– En god konsert glemmer man etter tre timer. Det må være mirakuløst! Jeg er ikke interessert i produksjoner hvor jeg ikke får rom og plass til å fly enda høyere, sier NRKs tonmeister Krzysztof Drab.

Krzysztof Drab

– Har du musikkutdanning?

Det er noe av det første orkesterprodusent Krzysztof Drab spør om idet han plukker opp undertegnede i NRKs radioresepsjon på Marienlyst. Han forteller om den gangen Grieg Trio feiret 20-års jubileum, og en NRK-journalist spurte: ”Så, hva er egentlig Grieg Trio?”. Drab sukker oppgitt, frustrert over tidens tendens til mangel på dybdekunnskap. NRK-journalisten fikk aldri svar, intervjuet ble avbrutt momentant.

– Jeg kan ikke fordra amatørisme, dilettanter. Da kan jeg bli veldig uhyggelig, sier tonmeisteren, halvt konstaterende, halvt advarende.

Drab har nettopp kommet tilbake fra en ukes innspilling med nettopp Grieg Trio i Fredrikstad kirke (”Jeg kaller det min norske Abbey Road”). Etter en uke med intens jobbing døgnet rundt er han utslitt, både mentalt og fysisk.

– Jeg bruker stadig mer energi under innspillingene, så nå føler jeg meg som en tom ballong, forteller han på det lille, noe bortgjemte, kontoret sitt i NRK-bygget.

NRK-veteran
Drab er opprinnelig fra Polen, hvor han fullførte en grad som tonmeister ved Chopin musikkakademi i Warszawa i 1981. I over 20 år har han vært ansvarlig for NRKs klassiske orkesterproduksjoner, alt fra direktesendinger til opptak og liveproduksjoner. Han har produsert flere hundre CD-utgivelser for blant annet Simax og Naxos, fått flere utmerkelser – Preis der Deutschen Schallplattenkritik og Diapason d’Or for å nevne noen – og plateproduksjonene hans er faste gjengangere når Spellemannprisen hvert år deles ut.

Likevel, få her i landet har hørt om tonmeisteren. Drab lurer på om musikkritikere i det hele tatt vet hvor mye av det endelige resultatet av en klassisk innspilling som formes i postproduksjonen ettersom dette sjelden eller aldri nevnes. For produksjonen er også en stor del av musikken. Bak tonmeistertittelen ligger en grundig innføring i alle sider av klassisk musikk og musikkproduksjon, musikalsk så vel som teknisk.

– I Norge har vi ikke utdannelse i dette. Vi har lydskole og tekniske kurs, men her kan alle være musikkprodusenter hvis de har tatt litt musikk og kan lese et partitur. Teknikken jeg bruker kan du lære deg på 20 minutter, det er samme prinsippet som på mobiltelefonen din. Men å forstå og være sensitiv til musikalske linjer det er noe helt annet, understreker Drab.

Fortsatt like nysgjerrig
Han er merkbart sliten etter forrige ukes intense plateopptak, men det er ikke det man intuitivt legger merke til i møte med produsenten. Heller ikke det grå håret som står rett opp og som han stadig drar videre oppover med fingrene, eller den sterke, polske aksenten. Det er driven som treffer først – energien som melder seg straks han begynner å snakke om kunsten i musikken, linjer og energi, om det ikke-verbale som man enten hører eller ikke hører.

Fra innspilling med Det norske kammerorkester
Fra innspilling med Det norske kammerorkester

Drab er selv overrasket over at han i sitt sekstiende år fortsatt er like engasjert og interessert i arbeidet sitt.

– Jeg tok med meg innspillingen av Mahlers symfoni nr. 3 fra 2002 med Mariss Jansons og Oslo-Filharmonien og redigerte i sommerferien. Dette er ikke en jobb for meg, det er livet mitt. Jeg kan ikke noe annet.

Ikke interessert i ”korrekt”
Det var den latviske dirigenten Mariss Jansons og Oslo-Filharmonien som gjorde at Drab kom til Norge. Jansons dirigerte orkesteret i over 20 år, og Drab beskriver samarbeidet dem imellom som noe helt spesielt, tuftet på en felles forståelse for denne ikke-verbale kraften i musikken som Drab stadig vender tilbake til i løpet av samtalen. Tonmeisteren har gjort over 650 liveproduksjoner med Oslo-Filharmonien, som han beskriver som ”et av verdens beste orkestre”.

Når jeg velger takes er jeg ikke interessert i hva som er korrekt, men fortellingen av historien.

Og han har grunnlag for sammenligning. I tillegg til å ha jobbet med de fleste norske orkestre, gjorde han på slutten av 90-tallet flere liveopptak for Nederlandsk radio og tidligmusikkfestivalen i Utrecht. Før sommeren var han i USA hvor han jobbet på innspillinger av Bavarian Radio Symphony Orchestra med Jansons i ærverdige Carnegie Hall, og New York Philharmonic med Bernard Haitink i Avery Fisher Hall i Lincoln Center.

Carnegie Hall var som en drøm, mimrer han. New York Philharmonic –comme ci comme ça”.

– Hva legger du i det?

– Det klang fenomenalt, perfekt – men kjedelig.

Han retter seg opp i stolen.

– En god konsert glemmer man etter tre timer. Det må være mirakuløst! Jeg er ikke interessert i produksjoner hvor jeg ikke får rom og plass til å fly enda høyere. Jeg vet det låter arrogant, men…

Han unnskylder seg ofte for å være ”litt arrogant”, men det later mest til å være en tilleggsfrase han bruker for å vise at han har skjønt de norske sosiale kodene om å ikke stikke seg frem. Drab er nemlig ikke interessert i ekvilibrium. Han trives best i de emosjonelle ytterpunktene sammen med kunsten. Han bruker innspillingen av Mahler-symfonien han jobbet med i ferien som eksempel.

– Du vet, Oslo-Filharmonien, de spilte for livet! Hot, ekspressiv sound! Når jeg velger takes er jeg ikke interessert i hva som er korrekt, men fortellingen av historien. Frasene, retningen og kontrastene. Ikke en eneste tone må være tom!

Han prater med innlevelse, hendene gestikulerer, ansiktet er dynamisk, kroppen lener seg frem og tilbake i stolen.

– De fleste orkestre spiller høflig, korrekt og raffinert, men jeg savner den siste delen. Fieren!

– Som produsent, hva sier du for å få frem denne energien i musikerne?

– Det finnes ikke ord. Kommunikasjonen mellom artist og produsent er ikke verbal. Du må forstå musikken på samme intuitive måte som musikerne gjør det. Det er veldig mye psykologi i denne jobben. Det viktigste er å være helt ærlig, men på en måte som beholder spenningen og den kreative stemningen. Et feil ord, så kan du ødelegge hele atmosfæren. Og dette kan ikke læres, det står ikke i en bok. Det er et utrolig delikat, sofistikert og komplekst forhold på innspillingen mellom artister og produsent, understreker Drab.

– Plateproduksjon er som en film, der har de også masse takes og uendelige muligheter for hvordan en scene kan bli. Så, hvorfor spiller vi inn 17 forskjellige takes av introen til Haydns klavertrio? Mitt svar er, hvorfor ikke? Første take var fantastisk, men hva betyr fantastisk? Opptak nummer ni var mirakuløst! Redigert produkt må låte enda friskere enn live. Det er min filosofi.

– Hvordan tilnærmer du deg prosjektene du jobber med?

– Jeg starter fra ingenting. Jeg kan selvfølgelig ikke hindre at min bakgrunn over 35 år følger med, men man kan ikke improvisere før man har et verksted. Jeg har over 350 CD-produksjoner bak meg, det er et redskap som gjør at jeg kan bruke fantasien fritt.

Drab er opptatt av å jobbe, ikke av å få oppmerksomhet

Drab er opptatt av å jobbe, ikke av å få oppmerksomhet, © Linn Carin Dirdal

Etterspurt i USA
Før sommeren besøkte Drab Berklee College of Music i Boston. Her fikk han tilbud om å undervise i et helt nytt fag om orkesteropptak sammen med James Donahue, produsent for Boston Symphony Orchestra, med oppstart høsten 2014. Han virker glad for tilbudet, det er en gyllen anledning til å belyse estetiske aspekter ved tonmeisterprofesjonen.

– Jeg er opptatt av produksjonsestetikk og filosofi, denne problematikken er ikke utforsket nok etter min mening, det snakkes altfor lite om dette både nasjonalt og internasjonalt.

– Legger NRK til rette for at du kan ta imot slike tilbud?

– Den beste løsningen er at jeg er total frilanser, men jeg vil ikke miste NRK. Jeg er i en posisjon her hvor jeg er hovedansvarlig for alle orkesterproduksjoner unntatt KORK, og det er veldig spennende med direkteopptak, improvisering i reell tid, det komplimenterer min studioproduksjon. Det er alltid et dilemma, men jeg tror jeg kan klare å være på flere steder samtidig.

– Betyr det at du blir lærer ved Berklee til høsten?

– Jeg tror NRK trenger Amerika-input på samme måte som meg, og jeg tror mine sjefer og medarbeidere har forståelse for at det kan skape en unik verdi for oss. Jeg kan ikke være en måned på Berklee og en måned i NRK. Kanskje kan jeg holde forelesninger over fire dager, jeg har ikke tenkt på de praktiske detaljene. Men det viktigste er å beholde kontaktene. Husk, det finnes ikke bøker i dette, det handler om å utveksle erfaringer og estetikk, påpeker Drab.

–Det går ikke å tenke at Norge er et eget rom hvor vi lager musikk, man må reise! Det som fungerer i Norge fungerer i New York City. Vi prater ikke om pass, vi prater om musikk. Kunst er det eneste som er absolutt fritt, resten er bullshit – politikk, taktikk, diplomatikk…

Tonmeisteren har lite sans for norske politikeres inntog i kunstlivet. Kulturen bør få utvikle seg selv, den beste kulturministeren er den som ikke forstyrrer, ifølge Drab.

– Lytter du til annen musikk enn klassisk?

– Noe av det The Beatles skrev kunne ha blitt laget av Schubert, det er et spørsmål om verdi og nivå mer enn sjanger. Det er samme verdier i en Mahler-symfoni som i Keith Jarretts spilling. Men dagens popmusikk er søppel. Det er grusomt, det burde vært forbudt. 100 tonn med utstyr og en jente som ikke kan synge rent, og det heter super – nei, det er for lite – megastar! Det er ikke slik at jeg er for gammel til å forstå, jeg produserer jo også ekstrem moderne musikk. Jeg forstår form. Men jeg snakker om profesjonalisme og kreativitet.

Behov for nye tonmeistere

– Jeg lever i min totalt unødvendige musikkverden

Flere utdanningsinstitusjoner verden over har innført tonmeisterutdanning siden den ble lansert for første gang i Tyskland på midten av 1900-tallet. Drab skulle gjerne sett at musikkhøgskolen i Oslo fulgte etter.

– Det hadde skapt et miljø. Da jeg studerte i Warszawa samarbeidet vi allerede første året med musikere og komponister, de kom til studioet og ble kjent med produsentproblematikken. Musikkstudenter i Norge har ikke denne kontakten. Og jeg forstår ikke svaret om at Norge er for lite til å lage en dypere utdannelse på dette. Det er ikke mange år igjen til jeg pensjoneres. Gjennomsnittsalderen på tonmeistere i Norge er 60 år, og jeg ser ikke nye folk. Hvor kommer de fra og når kommer de? Vi må tenke langsiktig og videreføre tradisjonen.

Ikke opptatt av synlighet
At han har viet livet sitt til en prosess som er nokså usynlig for utenforstående betyr lite, sier han – han er opptatt av å jobbe, ikke av å få oppmerksomhet. Han forteller en historie om middelalderkunstneren som brukte 15 år på å lage små ornamenter øverst på en søyle i en skyggelagt del av kirken. Da han ble spurt om hvorfor han brukte tid på noe som andre aldri ville kunne se, svarte kunstneren ”men gud ser det”.

– Jeg vet at den beskrivelsen er altfor patetisk i Norge, men sånn var det, forteller Drab.

– Jeg lever i min totalt unødvendige musikkverden. Jeg liker Claude Debussy som sa at musikk er det eneste i verden som er helt unødvendig, det er et abstrakt produkt som ikke har andre mål enn å eksistere for seg selv. Jeg bor i denne verdenen. På en måte føler jeg meg som han fra middelalderen med ornamentene i kirken. Og det er fint, mitt liv er rikt. Og tenk, jeg blir betalt for dette, det er fantastisk. Jeg skulle jo gjøre det uansett!

Publisert:

Del: