Solid Feminal

Den nye musikkfestivalen Feminalen gikk av stabelen helgen 24. – 25. oktober på Rockheim i Trondheim og har som mål å rette fokus mot kvinner i musikken, eller nærmere bestemt kvinner i vidt forskjellige roller i den norske musikkbransjen og hvordan disse omtales, behandles og ikke minst bidrar. Komplett med debattpaneler, DJ-acts, dokumentarisk fotoutstilling og fremfor alt en rekke konserter, var det dekket for et flerfasettert og mangevinklet arrangement.

Hard debatt, hard musikk
Det inneværende år har sett flere debatter i musikkfeltet med høy temperatur, blant annet vedrørende objektivisering av kvinner i musikken og medias måte å omtale kvinnelige musikere på – ofte nettopp ved å fokusere i særlig grad på ”det kvinnelige” og glemme det viktigste, nemlig musikken disse artistene produserer. Med festivaldeltagende musiker Sandra Kolstads oppløftende visjonære ord på festivalens nettsider –“For en fin dag det blir den dagen kvinnelige musikere slutter å være kvinnelige musikere og prinsesser, men heller rett og slett bare musikere” – er spenningen ved åpningskvelden særlig knyttet opp mot hvorvidt og hvor godt produktet (og da særlig konsertprogrammet) står til det omfattende temaet.

Fredag kveld står det kun to navn på plakaten i Rockheims konsertsal: den nyoppstartede rapduoen KUUK og den langt mer etablerte Ida Maria, sistnevnte promotert som gjestende med et eget spesialsydd bestillingsverk. Det kan umiddelbart virke litt i overkant friskt å la førstnevnte rapduo åpne evenementet allerede før klokken er slått ni på fredagskvelden. Uttrykket er så opp-i-trynet og aggressivt, men på samme tid så befriende energisk at herværende kritiker må ta et steg ut av situasjonen for å kunne ta inn over seg budskapet, som rent diksjonsmessig blir fremført like tett og larmende som de oppsiktsvekkende badedraktene duoen er ikledd. Tekstene (det jeg får med meg) kan betegnes som et frislipp av samleiebeskrivelser som er såpass grafiske at undertonen av tounge-in-cheek humor og harselering med kjente hip-hop-attityder ikke er til å gå glipp av. Konserten står igjen som et startskudd som effektivt har snudd kjente kjønnstilknyttede mønster (’mann rapper om alle damene sine’) på hodet.

Overflødig bestillingsverk?
Det er naturligvis knyttet ekstra spenning opp mot Ida Marias bidrag, all den tid dette omtales som ”bestillingsverket” – et begrep som i musikksammenheng sender tankene i retning grandiose oppsettinger. Der dette bestillingsverket i stor grad er et langt allsangnummer, fremført av Ida Maria med band og et koppel av musikerens venner og kjente (inklusivt hennes egen mor), der linjen ”Walk with me” går igjen, oppleves bidragets symbolverdi som større enn den medley-aktige stunden klarer å levere rent kompositorisk og dynamisk. Konserten avslutter i liknende stil med en haug av publikummere og gjester som synger singelrefrenget i låta ”I like you so much better when you’re naked” på repeat i ti minutter.

Det er likevel midtpartiet i Ida Marias bidrag som sitter best: Her fremfører hun og bandet sine egne låter, uten dilldall, slagord og oppmuntringer om å slippe seg løs. ”Bad Karma” posisjonerer seg som en höydare, fremført akkurat så tilsiktet ustabilt, hest og rufsete som denne musikerens image og stemme tross alt er. Alt i alt signaliserer bidraget at Ida Maria leverer skarpest når hun gjør det hun kan best, nemlig røff rock i krysset mellom seig blues og tent punk.

Et tett og godt program
Idet fredagskvelden rant ut i klubbkonseptet ”Tropenatt” i rocksenterets restaurantavdeling, opplevdes dag én som en stødig oppbygd feststart, der festivalfoten akkurat var begynt å feste seg før konsertene var over. Lørdagsprogrammet var derimot mye tettere – med to solide paneldebatter, formiddag og ettermiddag – og fullt konsertprogram på kveldstid.

De to debattene – den ene med musikkjournalistikk i fokus og den andre med objektivisering av kvinner og sex i søkelyset – fremstår som strukturerte, godt planlagte og ikke minst nødvendige. Høyest temperatur blir det nok muligens når den velrenommerte musikkjournalisten Arild Rønsen, etter først å ha omtalt Trondheim som ”Prepples by”, nok en gang for i år kaster ut antagelsen om at det i all hovedsak er gutter som ønsker å spille i rockeband, og at dette er forklaringen på hvorfor det finnes så mange flere menn i rockfeltet. Debatten ledes deretter klokelig inn mot strukturelle og bakenforliggende mekanismer og mentaliteter innen musikkbransjen.

Flere av den kommende kveldens artister satt i de forskjellige debattpanelene og bidro med så rikelige doser engasjement og analytisk innsikt – og da kanskje i særlig grad nevnte Sandra Kolstad og representantene fra Razika – at forventningene til et stadig voksende publikum var merkbart høyere enn de hadde vært kvelden før. Konteksten var satt og satt godt.

Bandet Blomst, som fungerte som oppstartere etter å ha erstattet sykmeldte Frk. Fryd, har markert seg i livesammenheng tidligere, blant annet med en mer enn energisk nok oppvisning på årets Pstereofestival. Rent sjangermessig favner uttrykket over en hel rekke leirer. Der man i den ene låten befinner seg i et tett og høytrykket punkuttrykk med et melodisk tilsnitt, girer gitarist Lasse Febakke ned til seig blues med tydelige koplinger til tungrockens spede begynnelse før energien penses ut i allsangvennlig garasjerock. Det som likevel holder det hele sammen, er frontfigur Ida Dorthea Horpestad, hvis rå stemme tangerer selv de tyngste riffene. Idet glanslåta ”Cowboy & Indianer” avslutter, er festivalkvelden blitt definert som festkveld.

Perfekte stemningsskifter
Der Trondheimsbaserte Blomst, til tross for en svært så potent liten time, etterlater en aldri så liten smak av lokal bandcamp, serverer Sandra Kolstad, backet av sitt tomannsband, en oppvisning som står mer enn godt nok til hennes mange og gode utspill tidligere på dagen under debattene. Kolstad slapp nylig sitt tredje album ”Zero Gravity State of Mind”, en plate som fort kan ende opp i diverse avisers årsbestelister. Med en konsert så høy i volum, så stram i fremførelse, men som likevel oset så til de grader av scenekontroll, er det – kanskje særlig under den eleverte fremføringen av ovennevnte plates tittelspor – uproblematisk å nikke anerkjennende tilbake til paneldebattene tidligere på dagen og konstatere at det er sammenheng mellom liv og lære.

Der Kolstads tette og suggererende elektronika stod seg som et støyende og muskuløst statement, fremstår Thea Hjelmeland rent lydlig som den rake motsetning, men også som en minst like overbevisende post i programmet. Hjelmeland, som med skiva ”Solar Plexus” er en annen klar kandidat blant årets beste norske utgivelser, åpner med nysingelen ”Featherly”, backet av multiinstumentalist og perkusjonist Peter Baden.

Der åpninga bærer bud om at dette kan vise seg som kveldens vakreste stund, er det kanskje først på repetitive ”Your Well” at det for alvor brer seg en stemning i det sparsomt opplyste konsertlokalet om at dette er en aldri så liten maktdemonstrasjon. Der artisten på plate fremstår som bærer av velorkestrert, småskeiv og funklende akustisk folk, er den artistiske selvtilliten her nærmest bemerkelsesverdig. Hjelmeland tillater seg blant annet å ta enkelte låtpartier ned på et bortimot uhørbart lavt nivå foran et feststemt publikum, som begynner å bli mer enn løse i snippen. Slikt fungerer kun om man vet at man har publikum i sin hule hånd – noe Hjelmeland hadde. Når et annet høydepunkt, ”Breathe”, fremføres solo på mandolin, har hun enkelt, men treffende effektivt og med nært uslåelig vokalleveranse manøvrert seg gjennom en rekke vibrerende tapninger av egen katalogvare på en like lang rekke diverse strengeinstrumenter.

Gjennomført landkjenning
Når Razika begynner sitt sett, etter to konserter som faktisk står seg som to av årets beste konsertopplevelser for undertegnede, føles det umiddelbart som om konsertprogrammet kunne ha vært stokket om. Den durstemte ska-popen må ganske enkelt jobbe litt for å vri publikum over i dette stemningsleiet. Men etter hvert som småbitende og melodiske sjarmoffensiver som ”Oslo” og ikke minst ”Vondt i hjertet”, som oppleves langt mer punchy i livedrakt enn i studioversjon, kommer som perler på en snor, er det mer enn godt nok til å forsvare både avslutter-rollen og bandets økende tilslutning rundtom i landet.

Til tross for at publikumsantallet nok kunne ha vært høyere (og kanskje særlig antallet menn) og de opposisjonelle stemmene i panelene flere (for diskusjonens egen del), er det flere grunner til å stemple Feminalen 2014 som en solid happening. Det er ikke sjelden at frivillighetsbaserte konsertarrangementer med en klar politisk eller sosialkritisk brodd viser seg å være større i vilje og intensjon enn hva gjennomføringsevnen makter å bære, men det er flere sider ved Feminalen som skiller seg positivt ut. Alt fra en strukturert tilrettelegging og gode lokaler til kunnskapsrike inviterte debattanter og gode ordstyrere er med på å trekke i riktig retning.

Men tyngst veier nok likevel festivalens siste og lengste konsertkveld – et firedelt, variert og velbalansert knippe band og artister, som fremfører solide låter på solid vis. At alle låtene er tilvirket av kvinnelige låtskrivere og musikere forblir usagt gjennom konsertene, og blir bare som et selvfølgelig faktum i bakgrunnen. Oppsummert står det hele igjen som en uanstrengt og elegant måte å levere en vektig kommentar inn i en nødvendig debatt.