Ballade presenterer her det tredje utdraget fra fordypningsoppgaven ”Å fange en vind – på jakt etter god musikkritkk”, skrevet av Eirik Kydland og Lars Sætren ved journalistutdanningen i Oslo. Dagens utdrag handler blant annet om balansen mellom det lekne og seriøse, og begrunnelser for platekritikk. – Jeg er veldig fornøyd om jeg har skrevet en lunken anmeldelse, la oss si jeg har gitt plata en 3’er, samtidig som en leser likevel forstår at han vil digge albumet, sier Martin Bjørnersen i Natt & Dag, en av journalistene som blir intervjuet.

Audun Vinger_stor (Foto:Alarmweb.org, 2004)

Av Lars Sætren og Eirik Kydland

Begrunnet eller ubegrunnet

Det er også uenighet blant musikkritikerne i forhold til anmeldelsens endelige vurdering av kulturproduktet. Hvor grundig skal platen vurderes, hvor bombastisk skal konklusjonen være, og hvor viktig er egentlig en kvalitetsvurdering for anmeldelsen?

Svein Egil Hatlevik mener selve kvalitetsvurderingen er mindre viktig, og ofte ikke nødvendig i det hele tatt, i en god anmeldelse.

— Det er ofte viktigere å plassere en plate i en sammenheng enn faktisk å kvalitetsvurdere den. Jeg mener ikke kvalitetsvurderingen alltid er nødvendig i en anmeldelse, problemet er imidlertid at de fleste lesere uansett leser anmeldelsen som en kvalitetsvurdering.

At leserne ofte vil lete etter en kvalitetsvurdering i en anmeldelse er vel naturlig, men alle anmeldere mener altså likevel ikke at en endelig bedømmelse av platen kvalitet er så viktig.

Ole-Martin Ihle synes ofte det er viktigere å trekke albumet inn i en større sammenheng, og i hans anmeldelse av Justin Timberlakes siste plate skrev han veldig mye om begrepet ”whiggas” (betydningen hvite menn som kunne ønske de var afroamerikanske). Kvaliteten på albumet skrev han derimot mindre om.

— Jeg ble skjelt ut på byen av en fyr, som mente jeg hadde vært for hard mot den siste Justin Timberlake-plata. Da skjønte jeg ingenting, fordi jeg følte jeg hadde sagt så lite om albumets kvalitet i anmeldelsen min, forklarer Ihle.

De fleste anmelderne vi har intervjuet, mener ”kvalifisert argumentasjon” eller “kvalifisert synsing” bør ligge til grunn for vurderingen av albumet.

Sigrid Hvidsten mener vurderingen må være tydelig for leseren:

— En anmeldelse skal være en kvalifisert argumentasjon. Den kvalifiserte argumentasjonen er basert på anmelderens kunnskap og dennes evne til å formidle meningen. Du skal presentere en tydelig mening for eller imot.

Mode Steinkjer går litt nærmere inn på hva han legger i en kvalifisert vurdering av musikken:

— Vi må vurdere om låtene er gode, produksjonen er god og en helhetsvurdering av plata.

Sven Ove Bakke mener anmelderen bør være både forbrukerveileder og kunstkritiker i vurderingsfasen:

— Innenfor kunstkritikk-kriteriet bør verket vurderes opp mot både historiske og samtidige sjangerkriterier. Hvor relevant er platen i dag? Tåler den sammenlikninger med for eksempel etablerte klassikere eller band?

Forbrukerveiledning går ut på å foreslå hva leserne bør bruke tiden sin på, rydde opp i den enorme strømmen av plater som kommer ut i dag. Flere av anmelderne sier også at de ønsker at leserne skal kunne følge og forstå veien mot en kvalitetsvurdering, slik at de kan gjøre opp sin egen mening uavhengig av anmelderens konklusjon. Dette minner om Magnus Anderssons kriterium om gjennomsiktighet.

Martin Bjørnersen i Natt & Dag ønsker å skrive anmeldelser som både er vurderende og åpne:

— Jeg er veldig fornøyd om jeg har skrevet en lunken anmeldelse, la oss si jeg har gitt plata en 3’er, samtidig som en leser likevel forstår at han vil digge albumet.

Det samme mener Ole-Martin Ihle i Morgenbladet:

— Selv om man slakter, må leseren kunne forstå at han kan like plata.

Leken eller seriøs

Alle intervjuobjektene mener at anmeldelsene bør ha et ”godt språk”. Dette er et viktig, men likevel temmelig vagt kriterium. Derfor prøvde vi å grave litt dypere i hva kritikerne legger i et godt anmelderspråk. Svein Egil Hatlevik prøver å presisere.

— Språket skal være godt. Det vil si korrekt og uten floskler. Uttrykke som ”fete riff og fint trommespill” er tomme for mening. De sier egentlig ikke leseren noen ting.

Nettanmelder Paul Nordahl i Panorama legger vekt på enkelhet i språket:

— Språket skal være tydelig og konkret. Man skal tross alt veilede en leser, da nytter det ikke å skrive en hel avhandling. Anmeldelsen må ikke bli for nerdete og omstendelig.

Stein Østbø er enig i at et godt anmelderspråk skal være tydelig og ikke for avansert:

— Språket skal være forståelig, og man skal ikke briljere med fremmedord. Du skal ikke bruke språket til å fremme deg selv og språkets underholdningsverdi skal ikke gå på bekostning av vurderingen av platene.

De fleste anmelderne vi snakket med mener også at en plateanmeldelse bør være underholdende.

— En anmeldelse skal være et underholdende og selvstendig stykke tekst. Det skal være mer enn bare en produktomtale, mener Thomas Talseth fra VG.

Flere av anmelderne synes også at plateanmeldelsen bør være leseverdig, uavhengig av om leseren er interessert i det omtalte albumet. Som Audun Vinger sier det:

— Jeg tror en del leser anmeldelser kun for anmeldelsens skyld – selv om de ikke er så interessert i musikken.

Enkelte av personene vi intervjuet mener det er rom for å utfordre anmeldersjangeren og språket.

Ole-Martin Ihle mener skribentene fra musikkbladene Puls, Beat og Nye Takter ikke var så fastlåst som dagens anmeldere:

— Det var et høyere nivå tidligere. Skribentene var dyktigere og våget å eksperimentere med teksten. Nå preges ofte anmeldelser av en oppramsing av referanser, namedropping og fakta om artisten, synes Ihle.

En annen spesifisering av hva et godt språk innebærer, er det flere kaller en personlig stil.

Bjørn Hammershaug fra nettavisen Groove mener en god anmelder bør ha et særpreg:

— Plateanmeldelser bør ha en personlig stil, og være engasjerende ovenfor leseren. Vi legger ingen føringer på hvordan det skal skrives hos oss, men vi ønsker at skribentene skal tilegne seg en personlig stil.

Alle anmelderne er, ikke overraskende, opptatt av at anmeldelsene skal ha et godt språk. Kjennetegnene på godt anmelderspråk er i følge våre intervjuer at det skal være personlig, underholdende, korrekt, eksperimenterende/nyskapende, tydelig og ikke for musikkvitenskapelig.

Fjerde og siste del av denne artikkelserien kommer på Ballade i morgen.

Har du selv synspunkter på norsk musikkjournalistikk tar Ballade gjerne imot ditt innlegg.

Publisert:

Del: