Sildagapet er et vellykket møte mellom profesjonelle og frivillige, elitekultur og folkelig appell, og private og offentlige midler.

Sildebåten Viking Foto: Jon Arve Kjøde

Det er ikke hver dag det presenteres nyskreven, helaftens norsk opera. At Opera Nordfjord tar på seg ansvaret er derfor verdt betydelig honnør.

Det omfattende samarbeidet mellom profesjonelle og frivillige, elitekultur og folkelig appell, offentlige og private midler er alene nok til få borgerlige kulturpolitikere til å klappe begeistret i hendene. Sildagapet huker av på mange av de rådende kulturpolitiske føringene – og de gjør det med den kunstneriske integriteten i behold.

Hva mer kan man ønske seg? Litt, men ikke mye.

Sterk historie i sentrum
Operaen er ført i pennen av librettist Jostein A. Fretland, og tonesatt av Helge Sunde. Handlingen finner sted i Måløy på 1950-tallet, i en tid der sildefisket var både livsgrunnlag og sosialt omdreiningspunkt, på godt og vondt.

Historien pynter ikke på sannheten. Fattigdom, alkoholisme og sosial ulikhet står i veien for kjærligheten mellom protagonistene Inga (Martha Standal Pavelich) og Håkon (Eivind Kandal). Samtidig er det rom for varmt småsamfunns-samhold og lun humor: Store deler av handlingen finner sted på en fargerik bygdedans, og en tilbakevendende damekvintett fra Frelsesarmeen tilbyr stadig komisk avspenning når historien blir for dyster. Jeg har heller ikke sett så mye fisk på en scene siden Lady Macbeth fra Mtsensk i Bjørvika i 2014.

Sildagapet Foto: Øystein Torheim

Den konkrete handlingen – kjærlighetshistorien – står i sentrum, og det gis lite plass til abstrakt assosiering eller metaforiske tolkninger. Det er kanskje rett valg for anledningen, for forestillingen skal spilles over to uker, og er nødt til å trekke et bredt publikum med en god og tilgjengelig historie. Det fungerer stort sett fint, selv om både tekst, scenografi og regi noen ganger bikker over i det overtydelige. Musikalske gjengivelser av «Hei, korleis går det? Jo, takk, sjølv?» virker unødvendig. Kontrasten mellom Technicolor-stemningen over bygdedansen, og sort-hvitt-belysningen når Frelsesarme-koret synger er forutsigbart. Og en avspilling av et historisk NRK-opptak der et knippe russiske tjuvfiskere ble plukket opp av politiet, introduseres over høyttalere som «tidskoloritt, som ikke har noen ting med operaens handling å gjøre» – og fratar dermed forestillingen et av svært få elementer som kunne gitt den et ekstra tolkningslag.

Sildefisket – The Musical
Sildagapet presenteres som opera, men ligger i sannhet nærmere musikalen. Og det er det ikke noe i veien med. Sundes musikk er fargerikt og lekent orkestrert, og gir assosiasjoner til klassiske Disney-filmer, melodiske lydbølger som i sitt konsept etterligner rullende bølgetopper og –daler, sjømannsviser, salmesang og vestlandske korpsmarsjer. Blandingen er sjarmerende og gir en samling referanser som får en viktig funksjon som brobygger mellom generasjonene.

Hovedtemaene fungerer også godt til formålene: Kortere fraser lar oss høre hva som blir sagt, og et par iørefallende vendinger brukes gjennomgående, tilsynelatende for å illustrere emosjonell ladning hos karakteren. I hvilken grad komponisten har skrevet med akkurat disse sangerne i mente, vet jeg ikke, men solopartiene virker å ligge godt for de fleste – de ligger ofte i et takknemlig mellomleie som vil kunne la seg synge av mange. At solistene og orkesteret dessuten opererer med mikrofon, underbygger musikal-følelsen.

Les også: Bittersøtt om den største smerten

Musikkens sterkeste side er den gjennomgående fargerike stemningen, den enkle og effektfulle tre-mot-to-rytmikken som skaper intensitet og fremdrift, og noen aldeles imponerende solister som gir liv og sjarm til rollene sine.

En tilreisende til Nordfjord kan reagere på at det ser ut som den kvinnelige hovedrollen har gått til det som må være nær slekt av operasjef (Kari Standal Pavelich) og kunstnerisk leder (Michael Pavelich) – men så snart Martha Standal Pavelich (18) åpner munnen, skjønner jeg at det ikke kan være mange andre i området som kan ha gitt henne stor konkurranse. Hun har en sterk sopranstemme med flott musikalklang og fremstår både profesjonell og naturlig på scenen, på tross av sin unge alder. Eivind Kandal har kommet noe lenger i karrièren, nylig uteksaminert fra Operaakademiet i København, og leverte en svært sympatisk og varm Håkon. Med sunnmøringen og Nasjonalopera-bass Magne Fremmerlid og den erfarne tenoren Kristian Krokslett var kjernesolistene mer enn solide.

Selfisk notkast – Odd Oldeide

Høydepunktet glipper
Også koret leverer en god innsats, særlig i tuttipartiene der de får lov til å dra skikkelig til. Det er nesten bare i de flerstemte korpartiene mot slutten at de avslører seg som amatører. Det kommer først og fremst av at de ikke har mikrofon. Når den forholdsvis lille gruppen deles i to, tre og fire stemmer som synger ulike ting på ulike tidspunkter, er resultatet ganske spinkelt. Det er synd, for jeg tror meningen egentlig er det motsatte – det er her Sildagapet tetter seg til, musikalsk og dramatisk.

Det er også her det overordnede dramaet faller litt igjennom. Historien tar brått en kritisk vending når både faren til Inga og faren til Håkon er savnet til havs. Også her belyses en av de mørkeste sidene ved yrkesfisket langs hele kysten: Rekken av kvinner som ventet på den dagen mannen, faren eller sønnen ikke kom tilbake fra havet.

Men musikken speiler ikke dette dramatiske høydepunktet. Lydbildet, orkestreringen og selv de melodiske temaene er i stor grad de samme som ble brukt gjennom hele første og annen akt. Det gjør at vi ikke helt gripes av den plutselige følelsesladde dybden i handlingen. Selv når en av mennene dør, etterlates jeg underlig uberørt.

For meg ligger det også en dramatisk svakhet i at skylden for mye av stykkets ulykke på et tidspunkt legges på den ærgjerrige sildekjerringa Gunhild. Inntil langt uti annen akt er det sosiale og strukturelle årsaker som på et vis tvinger karakterene til å være slemme med hverandre: Sosial status gjør unggutten Guttorm til en bortskjemt kranglefant, og trange kår gjør at Bjørn karrer seg til de ressursene han kan få, selv om det innebærer å spille til seg en annen manns gård. Det er tragisk, men troverdig. Når de senere snur seg mot Gunhild, virker det som om de bruker hennes svakheter til å unnskylde sin egen gemenhet.

Denne vendingen kommer i veien for det som lenge er et elegant trekk i fortellingen: I stedet for at vi sitter igjen med følelsen av at livet under sildefisket var krevende også på det mellommenneskelige plan, sitter vi plutselig igjen med følelsen av at bare Gunhild ikke hadde vært så slem, så hadde alt vært bra.

Institusjonsbyggende effekt
Det er syv år siden forrige gang Opera Nordfjord produserte en nyskrevet norsk opera. Den gang var det fotball-operaen Norge-Brasil, med Are Kalvø og Helge Førde som henholdsvis librettist og komponist. Norge-Brasil ble eksportert til Oslo, og satt opp på Det norske teater i en egen versjon med Erik Ulfsby som regissør, og forestillingen hentet til og med inn en Hedda-nominasjon i kategorien Beste forestilling.

Les også: – Gratis kulturskole hadde vært noe

Det er nok litt usikkert om Sildagapet har helt samme appell. For selv om sildefisket er vår felles historie, er den nok mindre samlende som tema enn hva landslagsfotball er – kanskje særlig på Østlandet. Men å egne seg for Oslo-eksport er ikke et kriterium for kvalitet. Opera Nordfjord er et kreativt og produktivt kraftsentrum som med Sildagapet knytter seg sterkt til lokalbefolkningen, både gjennom historien, de medvirkende og den kunstneriske utformingen av stykket. Selv om Sildagapet kanskje ikke vil gå inn i verdenshistorien som et universelt hjørnestensverk, gir den kulturell identitet til folk i regionen, og vil unektelig ha en sterk institusjonsbyggende effekt på Opera Nordfjord, og Operahuset i Nordfjord.

I et snevert, verkorientert perspektiv er det klart at det er kvalitetsforskjeller mellom en distriktsoperaproduksjon, og en nasjonaloperaproduksjon. Med så stor bruk av frivillige og de begrensningene som legges av økonomi og behovet for å treffe et bredt publikum, må det være sånn. Men det er altså mer til slike produksjoner enn øyet kan se og øret kan høre. Det er sånt som kan få oss som er oppvokst i Oslo til å ønske at vi kom fra et mindre sted, så vi kunne føle på kroppen den tilhørigheten og fellesskapsfølelsen som gjennomsyrer produksjoner som dette.

At Opera Nordfjord tar et så stort kulturelt og samfunnsmessig ansvar som de gjør med Sildagapet bør være til inspirasjon for distrikts- og regionsoperaer over hele landet.

Publisert:

Del: