Det finnes overveldende materiale i musikkhistorien som motsier Thommessens tese om at ”annen gang er annenrangs”, skriver Arild Pedersen, professor ved Universitetet i Oslo.

Innlegget inngår i en debatt om samtidsmusikk i dag. De andre innleggene i debatten finner du under relaterte artikler, i venstre spalte.

Det finnes overveldende materiale i musikkhistorien som motsier Thommessens tese om at ”annen gang er annenrangs.” Stilistisk var vel Mozart en annengangs komponist, i alle fall i forhold til den rådende wienerklassisime. Men annenrangs? Og selv innenfor Beethovens verk finnes det vel annengangs materiale? Thommessens og min felles kjærlighet, Wagner, fyller sine operaer med ledemotiver som dukker opp ikke bare annengangs, men mangegangs: For ikke å snakke om annengangene som finnes innen modernismens egen internasjonale stil.

Det kan vel til og med tenkes at Thommessen selv har laget annengangs musikk. Han ville neppe blitt sint hvis noen etter en blindtest erklærte at dette må utvilsomt Thommessen ha laget? Eller to av mine favoritter for tiden: Richard Wetz, som uheldigvis var en noe brun tysk nasjonalist ute i provinsen og som derfor etter krigen har blitt oversett/hørt, men nå er hentet fram: De tre symfoniene høres ut som Bruckners 10., 11. og 12. De er definitivt annengangs. Men disse symfoniene har, selvfølgelig etter mitt amatørsyn, sin egen interessante substans.

Dessuten, som amatør elsker jeg Bruckner, og er glad for å finne mer av slik musikk. Akkurat som en elsker av modernismens internasjonale stil er glad for at Lachenmann fortsetter å komponere annengangs Lachenmann. Eller min andre favoritt, Marcel Tyberg som ble sendt til Auschwitz, og etterlot seg tre symfonier som havnet uframført i Buffalo, og først nå er blitt gjort kjent. De er en blanding av annengangs Mahler og annengangs Bruckner, og til og med annengangs Schumann. Men fantastisk flott musikk for meg og svært mange andre: Definitivt ikke annenrangs. Hva om det ble avslørt at det i virkeligheten er Marcus Paus som har komponert dem? Spiller ingen rolle for meg!

Nåja, så kan disse eksemplene bortforklares med at de har historisk interesse? Nei, vi amatører bryr oss jo ikke om historie. Vi lytter til musikk som foregår her og nå. Og det er vel oss musikk lages for? Beethoven blir ikke lyttet til som museum?

Til slutt har vi teorien om at musikk skal avspeile sin tid. Og i den grad denne tiden hele tiden forandrer seg, blir annengangs selvfølgelig annenrangs. Annengangs gir oss ikke innsyn i vår egen, hele tiden nye tid. Men for det første er det tvilsomt at musikk, fremfor sosialøkonomi, statsvitenskap, sosiologi, og politikk etc. etc. skal fungere som samfunnsvitenskap. Og for det andre: Da mislykkes modernismens internasjonale stil. For vi lever jo i dag i en postmoderne verden, hvor mangfold av stiler, innenfor alle områder, er dagens orden. Modernismens internasjonale stil, med sin insistering på at det skal finnes bare en stil, som dermed blir annengangs i forhold til seg selv, og derfor annenrangs, står jo da i motsetning til dette. Og for det tredje: Hva om tiden selv ikke forandrer seg fullstendig, men selv er annengangs?

Selv har jeg diskutert mye med komponister innen modernismens internasjonale stil, og har lært at grensen for hva som er annengangs er snevre: De tre ganske internasjonale klassekameratene Lindberg, Salonen og Saariaho er vel ikke akseptable, ettersom de bruker mengder av annengangsgester som er brukt før. De er derfor temmelige annenrangs? Eller postminimalistene?

(Forresten har jeg hørt musikk av Thommessen som jeg liker godt…Men jeg ville ikke hørt på den hele tiden. Paukekonserten til Paus var ikke helt min greie, men cellosonaten, som ligner på Schostakovitch, liker jeg godt.)

Arild Pedersen er (musikk)filosof og professor emeritus ved Universitetet i Oslo

 

Publisert:

Del: