Madrugada – Madrugada
PLATEANMELDELSE: – Madrugada har alltid stått for et bakoverskuende uttrykk, og Paisley Park-scenen, Leonard Cohen, REM og Nick Cave er tilbakevendende referanser. Men bandet har alltid greid å ta til seg inspirasjon og formet noe eget. En del av dette egne handler om en form for melankoli som har stått sterkt i norsk rock, og kanskje særpreget den, i et slags tomrom etter de fire store, skriver Ballades anmelder.
Av Carl Kristian Johansen
«Don’t know when they put me in the ground» synger den nå avdøde gitaristen Robert Burås på Our Time Won’t Live That Long. Tonen er insisterende, stemmen er standhaftig som Mick Jaggers, atmosfæren er kald og klangfull.
Burås’ mørke sang om kjærlighet avslutter dette albumet, som er titulert Madrugada i likhet med deres første EP-utgivelse for ti år siden. Det kan bety at en ring er sluttet, selv om det ikke trenger å bety at Sivert Høyem og Frode Jacobsen vil slutte å spille sammen.
Dette albumet er på mange måter en orientering i retning av den perioden som definerte Madrugadas identitet, med Industrial Silence (1999) og The Nightly Disease (2001).
I mellomtiden har bandet blant annet gitt ut sin Berlin-plate, Grit, og The Deep End, da med produsent George Drakoulias. Personlig holder jeg Grit som en av høydepunktene; det litt skitne, fuzzy, tette og semi-punkete uttrykket kledde Madrugada, og kanskje spesielt gitarist Burås, godt.
Det er nok mange som er uenig i den vurderingen, inkludert bandet selv som hele tiden har reagert på sine forrige utgivelser. Denne gangen har det resultert i at Madrugada har hentet inn igjen John Agnello, som var involvert i Madrugadas to første album. Det betyr et stort, åpent sound, med en klang av dysterhet, melankoli og blåtoner.
Madrugada har alltid stått for et bakoverskuende uttrykk, og Paisley Park-scenen, Leonard Cohen, REM og Nick Cave er tilbakevendende referanser. Men bandet har alltid greid å ta til seg inspirasjon og formet noe eget. En del av dette egne handler om en form for melankoli som også har stått sterkt i norsk rock, og kanskje særpreget den, i et slags tomrom etter de fire store. De siste 10-15 årene har kunnet by på Midnight Choir, Madrugada, Thomas Dybdahl, og Minor Majority i rekkefølge.
Men nostalgi er et ord som ikke passer, og Madrugada har alltid vært mer groovy og rocka enn countrymusikken og varmere enn 1980-tallets new wave. Det gjelder også denne gangen, og det er en variert samling låter bandet kan presenterer denne gangen.
For min del representerer radiokuttet Look Away Lucifer den mest tradisjonelle og minst spennende melodien på dette albumet. Men Sivert Høyems messende og manende vokalarbeid er det fremste kjennetegnet til Madrugada, og han kommer til sin fulle rett her.
Kvinne/mann-relasjonen er gjennomgangstema for Madrugada, og Høyem er svært behagelig å lytte til på spor som What’s on Your Mind?, New Woman/New Man, Honey Bee og Valley of Deception. Høyem formidler med troverdighet og innlevelse, men allikevel med en form for avmålt distanse som jeg liker godt. Her er det lett å følge tekstene, og flere av disse bør score høyt på nynnbarhetsskalaen.
Ledige stillinger
I de hardere låtene, som Whatever Happened To You? og The Hour of the Wolf, kommer Høyem litt i bakgrunnen til fordel for mer massive lydbilder der gitararbeidet til Burås i større grad er den iørefallende faktoren.
Til tross for single-hits og mye radiospilling oppfatter jeg Madrugada som et albumorientert band. Jeg har inntrykk av at det er helheten som teller mest for bandet, og ønsket om lage et gjennomarbeidet og solid dokument skinner gjennom her.
Helt til slutt kommer altså Our Time Won’t Live That Long med Robert Burås. Plasseringen virker naturlig siden den ville skapt et skarpt brudd med det øvrige materialet hvis den ble plassert midt i låtrekken. Som åpningskutt ville den gitt utgivelsen et sterkere preg av å være en hyllest til Burås.
Albumet står godt på egne ben, og avslutningen virker naturlig rent estetisk. Samtidig er det et verdig farvel til en kamerat og kollega, hvis dødsfall etter selve innspillingen er med på å gi dette albumet en ekstraordinær emosjonell dimensjon det kunne vært foruten.
Madrugada: Madrugada – EMI Music Norway
Medvirkende:
Sivert Høyem – vokal, gitar
Robert Burås – gitar, vokal
Frode Jacobsen – bass, tamburin, backingvokal
Erland Dahlen – trommer, perkusjon
Alexander Kloster-Jensen – gitar, backingvokal
Mikael Lindqvist – orgel, piano
Kid Congo Powers – slide gitar
Dag Stiberg – saksofon
Ane Brun – backingvokal
Ingrid Olava – backingvokal
David Mansfield -pedal steel
ETHEL – strykere
Albumet slippes mandag 21. januar. Dette er hjemmesiden til Madrugada.
