Musikkteatret Saums operasaga «Vølvens dom» har blitt en gripende musikkfortelling der eddadiktet Voluspå plasseres i nåtiden.

Vølvens dom Foto: Sascha Hegner Specht

Mange nordmenn kjenner «Voluspå» fra Den eldre Edda. Det er i dette eddadiktet volven spår et framtidig ragnarok og ser guder kjemper mot jetter, kosmos mot kaos og det gode mot det onde.

Og det er dette som er utgangspunktet for barneoperaen «Vølvens dom» som ble spilt på Sentralen i Oslo 7. og 8. september. Men i denne forestillingen befinner vi oss ikke i norrøn tid, men i vår egen samtid. Dermed er det problemene vi omgir oss med nå, klimaforandringer og flukt fra krig, sult og naturkatastrofer, som er utgangspunktet for handlingen. Det er her «Vølvens dom» starter. Og dette er heller ikke volvens spådom, som i det gamle «Voluspå» Det er rett og slett volvens dom.

Moderne operasaga
I «Vølvens dom» møter vi menneskene, Vølven og Barnet. Slagverker Matias Seibæk, cellist Hanna Englund og hardingfelespiller Anne Hytta er plassert midt på scenen der de både spiller instrumentene sine og er i roller som Menneskene. Og menneskene er fortvilet. Forestillingen åpner med at de sitter ganske apatiske og synger «Hvordan skal vi tåle at barna dør?!» Jorda holder på å bli ødelagt. Menneskene aner ikke hva de skal gjøre. Vølven må hjelpe, og de roper på henne. Og inn kommer hun, i egen, høye person. Men hun har hørt dette før og er lei. Dermed får menneskene passet sitt påskrevet, de har ødelagt jorden selv og har seg selv å takke.

Det kan høres patetisk ut, men er det ikke. Musikkteatret Saum med Ingeborg Fangel Mo i spissen, det er hun som synger og spiller Vølven, makter nå som flere ganger før å ta tak i vanskelige og komplekse spørsmål, løfte dem fram og snakke direkte til både barn og voksne gjennom en intens kombinasjon av musikk og teater. Uten at det virker banalt, pedagogisk korrekt eller utenpåklistret. Det er bare reint, vakkert og ærlig.

Durita Dahl Andreassen, som Barnet i Vølvens dom Foto: Sascha Hegner Specht

Barnet ser løsningen
Barnet driver i land med redningsvest på og er glad for å møte folk. Hun forteller at begge foreldrene hennes er døde, moren druknet og faren brant i hjel i en stor skogbrann. Og menneskene tar henne sånn sett godt imot, men forteller at de dessverre ikke har plass til henne.

Og allerede her river det skikkelig, fordi de går så rett på. Vi møter et barn i nød som med åpenhet og forventning vender hun seg mot dem som bør representere trygghet og ansvar. Og denne scenen er ekstra sterk nettopp fordi det ikke blir noe svært ut av dette: Ingen voldsom, krass musikk, ingen store sceniske gester. Bare et kontant, iskaldt avslag sunget rett ut.

Det viser seg likevel at det er Barnet som ser håpet og løsningen. Plutselig finner hun en bie som hun fanger. Og hun vet hun hva hun skal gjøre for å få den til å leve og formere seg. Hun finner jord, vann og aske og lager et fint bosted til den. Og etter hvert forstår menneskene, de store, altså, hva de kan gjøre for å redde verden.

Tydelig musikkfortelling
Musikken er skrevet av islandske Hugi Gudmundsson. Den er i all hovedsak ganske lavmælt med et lett dissonerende uttrykk og stort sett sangbare linjer. Det spilles på cello og ymse slagverk, og midt i det ligger Anne Hytta på hardingfele, og dermed er foten plantet i det urnordiske også.

Librettoen er skrevet av Lene Vestergård. Historien er lineær og lett å forstå. Det synges og snakkes mest dansk, men også noe svensk og norsk. Det man eventuelt ikke får med seg av ord blir rikelig formidlet gjennom musikken og det sceniske der det flyter av plast og dilldall og brødskiver i overflod henger på veggen. Og ikke minst er det Barnet i Durita Dahl Andreassens skikkelse som holder forestillingen på et høyt nivå hele veien. Hun er voksen, men dét glemmer man nesten fordi hun agerer barn med hele seg på en mesterlig måte. I ettertid er det ikke minst ansiktet og tilstedeværelsen hennes som sitter igjen. Hun er enestående både i stemme, kroppsspråk og mimikk.

Durita Dahl Andreassen, som Barnet i Vølvens dom Foto: Sascha Hegner Specht

Viktige spørsmål
I løpet av den timelange forestillingen reiser det seg en rekke viktige, eksistensielle spørsmål. De blir klart og tydelig uttalt; de synges og spilles rett fram. Det er rett og slett snakk om hvordan vil skal redde jorda før det er for seint. Som voksen kjenner man seg definitivt truffet.

Og vel var sanger Ingeborg Fangel Mo som Vølven litt hes i stemmen og sang ikke på sitt beste på forestillingen jeg var på. Hun har også bodd 12 år i Norge så hun sang norsk for anledningen, men blander rimelig nok litt underveis. Dette er imidlertid småtterier, for totalt sett var dette en strålende opplevelse.

Den sterke historien med det viktige budskapet formidles til publikum både emosjonelt og intellektuelt. Den blir fortalt gjennom en et musikkspråk som opererer i flere lag: Melodifraser og resitativiske bolker der teksten får rom til å komme fram og musikken og tonesettingen appellerer på et dypt emosjonelt plan. Dette underbygges selvfølgelig i resten av lydbildet med hardingfele, cello og slagverk. Klassiske operatriks, ja, men det er så absolutt ikke alltid resultatet er så vellykket og gripende som dette. Og det store rammeverket med volveskikkelsen som dukker opp i vår egen samtid fungerer også utmerket.

Vi kommer!
Musikteatret SAUM har nå base i Faxe kommune i Danmark, og forestillingen skal turnere i flere av de nordiske landene. Den er også en del av deres egen kunst- og klimafestival i Faxe Kommune våren 2019.

Og «Vølvens dom» ender heldigvis godt. Barnet finner ut hvordan vi kan redde kloden, og de voksne skjønner og lærer. Og i dette perspektivet var det ekstra flott å oppleve at 10-åringen som satt ved siden av meg intuitivt ropte «Vi kommer» fra publikumsplass da de stakkars voksne menneskene på scenen ropte fortvilet om hjelp i starten.

Publisert:

Del: