Alarmerende kjønnsfordeling
Kjetil Moen i Radio Nova er kritisk til det han oppfatter som en marginal andel kvinner i programmene til Øyafestivalen, Hovefestivalen og Oslo Live. Øya har et spesielt ansvar som knutepunktfestival, mener Moen.
Av Carl Kristian Johansen, foto: Amund Østbye/Øyafestivalen
Tidligere i år var musikkjournalist Marta Breen blant kritikerne da mangelen på kvinnelige headlinere på norske festivaler var en problemstilling.
Kjetil Moen er daglig leder i Radio Nova i Oslo og booker for Redyellowcab Booking Agency. Moen har gått gjennom programmene til Øyafestivalen, Hove og Oslo Live, og har funnet det han mener er en alarmerende liten kvinneandel.
I følge Moen er 18 av 176 artister/band på Øyafestivalen rene kvinneprosjekter. Det utgjør ca. 10 %. I 13 av oppføringene i programmet er det en blanding mellom kvinner og menn, mens 145 av 176 band/artister er rene mannsprosjekter. Det utgjør nesten 85 %.
I Hovefestivalens program, som ikke var komplett da Moen gjorde sin beregning, er det enda større skjevfordeling mellom kvinner og menn, har Moen beregnet. Tre av total 57 prosjekter er rene kvinneprosjekter, mens nærmere 90 % er rene mannsprosjekter. I Oslo Lives program, som heller ikke var helt ferdig ved opptelling, nærmer man seg en kvinneandel på 9 %.
Moen mener årsaken til denne kjønnsfordelingen ligger i at det er menn som dominerer bookinggruppene i festivalene.
— Menn booker menn og det overrasker meg ikke. Jeg er helt sikker på at hvis det var flere kvinner som hadde innflytelse på bookingen ville det vært flere kvinnelige band i programmene, sier Moen.
Moen mener at det ikke nødvendigvis er et mål at kjønnene skal være fordelt 50/50 i festivalprogrammene, men at når tallene er så små burde det gjøres en bedre jobb på kjønnsfordelingsfeltet.
— Publikum bør kreve at kvinnene bør være bedre representert. Hvis man hadde vært mer bevisst på dette og hatt som mål å finne flere kvinner enn det vi ser i nå, ville det også gjort programmene bedre, mener Moen. Det ville også gjort for eksempel Øyafestivalens program mindre forutsigbart og gitt mer variasjon uttrykksmessig, mener han.
Konsekvensen av skjeve kjønnsfordelingen år etter år blir at kvinnelige band og artister i dette segmentet får det tøffere en mannlige. Det er lettere for gutteband å bli akseptert og pushet framover. Gutter blir lettere booket, mener Moen.
Ledige stillinger
— Jenter må ofte prestere bedre for å oppnå det samme. Jenter må jobbe hardere og har ikke like muligheter, sier Moen, som mener at festivalene som arena bør ta et ansvar på dette feltet.
— Hvis man aldri får tilbakemelding eller oppmerksomhet mister man grunnen til å fortsette, og da mister man potensielt mange gode band. Konsekvensen er en forsterkning av den skjeve kjønnsfordelingen og mer av den samme tendensen vi har hatt i noen år nå, framfor at det skal bli en jevnere fordeling.
Moen mener at Øyafestivalen har et spesielt ansvar på dette feltet i kraft av festivalens betydning og som mottaker av offentlige midler (festivalen er den eneste på rockfeltet med knutepunktstatus, red.anm). Det står ingenting om kjønnsfordeling på scenen i knutepunktoppdraget, men Moen peker på en uttalelse fra kulturministeren der at Kulturdepartementet øker trykket på likestilling når institusjonen får penger direkte fra departementet. Øya får penger direkte fra Kulturdepartementet som knutepunktfestival.
— Jeg vet ikke om jeg er for at Giske skal blande seg inn i programmeringen, og jeg vet ikke om kvotering er et hensiktsmessig virkemiddel. Men Giske bør være konsekvent og pushe på de som får penger til å bli mer bevisst på problemstillingen, mener Moen.
Les programmene til festivalene her:
Foto er av Ida Maria på Øyafestivalen 2008.
