårt næreste og vårt bredeste.

Gi oss noe å tro på. Noe å være en del av.