Av Ole Reinert Berg-Olsen
I de fleste sammenhenger er artister, ihvertfall de som kjenner hverandre, nokså behjelpelig med hverandres karrierer. Mange kaller det “The American Way”, der inkludering av hverandre står i høysetet og tanken om at det er plass til alle i musikkbransjen er rimelig sentral. Men man kan virkelig begynne å lure noen ganger. Hvor stor plass synes band og artister at det er til sine kollegaer her i Norge? Grunnen til at jeg stiller dette spørsmålet er for meg ganske enkel.
For en tid tilbake observerte jeg et bergensband rive ned samtlige av plakatene til et annet band, der begge skulle spille samme sted, men forskjellig dag. De plastret deretter opp sine egne og fortsatte til neste undergang. Senere på dagen kom jeg tilbake og så at nok et band hadde gjort det samme. Effektiv promoteringstid pr band ble raskt beregnet til 2-3 timer. Hvordan i alle dager kan musikere, artister og band gjøre dette mot hverandre?
Vi har, som de fleste andre, engasjert andre for å henge opp plakater i storbyene i Norge. Feilen kan nok ligge der også. Mulig de vil imponere oss og gjøre en ekstra god jobb ved å dekke hele vegger med plakater fra ett band og muligens kjeder de seg så mye når de gjør det at de lar det gå sport i å ta plakathevn når de ser sine egne har blitt revet vekk dagen etter.
I Oslo og Bergen tar det helt av for tiden. Jeg har sett alt fra snurrebarter til hakekors tagget på plakater rundt omkring med sprittusj. I mange av tilfellene er det nok generelle taggere som er ute og pynter, men nylig hørte jeg at plakatopphengerbandene har en intern krig og at det av og til kan bli så hett dem i mellom at det blir et blått øye i ny og ne. Noen har begynt å klistre opp med lim blandet med maling slik at man ikke skal kunne skimte noe under. Men de fleste river bare ned. Følgene av det er jo at kommunen synes det er fælt med rockeband og plakater, og fjerner enda en murvegg til fordel for kjipe skilt med “plakatoppheng forbudt”.
I en bransje der musikere ofte klager på hvor vanskelig bransjen er og hvor motarbeidet de blir er det nærmest åndssvakt å se hvordan man behandler hverandre internt. Alle vil jo ha publikum på konsertene sine og når man ikke en gang spiller på samme dag, vel, da ser jeg ikke poenget i å utkonkurrere hverandre på de få plakatveggene som finnes. Jeg oppfordrer alle band som henger opp selv til å tenke litt rundere på det, og gi klare instrukser til street-teamene om hvordan vi vil ha det. Alt annet blir rart, synes jeg.
Ole Reinert Berg-Olsen og ORBO & The Longshots har denne siden på Internett.
Ballade klassisk: Jeg har delte meninger
Denne gangen er det delte meninger i enmannsredaksjonen Ballade klassisk.
Ny mentorordning for unge orkestermusikere fra nord
Musikkstudenter fra Nord-Norge kan nå søke opptak til mentorprogrammet Arktisk Mentor Arena. Programmet skal gi unge orkestermusikere erfaring, veiledning og et springbrett til profesjonell karriere.
Den største norske artisten i Spotifys historie
Sammenlagt seier til Kyrre.
Blodtur til København
I midten av januar dro ein full buss frå Oslo og omland til København med Tuvas Blodklubb. Sjå korleis det gjekk med "den norske invasion” på dansk folkemusikkfestival.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
