En æra i norsk underholdningsindustri er over. Arne Bendiksen levde hele sitt liv for musikken, og var engasjert til det siste.

Arne Bendiksen

Av Bjørn Hammershaug

Jeg var hjemme hos Arne Bendiksen to ganger i 2008, i forbindelse med et lengre intervjuopptak for Popsenteret i Oslo. Første gang var i juli, andre del av intervjuet fant sted i oktober. Tredje og siste del ble aldri fullført.

Bendiksen var en generøs vert, han åpnet sitt hjem på Nesbru i Asker, og ga villig av seg selv. Hans detaljerte hukommelse, hans formidlingsevne og engasjement var formidabel inntil det siste. Første runde varte i nærmere fem timer, og brakte oss frem til 1956. Den neste pågikk i over tre timer. Med en karriere som strakk seg fra krigen til mars 2009, var de åtte timene på langt nær nok.

Her er likevel noen berøringspunkter fra hans lange karriere med utgangspunkt i våre samtaler.

Arne Bendiksens unike posisjon i nyere norsk populærmusikk skyldes ikke bare et helt liv i dens tjeneste, men også den enorme mengden arbeid han nedla – i alle ledd av bransjen. Hans virke som talentspeider eller låtskriver var i seg selv en full stilling for andre enn ham. Han mente selv at han spilte inn over 1000 artister.

På slutten av 50-tallet stod plateselskapet han drev sammen med The Monn-Keys visstnok for 1/4 av all musikk som ble solgt i Norge.

— Jeg var sentralt plassert i elendigheten, som han sa med selvironi.

Arne Bendiksen fylte alle rollene alene, og levde et helt liv for musikken. I mine samtaler med ham klaget han aldri på arbeidsmengden, men fremhevet desto oftere gleden ved det han holdt på med.

Som når han snakket om perioden tidlig på 60-tallet:

— Vi hadde TV-sendingene med The Monn-Keys, driften av plateselskapet og mitt engasjement på Chat Noir. Det var tøffe tider med hensyn til arbeidstid og fritid. Det vil si, det var ikke fritid. Jeg måtte slå opp i leksikonet for å se hva fritid var for noe. Men vi jobbet med det vi hadde trang for og lyst til.

Eller når han snakket om studioarbeidet:

— Jeg holdt alltid ut lenger enn alle de andre i studio. Vi måtte jo fortsette til vi hadde sjel i musikken. Det var ikke nok for meg at det låt pent og riktig. Musikken skulle ha sjel. Og det solgte.

Sirkus
Bendiksen hadde høstet mye erfaring allerede før han ble med i The Monn-Keys i 1954; som kapellmester på Cirkus Arnardo, turné med Jens Book-Jensen, engasjement på Nalen i Stockholm og som gitarist på Rosekjelleren i Oslo. En gang ble han kåret til landets beste jazzbassist, en karriere som startet på følgende vis:

— Det var på Rosekjelleren en kveld at Einar Rose snudde seg til meg og brølte: ‘Spell bass’. Jeg lot som intet, for jeg kunne ikke spille bass. Men Rose var hvit i trynet når han 10 sekunder etterpå vred seg rundt og ropte: ‘Jeg sa, spell bass!’ Jeg måtte bare legge fra meg gitaren og ta opp bassen. Det viste seg at det ikke var så farlig: Det var tau på den bassen, og ingen strenger.

Historien forteller noe om både Bendiksens allsidighet og hans ukuelige stå-på-vilje. Selvsagt behersket han bassen på kort tid.

— Det var musiker jeg skulle bli, og det kom lett til meg, som han sa.

— Han spilte fiolin for hønene når han var barn. “Men de likte ikke ‘Pål sine høner’, den sang jeg inn senere, som for å ta igjen”, vant sin første amatørkonkurranse på uortodokst vis. “Jeg spilte Hawaii-musikk med nesen, jeg hadde jo ikke andre instrumenter!” I 1945 dro han ut på sin første turné sammen med to andre kompiser. “Vi stod på skuldrene til hverandre og sang trestemt. Jeg var den letteste og stod øverst. Vi kom så langt som til Gjøvik. Der var ikke scenen høy nok, så jeg måtte ned på kne og balansere mot nakken til han under. Dette ble komisk for tredjemann, som begynte å le. Da begynte nummer to og le, og det gikk helt galt. Jeg stupte ned i orkestergraven og gjennom stortrommen. Jeg husker ikke hva jeg brakk, men jeg ble sendt hjem.”

Men han kom tilbake. Denne lekne og uredde innstillingen, kombinert med nese for gode låter og ditto talenter, krysset med et knallhardt forretningstalent, skulle vise seg å danne grunnlag for Bendiksens livsvei.

A/S
Mange forbinder nok hans navn helst med eviggrønne og positive slagere som “Jeg vil ha en blå ballong” eller “Davy Crockett”. Men mer enn å dyrke sin egen artistkarriere banet han etter hvert veien for andre – som talentspeider, låtskriver, arrangør og plateprodusent. Han beskrev valget mellom revy eller plateselskap som særdeles vanskelig, men endte opp med å velge det han omtalte som det tryggeste økonomiske alternativet – og det som ga ham størst kunstnerisk frihet. Da han overtok Egil Monn-Iversen A/S i 1964, bygde han et eget imperium med plateselskap og forlagsdrift, som skulle vare til tidlig på 80-tallet.

— Det var en ideologi bak det hele: Musikk som er bra skal ut – enten vi får solgt den eller ikke. Det var en slags leveregel, slik at vi kunne trives med å jobbe 24 timer i døgnet. Ellers måtte vi hatt vanlige arbeidstider og kost oss hjemme. Sjelen lå i at vi jobbet med det vi elsket. Den ene dagen rullet jeg rundt i studio med ungene for en barneplate, dagen etter hadde jeg Dexter Gordon der og dagen etter der igjen kom Frelsesarméen jublende inn. Jeg hadde like stor glede av å få det best mulige ut av alt sammen. Det var jo akkurat dette som gjorde livet leveverdt.

Som plateselskapsmann viste Bendiksen særdeles stor bredde, fra norsk beat (Cool Cats, Vanguards) til Arne Nordheim.

— Jeg tenkte ikke på sjangere, jeg tenkte som meg selv. Så lenge vi vi klarte å betale for oss, hadde vi full kunstnerisk frihet. Det var det ingen andre av selskapene som hadde. Derfor har jeg spilt inn mange plater som jeg på forhånd kunne si ikke ville lønne seg, men som vi gjorde av kulturelle årsaker.

For norsk musikk
Arne Bendiksens usnobbete engasjement for norsk musikk er et viktig aspekt ved hans liv og virke. Han fremhevet blant annet at han benyttet lokal platepressing (Hønepress på Hønefoss) som et ledd i å støtte norsk musikkbransje. Det han omtalte som “den store svindelen” i 1982 – da han mistet alt til Electro Union – satte han i en kulturell kontekst foran sin egen kamp.

–Svindelen stoppet egentlig det meste av norsk plateproduksjon. Den var det vi som stort sett stod for. De gjorde en stor kulturell skade. Jeg klarte å kjøpe det hele tilbake, men fikk hjerteinfarkt på veien og måtte selge studioet. Men jeg var mest opptatt av å redde norsk plateproduksjon fra å havne på Grønmo.

Dette engasjementet speiles også gjennom hans pionervirksomhet i opprettelsen av GramArt, arbeid i NOPA, bevaringen av hans gedigne samling masterbånd og i de senere år i kampen for økt norskandel i NRK.

— Kringkastingen nekter å spille vår musikkarv. Jeg har bedt om vinylmusikk på formiddagen da ungdommen er på skole eller på jobb, det vil dessuten spare helsebudsjettet noen milliarder, for det ville jo være ren medisin for de eldre. Den yngre generasjonen har krav på å høre og bli kjent med vår musikkarv. Ikke bare slagerne, men jazz, revy, barnemusikk, gammeldans, folkemusikk – underholdning på alle måter. I stedet spiller de akkurat det samme som alle de andre. NRK er mer effektive i sin sensur enn Hitler og Stalin noensinne var det! NRK har ikke noe motargument – for hva skulle de si?

Arne Bendiksen var 82 år gammel da han gikk bort. Vi snakket sammen et par uker før det skjedde. Latteren var aldri langt unna. Replikkene hadde snert og han var som vanlig full av geskjeftige fremtidsplaner.

–Jeg har fått tilbud fra alle de tre store forlagene om å skrive bok. Det er så mye å skrive om, men jeg har ikke hatt tid enda, sa han.

Tiden strakk ikke til, selv for Arne Bendiksen.

En av historiene som kunne vært med der er kanskje denne:

— Jeg satt sammen med Stikkan Anderson i Stockholm en gang, og sa til ham: ‘Vi har laget en god del slagere du og jeg. Kjenner vi ingrediensene så godt at vi kan lage en her og nå?’ ‘ Å nei’ sa Stikkan, ‘for da hadde jeg bare skrevet slagere’. ‘Jeg skal påta meg å skrive en slager på 10 minutter om de der borte’, sa jeg. Det satt noen svenske samer ved nabobordet. Han tok av seg armbåndsuret, jeg tok opp en serviett og tegnet notelinjer. Han holdt kjeft og så på klokken. Jeg skrev “Min lilla lapplandsflicka” på 10 minutter, dro hjem, rett inn i studio, brettet ut servietten – og det ble Odd Børres første kjempeslager med gullplate og 25 000 solgte.

Bjørn Hammershaug er musikkskribent, og ansatt ved Popsenteret i Oslo.

Artikkelen om Arne Bendiksen i Store Norske Leksikon.

Publisert:

Del: