Nytt tidsskrift I
Ambisiøst, men ikke umulig, sier Audun Reithaug om målsettingen for et nytt nordisk visetidsskrift.
Forrige uke så to nye musikktidsskrift dagens lys..
Norsk Viseforum har gått sammen med sine søsterorganisasjoner i Sverige og Danmark om opprettelsen av et nytt nordisk visetidsskrift. I introduksjonen til bladet Viser skriver de at det blåser opp til en ny visebølge.
— Hva ligger i denne nye visebølgen?
— Visebølgen vil neppe komme tilbake slik den var på 70-tallet. Men viser er i vinden. Gamle helter som Gitarkameratene og Ole Paus trekker fulle hus, og nye, genuine visediktere som Stein Torleif Bjella og ikke minst Tønes er allemannseie. Mange foretrekker å kalle seg singer/songwritere. Likevel er det mange som melder på platene sine i visekategorien til Spellemann, så et forhold til begrepet har de jo, sier daglig leder i Norsk Viseforum, Audun Reithaug
Han sitter i den norske delen av redaksjonen, sammen med Øyvind Muntz og bladets norske redaktør Øyvind Rauset, som har registrert at språk fremdeles er viktig.
— Det å synge på norsk ser ut til å være en trend i tiden, noe som merkes både på kvantiteten men også kvaliteten. Det fremstår som litt historieløst og navlebeskuende når John Olav Nilsen mener at for mange har «kastet seg på trenden han var med på å starte».
Fra organisasjon til fagblad
Norsk Viseforum gav tidligere ut organisasjonsbladet Viser, som ble besluttet nedlagt i mars i fjor. Til tross for nedleggelsen har bladet til dels levd videre på organisasjonens nettside, og leverer stoff om den norske visebevegelsen. I tillegg er det altså behov for flere artikler, mener utgiverne.
— Etter at 70-tallets organiserte visemiljø ble fragmentert utover 80-tallet, er det mange som er interessert i viser og et visetidsskrift uten at de har noe forhold til organisasjonen. Når våre danske og en svenske søsterorganisasjon ønsket å få til et viseblad i deres land, var veien kort til å ta skrittet mot et nordisk tidsskrift. For oss i Norge føles den svenske visetradisjonen som uendelig mye større og rikere enn vår, og vi misunner visekulturens plass i det svenske musikklivet. Når vi kunne samarbeide med både dem og danskene, ble det en vinn-vinn-vinn situasjon for oss, sier Reithaug.
Et nordisk begrep
Det første forsøket på et nordisk samarbeid om et viseblad var det den nordiske viseforeningen NordVisa som sto for i 1987. Satsningen lykkes ikke, sannsynligvis fordi tidsskriftet ble noe internt, tror Reithaug.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter
Ledige stillinger
Heller ikke i et større internasjonalt perspektiv har tidsskrift eller fagblader for og om visekunstnere vært noe utbredt fenomen.
— Viser er et nordisk begrep. Selv om franske chansons, middelalderballader, engelskspråklige folk-songs også kalles viser, så fins det ingen andre tidsskrifter internasjonalt som fokuserer på viser slik vi gjør det, selv om det amerikanske tidsskriftet Sing Out historisk sett har mange av de samme røttene. Heller ikke i Norden finner vi fagblad for visekunsten. Lira i Sverige skriver litt om det, og flere tidsskrifter anmelder viseplater, til og med i rock og prog-bladet Blackmoon. Mens både jazz og blues har flere fagblad i Norden, er dette det første for viser.
Endret ideal
I første omgang vil bladet utgis to ganger i året. De nasjonale redaktørene er ansvarlige for sitt lands materiale, og i det første nummeret portretteres tre skandinaviske, kvinnelige visesangere, som alle er døtre av en visesanger. I tillegg til intervjuer finnes anmeldelser og annet fagstoff.
— I Sverige er det en mye sterkere akademisk tradisjon rundt visesangen, noe som kan gi mye godt stoff til et visetidsskrift. Et eksempel i dette nummeret er en artikkel om doktoravhandlingen til Marita Rhedin om hvordan visesangeres syngemåte har utviklet seg fra tidlig på 1900-tallet og frem til 1970. Mens Taube sang med stor kraft og lite dynamikk, en nødvendighet for å nå gjennom på den tiden, har den teknologiske utviklingen endret idealet fra denne klassiske syngemåten, til en mer foredragende frasering fra 60-tallet. Det meste interessante med denne artikkelen er at skribenten Finn Zetterholm, en utøvende visesanger med fartstid fra 60-tallet, selv får en aha-opplevelse av å lese om utviklingen, også om sin egen syngemåte, sier Reithaug.
— Hvor mange lesere regner dere med å nå?
— Vi har nå sendt ut tidsskriftet til 11 000 viseinteresserte i Norden, og utfordringen er å få alle de som er interessert i bladet til å registrere seg som abonnenter. Vi håper at vi kan komme opp i 2000 abonnenter innen utgangen av 2014. Det er ambisiøst men ikke umulig, svarer Reithaug.
