(Foto: Peter Adamik)
Det usynlige kulturlivet
INNLEGG: Mange hundre tusen instruktører, ledere, medarbeidere og utøvere på ulike nivå blir usynlige i den viktige debatten om restriksjoner og anbefalinger for kulturlivet, skriver dirigent Jon Fylling.
Jon Fylling (Foto: Privat)
Av Jon Fylling, dirigent
Hammerfest Blandede Kor må avlyse sin flotte 100-årsjubileumskonsert, «HELT i 100» – ikke fordi de ikke kan arrangere og holde konserten. Nei, den kan de ha, med 200 publikummere i salen, lyd- og lysfolk på plass, fullt kor på scenen.
Nei, de må avlyse fordi de ikke kan møtes og øve til den samme konserten!
Men de kan møtes på puben og drukne sin skuffelse i en øl eller tre….til maten.
I alle dager, hvordan er dette mulig?
Jo, rett og slett fordi når et kor, orkester, teatergruppe, dansegruppe, korps, orkester, eller andre kultur-aktører holder en konsert eller forestilling, defineres dette som et arrangement.
Når de derimot arrangerer og leder generalprøven til samme konsert, med sin profesjonelle dirigent, regnes det som fritidsaktivitet. Selv om aktøren er både arbeidsgiver og arrangør, og har profesjonell dirigent.
Dette er ironien i de restriksjonene vi kulturarbeidere må forholde oss til.
Årsakene er sammensatt, og en kombinasjon av vår egen, nesten ekstreme, lovlydighet, og våre lederes manglende forståelse av hvor viktig kultur er.
Regjeringen definerer disse restriksjonene som «anbefalinger», men i min kulturelle verden er vi jo lovlydige så det holder, så de fleste som driver kulturvirksomhet tolker dette som «forbud», og våger derfor ikke å utfordre disse anbefalingene. Kulturarrangører våger heller ikke å utfordre definisjonene «fritidsaktivitet» og «arrangement». Alle er vi jo redde for å spre smitte!
Ledige stillinger
Våre stortingspolitikere prioriterte serveringsbransjen da lettelser skulle komme, fordi den er synlig, og fordi økonomi, bedrift, investor, arbeidsplass er enkle begrep å forstå. Kulturlivet forstås dessuten av våre ledere som artister og kjendiser. Og de klarer seg jo alltid, og kan med sine med-aktører, alltid klare å arrangere ting…. ikke sant?
Jeg er en profesjonell kulturaktør, og mine kolleger er det samme. Vi har dette som levebrød. Når jeg sammen med mitt kor eller orkester arrangerer en prøve, er ikke dette fritidsaktivitet, men jobb!
Spennende debatter foregår, om tiltak og hvem som beslutter hva, og hvorfor, og hvem som rammes. Viktige debatter!
Men: Ikke et ord blir ytret om prøver, konserter og andre arrangementer i det jeg kaller den «semi-profesjonelle» delen av kulturlivet, som omfatter mange hundre tusen instruktører, ledere, medarbeidere og utøvere på ulike nivå.
Og som er helt usynlige i debatten.
De fleste steder i landet kan vi i alle fall gå og ta en øl eller to – til maten – og drukne vår frustrasjon. Der treffer vi i alle fall folk!
