Det mener Olav Sovang i Vårt Land, som i mange år har skrevet inngående om både norsk og utenlandsk pop og rockmusikk. – Gospelmusikken har hele tiden vært et bærende element for all popmusikk, ved siden av soul og blues, sier han, og mener at det er på høy tid å oppheve skillene mellom “kristen” og “verdslig” musikk.

U2

Olav Solvang er journalist i Vårt Land. Han har vært heltidsjournalist siden 1984, og har blant annet en fortid som redaktør for det kristne ungdomsmagasinet Treff. Hele tiden har han fulgt med på musikkbransjen, selv om han anslår at de kristne platene hans bare utgjør 25 prosent av platehylla hans. Han ser et klart potensiale for dagens kristenrock. – Skal du være rockeopprører i dag er det ikke dumt å vifte litt med en bibel, sier Solvang.

Solvang gir et kortfattet overblikk over kristenpopens historie:

— Gospelmusikken har hele tiden vært et bærende element for all popmusikk, ved siden av soul og blues. Men på slutten av sekstitallet kom kristenpopen som et alternativ til den verdslige musikken. Dette var en konsekvens av at rocken hadde et image med mye sex & drugs, som ikke tiltalte kristne noe særlig. Samtidig var det ikke så mye plass til å synge om Jesus, sier Solvang.

Dette skjedde omtrent samtidig med Jesusvekkelsen i USA, et fenomen som også kom seg hit til Norge. Så hvordan høres musikken til Jesusfreaksene ut?

— Kristenpopen fostret flinke artister, og ikke fullt så flinke artister, sier Solvang. Han trekker frem særlig én figur som er verdt å stifte bekjentskap med:

— Larry Norman er blitt en slags kulrtfigur, og får stor respekt fra folk som Bob Dylan og Van Morrison. Norman satte en høy standard, men ble ironisk nok uglesett av mange kristne fordi han trakk musikken ganske langt. Han ble for verdslig for de kristne og for kristen for de verdslige, grunner Solvang.

Etter som årene gikk fikk den kristne popen sine egne plateselskaper, egne radiostasjoner og egne musikkblader. Og selv om den levde sitt eget liv i sin egen verden, var den svært levedyktig, økonomisk sett. En indikasjon på dette er kan være at kristne amerikanske selskapene gjerne igjen eid av verdslige kjemper som EMI og Virgin. Slike selskaper engasjerer seg neppe i denne bransjen av misjonsiver.

Men Solvang snakker gjerne om uttalt kristne artister som Moby og Lenny Kravitz, og synes situasjonen med en egen kristen bransje er kunstig.

— Betegnelsen “kristenrock” er helt håpløs. Jeg har forsøkt å jobbe mot denne segregeringen, og fått kjeft av kristne fordi jeg har skrevet om artister som har de vil definere utenfor den kristne bransjen. Ta U2 – det er ikke alle kristne som er like begeistret for dem, selv om Bono de siste årene har stått fram som en mer bekjennende kristen. Nå er Bono blitt så stor at ingen kan ta ham for å være kristen, sier Solvang.

Tiden ser i noe fall ut til å jobbe for Solvang. De siste årene har det vært en trend at kristne artister har fått en plass på den vanlige musikkscenen. Artister som gospelfornyeren Kirk Franklin har i perioder bodd på Billboardlista, og kristenmetalbandet POD har solgt over 3 millioner plater i USA – en suksess som har smittet over på norsk rockpublikum.

— I fjor var jeg på en stor kristen musikkmesse i Tenessee, og hørte mange bra nye band. Men det er del som ikke kommer seg noen vei; de lider under at selskapene i USA er veldig konservative, og at det vi får hit gjerne må ha blitt populært der først. Samtidig fins det flere eksempler på at kristne selskaper har gitt dyktige kristne artister en mulighet de sannsynligvis ellers ikke ville fått, sier Solvang.

Så ironisk nok ligger den kristne musikkens framtid i andres hender:

— Det avgjørende er om de gode kristne gruppene får platekontrakt eller distribusjonsavtaler med verdslige selskaper, avslutter Solvang.

Dette er det tredje avsnittet i en serie på i alt fem artikler, der Ballade ser nærmere på den kristne musikkens posisjon på platemarkedet. Serien avsluttes i morgendagens utgave av Ballade, med en uhøytidelig gjennomgang av utvalgte plater fra Master Music.

Publisert:

Del: