Kristne vekkelsessalmer ville tronet Norsktoppen og Topp 20 hele nittitallet, dersom tekstene ikke var kristne.

Ida Gilbert. Bilde fra Forfatterforeningens hjemmeside, © Sian O' Hara

Ballade har fått tillatelse til å gjengi denne teksten, som er å finne i katalogen som følger Rockheims utstilling Soli Deo Gloria – en utstilling om kristendom og populærmusikken i Norge. Utstillingen åpner 11. april 2019 på Rockheim i Trondheim.

Av Ida Marie Haugen Gilbert, skribent og filosof

Jeg glemmer nok aldri dagen og timen jeg begikk flausen. Jeg sto på kjøkkenet og lagde mat mens jeg ubevisst, men med innlevelse, sang på en vekkelseslåt fra albumet Credo av Carola: «Jag vill göra mitt liv till en lovsång till dig, där var ton skall en hyllning till dig bära. Och i dagar av glädje och dagar av sorg, vill jag leva var dag till din ära.»

Like utenfor kjøkkenet satt en beklemt liten forsamling middagsgjester og ventet på fiskesuppe.

Jeg hørte den på radioen tidligere på dagen og ble forlokket til å søke den opp på Spotify. Godt forsikret om at funksjonen «Private session» blokkerte for andres innsyn, satte jeg den på og slo den av i god tid før gjestene kom. Jeg hadde dog ikke forsikret meg mot det faktum at slike kristne låter klistrer seg fast på hjernen og kommer trillende ut når man er minst forberedt. Her snakker vi nemlig guilty pleasure.

Farlig fengende
Som oftest er de fleste lavkirkelige vekkelseslåter trygt isolert innenfor menighetsvegger, sunget med formål om å lede tilhørerne til frelse eller videre vandring på den smale sti. Blir de sunget og fremført av sangevangelistene selv, når de sjelden lengre enn til landsdelens teltmøter, kanskje svipper de innom en lokalradio som lager innslag fra møterekkene. Skjønt, dersom kjente artister tar dem så langt som til riksradio, så sniker de seg inn når du minst venter det.

Kommer du i skade for å overhøre Sputnik fremføre bedehushit nr. 1, «Han er min sang og min glede», på NRK P1+, så har du den på hjernen, og da står du der plutselig, i en halvfull garderobe på treningssenteret og traller bevisstløst på «… Jeesus i dine he-ender, jeg lever til livets slutt», mens du gynger halvnaken med til takten.

Ut til folket
Når slike låter sprites ytterligere opp med pop, hiphop, latin og r&b, så trollbindes også fjortisene – riktignok med noen forbehold.
«Den låta hadde vært kul, hadde den bare ikke vært så jævla kristen…» overhørte jeg en medelev si etter en musikktime på ungdomsskolen anno 90-tallet. Hun siktet til Børud-låta «Jeg vil synge ut min takk», fra albumet Virkeligst av alt (1990).

Dette er nok representativt for mange.

Det er tvilsomt om Carola ville vunnet Grand Prix i 1991 om låten eksplisitt hadde handlet om å bli fångad av frelse heller enn en stormvind. «Främling» i ’83 hadde aldri nådd Europa fra den svenske scenen. Den kjente kristengruppa Børud-gjengen kalte seg Arnold B. Family da de deltok i Grand Prix – muligens for å rense låtene for all kristenhistorisk bismak som ville truet plasseringen.

Hadde de kommet på andreplass i sangkonkurransen om deres bidrag, låta «La oss feire livet», handlet (eksplisitt) om Jesus heller enn å være positiv i livet? Ikke sjans! Hva hadde folk sagt om Lisa og Ole Børud nå nylig møtte til duett i semifinalen i Stjernekamp med en salme, heller enn låta «Walk The Dinosaur»?

«Gud og hvermann»
Salmer når likevel frem til «Gud og hvermann», som tittelen på albumet utgitt av Kirkelig Kulturverksted i 2003 antyder. Sangevangelist Aage Samuelsen blir sjelden eller aldri spilt på radio, men det gjør sangene hans når de blir fremført av i utgangspunktet «verdslige» kjente artister.

Ole Paus, Kari Bremnes, Bjarne Brøndbo, Hellbillies, Mari Boine, og så bortetter – alle har de covra salmer ut til folket – gjennom klokkeradioen på soverommet, radioen på kjøkkenet, i bilen, på bussen, eller i dusjen. Bussjåføren lar P1 stå på med «Hvilken venn vi har i Jesus», så lenge den er fremført av De Lillos og Jaga Jazzist etter morgenandakten omkring 05:33 en torsdagsmorgen.

Dersom salmene fremføres av kjente, verdslige artister så kan de tryggere forklares spilt av nostalgiske grunner, og unngå anklager om forkynnende rikskringkasting. Det skal ikke forundre meg om Humanetisk forbunds talsmann, Jens Bruun-Pedersen, har nynnet med til «Å, hvor salig å få vandre» fra Hellbillies munn mens han svinger inn og parkerer foran Humanetisk høyborg uten engang å tenke på alt han kunne gjort ut av saken med anklager om uheldig påvirkning av massene – dersom han bare hadde visst hva han sang på.

Skjønt, også bekjennende kristne kjendiser som Rune Larsen har klart å formidle salmer helt frem til radio, til tross for at fyren i flere tiår har vært førstevalget blant artister på generalforsamlingene til Norsk luthersk misjonssamband.

På den andre siden igjen begikk Finn Kalvik bragden å vinne kirkelig aksept for det blasfemianklagede diktet “Den korsfestede sier” av Inger Hagerup. Og ikke bare aksept – ved å lage melodi til teksten sang han den inn i kirken som en slags uoffisiell salme allerede på 70-tallet.
Med andre ord kommer kristen musikk seg frem. Om så kanskje ikke videre tydelig i folks musikkhistoriske bevissthet.

Trommenes bakside
Hvordan denne bevegelsen over mot verdslige uttrykksformer fortonte seg på innsiden av de lavkirkelige miljøene er noe annerledes.

Selv vokste jeg opp med kassettholderen fylt med et kostelig utvalg kassetter med salmer av god bedehuskvalitet. Det var salmer om liv i mørket før perleporten åpnet seg og livet ble fromt og gudfryktig. De sang om sånt som at man i synden var dømt, og «…mitt liv var forsømt, kjempet håpløst i djevelens gaaarn,» før Jesu røst lød og alt ble så meget bedre. Dette nye livet hørtes dørgende kjedelig ut.

Det var sunget av menn med strengt blikk bak umoderne briller, eller damer med luftig bølgepermanent og kassegitar. Ikke en tromme var å se eller høre. Akkurat som det skulle være når tonene ikke skulle lokke til dans og forlystelse.

På et eller annet vis begynte verden litt etter litt å trenge seg gjennom fromhetssensuren i kassetthyllene. Allerede før min tid kom Bjøro Håland trekkende med Amerika, og Elvis Presley vant terreng i kristelige kassettholdere. Så kom Børud-gjengen trommende inn på teltmøter i regi av Norsk luthersk misjonssamband og Indremisjonen med sprek og dansbar musikk inspirert av amerikansk gospelmusikk, pop, hiphop og r&b. De sang attpåtil låter som i tittelen hevdet at «Det var Gud som skapte dansen». Stikk i strid med pietistisk teologi. Kristne musikklærere begynte å si noe så bedervende for sjela som at «..det er ikke noe galt i å bevege seg til musikk». Ut med «Gerhard Fjelde synger med barna», og «Vi har blitt kjent med Jesus» av Marit og Irene. Inn med Børud-gjengens «Livet er herlig».

Oslo Gospel Choir inspirerte skolekorene til gynging til tonene, lokket ungdommen til dans, fristet dem ut på livet. Før de ante ordet av det var de begynt å «leve i verden». Jesus var slått av trommene, smelt ned i fotnotene. Kristelig innhold ble tappet ut av tekstene og fløt ut i ren, profan pop. Verdsliggjøringen var fullbrakt. De sang til og med på engelsk!

Så fikk de rett som de hadde sagt det hele tiden, grandtantene: Det var sånn det måtte gå. Og nå gikk det bare en vei. Fra trekkspill, sitter (zither), kassegitar og piano – til trommer, bass og elektrisk gitar. Endetiden var nær.

Men enden kom ikke, for det ville ingen ende ta. Pietistene inviterte sånne som Carola til å holde konsert, og hun hadde sminke og hårspray. Dessuten hadde hun danset rundt der nede på kontinentet i Eurovision Song Contest. I kjølvannet ble menighetsdøtrene stadig oftere avslørt med leppestift; sønnene fikk ring i øret.

Sangevangelist Gerhard Fjelde fra Jørpeland prøvde så godt han kunne å ta kontroll over situasjonen. Han skrev kristen tekst til den farlig fengende melodien til vinnersangen av eurovisjonen i 1981 «Ein bißchen Frieden». Fjelde omskrev låta til
«Han ga meg freden, han ga meg gleden, og så med ett fikk mitt liv ny mening». Til ingen nytte.
Populærmusikken var kommet for å bli.

«Børud-syndromet»
En annen endring som kom med poppa salmesang er vokallydens symptom på et gladere gudsbilde. En kantor jeg jobber med i Den norske kirke kommenterte at «…jeg kaller det bare for «Børud-syndromet»», da jeg luftet fenomenet for ham: Denne måten å synge på som besmittet kristen-Norge på åttitallet og ikke vil gi seg med å forvandle lokalfølelsen til unge sangere, indoktrinert via TenSing og Hillsong.

De smiler når de synger, smiler på en egen måte som er salig, og dette gjør noe med vokalfølelsen, spekulerte kantoren. Munnvikenes oppadgående retning forvandler lyden av vokalen -æ til en sjelevrengende –e; «Jeeeeii vil synge ut min takk…» (Børud-gjengen, Virkeligst av alt, 1990).

Kantoren mistenker også at vokalfølelsen kan ha blitt ytterligere herpet av forbilder fra Sverige, og han sier noe der, tenker man når man hører Børud-gjengen smøre vokalene godt utover åttitallet; «jeej» og «meej». E-lyden erstattet æ-lyden. Også den klassiske korsangen mistet terreng til fordel for de overengasjerte vokalene.

Hør selv låta «I evighet» på albumet av samme navn, av Oslo lovsangkor – her er Børud-besmittelsen fullbrakt. De vrir også a-ene mot e. For ikke å snakke om VKU lovsangteam; her går konsonantene helt av skaftet attåt el-gitartoner og heavy trommer, på låter som «Din vei». Vokalsyndromet baner vei mot den evige salighet. Så danser de med stemmen ved å hoppe opp og ned på notearket. Hør dem synge salmen «Da Jesus satte sjelen fri» på plata Salmeskatt, opp mot samme låt sunget av Gunstein Draugedalen på albumet Tett ved sida mi.

Til stor kontrast var de trauste gamle salmene, sunget av konservative sangevangelister, preget av en svært så mye dystrere vokalbruk. E-en blir vridd til –ø attåt hvilenotene. «Det er makt i de foldødøø hendør», sunget av Lage Wedin, og «Takk at du tok mine byrdøør, eit høgfjell av skuld og av skam, du bar det på skuldrene dinøø, du skuldløse sonofferlam», fremført av Frikirkekvartetten. For oss med bedehusbakgrunn er det ø-versjonen som lyder rettmessig kristent, og måten man former munnen på mens man hviler på disse vokalene sier mye om gudsbildet vi vokste opp med.

«Ønskekonserten»
Bedehusenes uomgjengelige favoritt er nok teolog, predikant og dikter, Trygve Bjerkrheim. Han skrev over ti tusen dikt og salmer; flere av diktene fikk melodi og kan høres blant annet på albumet Trygve Bjerkrheims beste. Mine skyldigste fornøyelser her er låtene «Det er makt i de foldede hender», «Ikke en spurv til jorden», «Takk at du tok mine byrder».

Og det er slett ikke bare innenfor bedehusveggene Bjerkrheim har truffet landets sjeler og vunnet folkets velsignelse. «Det er makt i de foldede hender», sunget av Lage Wedin, var en gjenganger i NRKs Ønskekonserten i flere tiår.

Hvis jeg med risiko for musikksosialt selvmord får foreslå noen store perler blant en evighet av salmeskatter (tilgjengelig på Spotify og allting, skjønt mange vil nok sette på den velsignede funksjonen «private session» først) – da anbefaler jeg å søke opp disse her:

Den mest fengende av dem alle vil jeg mene er «Dine løfter er mange», med «operasangeren Norge aldri fikk», Gunstein Draugedalen. Kanskje lettest tilgjengelig på albumet Salmer til alle tider. Gerhard Fjelde, «Navnet Jesus (skal strålende stå)» er å finne på samlealbumet På gater av gull. Marit og Irene, «Han tek ikkje glansen av livet», på albumet Sang og vitnesbyrd. Gunstein Draugedalen, «Hjemme i himlen» på albumet Pilegrimssanger.

Og en låt som er helt umulig å komme utenom i salmesammenheng: «Han er min sang og min glede», oversatt til norsk og fremført av Rune Larsen.
Så kan dere selv se om dere får dem av hjernen igjen.

Publisert:

Del: