Ordet definerer og spesifiserer, men klangfargen eller sounden kan uttrykke helheter språket aldri kan nå, sier vokalkunstneren Ruth Wilhelmine Meyer. Det er noe av grunnen til at hun som regel kutter ut alle ord og lager musikk med de ulike klangvalørene i stemmen.

© Knut Bry

Hun har skapt klanglige baktepper til kunstvideoer. Hun har lydmalt personer fra Ibsen-skuespill. Hun har vært med på å klangliggjøre både poesi og prosa av Jon Fosse. I høst er hun Moster i den nye nordiske kammeroperaen ”Is-slottet” med musikk av Magnar Åm. Synne Skouen og Henrik Hellstenius har skrevet musikk for henne. I høst klinger også stemmen hennes over Olav Christensens forskningsutstilling ”Kaldt hav – hete spørsmål” på Naturhistorisk museum i Oslo.

Men hvorfor er det mer virkningsfullt å bruke stemmeklangen i stedet for lyden av andre akustiske eller elektroniske instrumenter? Hva er det stemmen har som de andre instrumentene ikke har? Og hvordan går man fram for å finne klangen til en Ibsen-person, eller for å forlenge poesien til Jon Fosse?

– Klangen kan  uttrykke det som ligger bak, eventuelt foran språket. Den forteller noe annet som ordet ville ødelagt, begynner Meyer.

Seks oktavers stemmeomfang
For å få dette fram man må ha en velutviklet stemme og ha kastet en del sjangerhemninger over bord. Meyer har selv ståsted i mange leire. Hun har bakgrunn fra folkemusikken og er utdannet klassisk sanger. Men hun har også utforsket etniske stemmeteknikker, naturlyder, eksperimentelle uttrykk og ulike former for støy. All denne utforskningen har gitt henne ulike former for vokal multifoni gjennom forskjellige vibratoteknikker og flere former for strupetenikker. Arbeidet har i tillegg gitt henne et toneomfang på knappe seks oktaver og nær sagt alle slags lydkvaliteter .

– Vel, det har vært mye hardt arbeid og mye nysgjerrighet på randsoner og underlige muskulære koblinger. Men gjennom denne utforskingen har jeg fått en klangpalett som kanskje ikke så mange har, sier hun beskjedent. – Dessuten gir allsidig bruk av stemmen en fleksibel muskulatur som gjør det mulig å utfordre stemmen ekstremt uten å få slitasje.

Alle lyder er like mye verdt
Meyer har for lengst opphevet alle skiller mellom pent og stygt og hierarkiske innstillinger av riktig og galt – i hvert fall sånn som man ser på det innenfor klassisk sang. Alle slags lyder er like mye verdt. De er kun uttrykk for ulike aspekter ved det å leve.

– Det finnes sjangerbaserte sounds i for eksempel jazz eller opera. Det finnes spedbarnslyder og en utrolig flora av menneskeskapte lyder av etnisk karakter. Det inkluderer etteraping av dyrelyder og andre naturlyder, for ikke å glemme støybasert lyd. Hvis man sidestiller disse stemmeuttrykkene får man en kolossalt stor klangpalett, og menneskestemmen er det eneste instrumentet som kan romme hele klangpaletten, sier hun.

Scene fra Is-slottet
Scene fra Is-slottet

Former sin egen rolle
I den nyskrevne danskproduserte operaen ”Is-slottet” som bygger på romanen til Tarjei Vesaas, har Meyer vært med på å forme sin egen rolle. Librettoen er ved Jesper Bræstrup Karlsen, og Magnar Åm har skrevet musikken. I forkant av arbeidsprosessen møtte hun ham, og han laget seg et kartotek over lydrepertoaret hennes.

– Han ville kartlegge hva slags instrument jeg var. Jeg sang forskjellige uttrykk og farger i de ulike registrene, han noterte dem ned, og mye av musikken ble skapt ut fra dette kartotekarbeidet, forteller hun. – I noen av satsene la han rammer for hvilken karakter han ville ha, og så fylte jeg dem med lyd, mens andre satser er eksakt noterte ”arier”. Det har vært svært givende å være med å forme musikken, og ikke minst å få tatt i bruk mulighetene i det nonverbale uttrykket.

Sammensatt Mosterrolle
På denne måten ble rollen som Moster sammensatt. Hun er en del av en dialog, hun synger gjennomkomponerte arier og hun er et instrument som fargelegger sammen med de andre instrumentene .

– Og ved at Åm skriver spesielt for meg får jeg mulighet til å utvikle meg videre vokalt og kunstnerisk. Han krever nye ting av meg som jeg selv ikke har sett. Slik får jeg sprengt mine egne grenser, og det er deilig, forteller Meyer.

I klangbildet til ”Is-slottet” er det både bearbeiding av pustebasert inuittsang, gråtekonelyder basert på ulike former for skrik og støybaserte partier. Det står i kontrast til det klassiske uttrykket til de andre sangerne og utvider på denne måten klangbildet i operaen ganske betraktelig.

Vibrato-Hedvig
Når Meyer skal lage lydportretter av personer legger hun stort arbeid i finne ut hvem personen er. Under arbeidet med duo cd-en ”Memnon- soundportraits of Ibsen characters”, som hun spilte inn med pianisten Helge Lien, startet hun med å finne frem til grunnsounden til ulike skikkelser fra Ibsens fiksjonsunivers. Hun spurte seg: Hvem er denne personen? Hvilke erfaringer har hun som gjør at hun handler som hun gjør?

– Da jeg skulle finne ut hvem Hedvig var fant jeg ut at jeg ville bruke en forsiktig strupevibrato som basisklang. Hedvig er 14 år og midt mellom barn og voksen. Hun ser de voksnes verden både med et gryende voksenblikk og gjennom et barnesinn på samme tid. Jeg prøver å eksemplifisere det tvisynet som en sjelstilstand, og også den smerten det er å være midt mellom to tilstander –  den uroen og aspeløvaktige dirringen som også gjør at hun ikke holder ut å leve lenger, sier Meyer.

Tritonus-Hedda
Hedda Gabler låter selvfølgelig helt annerledes enn Hedvig Ekdal:

– I den første delen ville jeg ha en klang som hadde noe med brystet og smerte å gjøre. Det skulle være noe veldig rett og rakt og kompromissløst. Men så sprekker det, og da har jeg brukt en klang der jeg splitter stemmen og dermed får parallelle tritonuser i dypt leie. Da må jeg jobbe råere vokalt. Og det syntes jeg passet, for Hedda må være den mest forherdete og skadete personen Ibsen har tegnet, sier Meyer.

Denne konserten, eller lydteateret som det ofte blir kalt, skal forøvrig til teaterfestivalen «Ibsen in Mumbai- when we dead awaken» i India i november.

Klangen belyser det essensielle
I slutten av november i år står hun på scenen på Nationaltheatret sammen med Anne Marit Jacobsen og Helge Lien i forestillingen ”Stein til stein”, bygget på Jon Fosses diktsamling med samme navn. Den ble spilt på Litteraturhuset i regi av Oslo Poesifestival i fjor, og på Fosse-dagane i Strandebarm i mai i år.

Det er en annen arbeidsprosess å klangfarge et dikt enn å klangliggjøre en person.

– Dikt er helheter. Poesi har noe av det usagte i seg , det er på en måte musikalisering av ord med mange åpne, assosiative rom. Når man skal gi dikt en klangbunn leter jeg først etter grunnsounden til diktet. Melodilinjer og former kommer i neste runde, sier hun.

– Klangen kan  uttrykke det som ligger bak, eventuelt foran språket. Den forteller noe annet som ordet ville ødelagt.

I denne forestillingen er det Anne Marit Jacobsen som leser mens Meyer ligger bak, under og rundt sammen med pianist Helge Lien. Han bruker også instrumentet på forskjellige klangmåter med både tangenter, banking og klimpring på strengene.

– Hele det musikalske konseptet var klangbasert, egentlig. Vi prøvde å forlenge diktet framfor å tenke mellomspill og ramme. Og det er kanskje kunstens hovedoppgave å sette lyd og farge på noe av dette andre, det vi ikke kan se og ikke kan høre? La det usagte få en materialitet og på den måten skjerpe sansene våre, spør Meyer.

Poesi i klang
Meyer mener klangfargen kan ha noen av de samme mulighetene som poesien til å sette lys på noe eksistensielt.  Den kan utvide rommene og øyeblikkene på en annen måte enn ordene kan.

– Både prosa-Fosse og poesi-Fosse er ekstremt musikalsk skrevet.  Men særlig i poesien er det uhåndgripelige størrelser, ofte nesten bortenfor fatteevnen. ”Ikkje eit lys, men ei sky av lys, ei sky av mørkrer som er eit lys som ikkje skil mellom lys og mørkre, i ei sjel som ikkje er ei sjel…. Tanker vi bare kan fatte i glimt. Hun tenker seg om og fortsetter:  – Og da er det veldig spennende å prøve å fortelle nettopp dette i klang og musikalske uttrykk. I musikken har man kanskje muligheten til å la diktet vare lenger? Du kan utvide øyeblikket på en annen måte enn det ordet kan.

Stor litteratur gir store rom
Når man skal nyansere personer og andre helheter gjennom klang er det ikke likegyldig hva slags litteratur man jobber med. Klangkunstneren Meyer setter pris på å få jobbe med så storslått litteratur som hos Vesaas, Ibsen og Fosse.

– De spenner alle opp et lerret som skaper et stort, mentalt rom. Det gir igjen en stor kunstnerisk frihet. Handlingen er der, men de store spørsmålene ligger under hele tiden. Ved bruk av klang kan du forsterke det rommet uten å beskrive det. Du kan gi det lyd. Det er fantastisk å få jobbe med sånn litteratur, sier hun.

I musikken har man kanskje muligheten til å la diktet vare lenger?

Menneskestemmen er menneskelig
I tillegg til klangmulighetene har menneskestemmen også et annet selvsagt, men viktig fortrinn: Det er det eneste instrumentet som henger direkte sammen med mennesket. Meyer merket det godt da hun jobbet med musikken til forskningsutstillingen ”Kaldt hav-hete spørsmål” som har turnert i flere fylker og står på Naturhistorisk museum i Oslo nå.

– Et instrument gir fort assosiasjoner til et innendørs rom eller en konkret materialitet; messing, strenger eller trommeskinn. Hele sanseapparatet knytter lyden til denne materialiteten. Kunstvideoen i utstillingen ”Kaldt hav- hete spørsmål” skulle nettopp gi oss en identifikasjon med det rare, uidentifiserbare havet og vekster og liv der. Derfor ville jeg bare ha stemme og bearbeidelser av den. Den er menneskelig, og mulig å identifisere seg med som lytter. Med en gang det er snakk om etikk innebærer det en medfølelse. Medfølelse kommer bare hvis du identifiserer deg med noe og hvis ikke vi identifiserer oss med noe ønsker vi heller ikke ta vare på det, sier hun.

Elektronifisering skaper distanse
I denne produksjonen samarbeidet hun med elektronikakomponist Lasse P. Nøsted i NOTAMs studioer.

– Hvis en vokal lyd er forbundet med den kroppen den blir produsert i, blir den også en del av denne kroppens menneskelige erfaringer. Når vi bearbeidet stemmen for mye elektronisk, fjernet vi oss for mye fra det menneskelige, sier hun.

Og fjerner man det sanselige gjennom for mye elektronifisering blir også identifikasjonen borte.

– Da blir du tilskuer. Stemmen ble dermed en bro til identifikasjon med havet og havets levende organismer. Innen ny musikk ligger det forresten mange ubrukte muligheter innen vokale klanguttrykk, sier hun.

Kunsten er livsviktig
Det er også en sterk opplevelse å snakke om dette med Meyer. Én ting er at hun utstråler all den empatien hun snakker om, og som man må ha for å få fram de uttrykkene hun gjør.  Men dermed blir man hentet rett inn i kjernen av dem og det hun forteller om. Det er rart å oppleve å bli rørt bare av at en musiker sitter på kafé og forteller om hvordan hun jobber.

– Det er jo derfor vi trenger kunst, sier hun når jeg forteller det. Det blir jo mye gøyere å leve når livet er fargerikt, så det er mye lek i å arbeide med klangfarger. Men jeg opplever det også som ekstremt viktig, sier hun og fortsetter:  – Vi trenger kunst for å bevare følsomheten. Følsomheten for livet. Uten følsomheten får vi ikke identifikasjon og dermed ikke det som skal til for å ta vare på hverandre, å ville ta vare på naturen. Følsomheten må dyrkes og dyrkes og dyrkes. Derfor er kunsten i alle dens uttrykk livsviktig for hele vår eksistens. Det er så stort som det, synes jeg.

Publisert:

Del: