Det er ikke spesielt dristig å påstå at det idag er vanskelig å bruke indie-begrepet som rettesnor for kommersiell avhengighetsgrad. Indie-scenen har aldri vært mer befolket, og aldri har det såkalt uavhengige hatt en så klingende resonanskasse i kulturen. Markedet er, ironisk nok, glad i anti-kommersielle alternativer.
Derfor er det så begredelig at ordet fortsatt brukes som musikalsk merkelapp. Ja, i januar 2014 (!) deles det også ut spellemannspris i denne kategorien. Dette til tross for at det aldri har vært vanskeligere å vite hva begrepet rommer. Carrie Brownstein – tidligere vokalist og gitarist i bandet Sleater-Kinney – spurte i 2010 musikere, skribenter og plateselskap-folk om hva de egentlig legger i ordet ‘indie’, og svarene omhandlet alt fra label-tilhørighet til lydbilde til grad av personlig hygiene.
Men gir det lenger mening å bruke begrepet som musikalsk merkelapp? Det oppstod som en henvisning til rock utgitt på uavhengige selskaper, om 80- og 90-tallsband som videreførte punkbevegelsens mantra om anti-kommersialisme og kreativ kontroll. Lyden fra denne undergrunnsscenen, først og fremst i statene og Storbritannia, genererte dermed en forståelse av indie som en bestemt sound. Denne dualiteten – indie som prosess og indie som avgrenset estetikk – er stadig aktuell, men måten de har interagert med hverandre på har bidratt til å tømme begrepet for innhold.
Les også: [link id=67805 title=”Indie eller big business?“]
Som prosessuell henvisning er det allerede meningsløst: I en tid hvor teknologien tillater alle å lage, utgi og dele egen musikk, gir det lite mening å bruke begrepet for å distingvere det ene fra det andre. Vi er alle potensielle indievider, og begrepet reflekterer derfor mer en tidsånd enn et distinkt alternativ til en øvrig produksjonspraksis. Som redaktør for metal-magasinet Decibel, Albert Mudrian, påpekte i sitt svar til Brownstein:
“I think there’s an excellent chance that by the end of the next decade every artist releasing music will be considered ‘indie’.”
Blogger og sosiale medier muliggjør da også musikkdeling og distribuering uavhengig av de større selskapenes promoteringsapparat. Skjønt uavhengig; indie-arnen Sub Pop er deleid av Warner. Såkalte indie-artister signerer stadig kontrakter med de store, uten at dette påvirker sjangerbenevnelsen. Det uavhengige representerer ikke lenger et alternativ til kommersialismen, men er snarere tatt opp i den. Det er da også dette som har bidratt til at innholdskomponenten av begrepet er blitt mer sentral; når indie-artister ikke lenger kan defineres ut fra deres presumptive uavhengighet, blir de det ut fra en forståelse av at indie er en gjenkjennbar og klart avgrenset sjanger.
Men er den det? I beste fall er det en samlebetegnelse med betydelig estetisk variasjon. Indielyden er ikke lenger synonym med alt som kan minne om en moderne mix av Pixies, Sonic Youth, Pavement og Nirvana. Når alt er indie blir ingenting indie. Begrepet er tomt. Som Times Claire Suddath påpekte i en oppsummering av Pitchfork Music Festival i 2010, sier ‘indie’ i dag mer om hvem som hører på den enn om musikken i seg selv:
“After nearly 20 years of changing tastes and label consolidation, indie has become a catchall that suggests less what the music sounds like than the type of people who listen to it. The music may be rock or dance or hip-hop, but it all appeals to Pitchfork’s shaggy-haired, skinny-jeans-wearing crowd, sitting on blankets with eyes closed in the summer sun.”
Les også: [link id=67757 title=”Liten label satser stort“]
I beste fall er det altså de kulturelle artefaktene som bringer oss nærmest en adekvat avgrensning av indie-begrepet. Men hvor meningsfullt det er å bruke en merkelapp som sier mer om buksevidde og bebrilling enn om musikken de er ment å være markører for? Disse er da også så inflasjonstruede at de neppe kan kalles subkulturelle lenger. Når Aftenposten lokker med indie-motebillag er det uunngåelig å ikke ende opp i en erkjennelse av at indie pr. 2014 er et oksymoron. Et selvmotsigende og suicidalt begrep som blir enda mer meningsløst av at det er blitt opprettet en egen spellemannskategori i «sjangeren».
Ingrid Ovedie Volden er musikkritiker i Morgenbladet
Teksten er en omskrevet spaltetekst publisert i Klassekampen 18. januar 2011.
