Skolesekk-debatten: Svart belte i DKS  

Dette er et debattinnlegg, der skribenten gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.

Av Rasmus Rohde, musiker og komponist i Rasmus og Verdens Beste Band, dramatiker og produsent i RAA produksjoner

Jeg har akkurat lest den nye rapporten om Den kulturelle skolesekken, og jeg må innrømme at jeg ble trøtt. Usigelig trøtt. Nå advarer Norsk teater- og orkesterforening (NTO) mot rapportens anbefalinger, og det samme gjør SV-politiker Kathy Lie som vil ha svar fra kultur- og likestillingsministeren. Etter trøttheten kommer bekymringen.

Jeg har på sett og vis «svart belte i DKS», og denne diskusjonen foregår et sted over hodet på meg. Jeg har nesten aldri hatt kontakt med Kulturtanken (den nasjonale etaten for DKS), og i hvert fall ikke med analyseselskapet Oxford Research som har laget rapporten.

Her er noen tanker jeg har gjort meg:

1. Kultur vs. utdanning
Rapporten tar til orde for økt elevmedvirkning, og at kunsten i større grad skal tilpasses skolen. Hvor mye den skal tilpasses er uklart. Flere steder står det om kunstens autonomi. Likevel blir jeg bekymret. Pedagogisk kunst blir aldri særlig bra. Det vet jeg av erfaring.

Min ønskedrøm er at man får styrket kunstfagene i skolen

Elevmedvirkning er derimot lettere å forstå. Jeg skulle gjerne sett et større samarbeid med skole og elever, for jeg har vært med på mange flotte prosjekt med kulturskoler, kor, korps og orkestre rundt omkring i landet. Problemet er bare at den offentlige skolen har dårlig tid. Lærerne har en million oppgaver de skal løse. I tillegg har de praktiske og estetiske fagene blitt nedprioritert i så lang tid at kunnskapen er begrenset.

Men løsningen er ikke å skyve pedagogikken over på oss kunstnere. Vi må lage kunst. Det er jobb nok i seg selv, og dessuten har vi ikke pedagogisk bakgrunn.

Min ønskedrøm er at man får styrket kunstfagene i skolen, gjerne kombinert med korps, kor og kulturskoleundervisning i SFO-/AKS-tiden (det siste gjøres noen steder allerede). Dette ville satt et helt annet premiss for diskusjonen.

Dessverre står det i rapporten at kunstnermøtene per elev også har gått ned de siste årene. Det skyldes ikke bare pandemi, men også blant annet økte turnéutgifter. Med andre ord blir det bare mindre og mindre kunst og kultur i skolene. Det er foruroligende!

Skjermen (…) er både elevens lærer, venn, fritidsaktivitet og mobber.

2. Økt digitalisering av DKS
Rapporten anbefaler et tilbud mer tilpasset «målgruppens digitale livsverden». Det er ikke overraskende, men timingen er elendig.

I disse dager er det jo flere og flere som protesterer mot skolens økende skjermbruk. Skjermen erstatter den menneskelige kontakten vår, og er både elevens lærer, venn, fritidsaktivitet og mobber. Vi må huske at DKS sin fremste styrke er møtet mellom elevene og kunstnere «her og nå».

Digitale presentasjoner og programvare koster dessuten svært mye penger, og går fort på bekostning av de øvrige produksjonsmidlene i DKS. Og det er nok det siste punktet jeg er mest bekymret for. Selvfølgelig bør man henge med i den digitale tidsalderen, og det er sikkert lurt å utvikle digitale tilbakemeldingsverktøy – som det heter i rapporten.

Men at noe er på en skjerm betyr ikke at det dermed er nyskapende, spennende og kvalitativt bra. For å sette det på spissen: DKS trenger ikke å være på Snapchat for å treffe barna «der de er».

3. Uttrykket «sin egen generasjons kultur»
Så var det rapportens anbefaling om å gi elevene mer av ”sin egen generasjons kultur”. Mitt inntrykk er at barn og unge forholder seg nesten utelukkende til mainstream populærkultur. Dermed blir andre kunstuttrykk fort oppfattet som sære og rare.

Det handler om mangel på kunnskap, mangel på undervisning, mangel på en bred kunst og kulturdekning i de store mediene våre. Og det er nettopp her DKS blir veldig viktig. DKS er den siste brede samfunnsplattformen hvor barn og unge blir presentert for ulike kunst- og kulturuttrykk – både samtidskunst og klassikere. Denne plattformen må vi ta vare på, og ikke «populærkulturifisere» den.

4. Kulturtankens funksjon
Til slutt var det denne Kulturtanken. Opprettelsen av et felles nettsted har vært viktig for å samordne DKS på landsbasis, og det er også bra at man utvikler dialogen med skoleverket. Men for øyeblikket virker det som om etaten har begrenset kontakt med kunstmiljøene rundt i landet.

Jeg tror at det som virkelig hadde hevet kvaliteten på DKS, ville vært hvis Kulturtanken (i samarbeid med kommune, fylke og stat) i større grad jobbet sammen med oss kunstnere.

Viktige tiltak kan for eksempel være å:

– jevnlig utlyse produksjonsmidler
– utlyse konkurranser hvor man kan pitche inn ideer
– gi konkret veiledning til ideer/konsepter/produksjon
– gi tilbud om instruktørhjelp, mer konkret veiledning, «på gulvet» (som gjøres i noe grad lokalt)
– gi kritikk og tilbakemelding av program som er ute på turné (dette gjøres i noe grad lokalt)
– gi kunstnere og kompanier økonomisk stabilitet til å utvikle kunst og kultur for målgruppen over tid

Det siste punktet er avgjørende. Mange kunstnere og kompanier jobber spesifikt med å lage profesjonell kunst og kultur for barn og unge. Her ligger det både gode ideer og viktig kompetanse. Bruk den!