Et ambisiøst prosjekt med uforløst potensial

Hedda-nominerte Beaivváš Sámi Našunálateáhter tar opp viktige konflikter mellom skeiv identitet, tradisjon og tilhørighet i "Gavdnjejuvvon". Ambisjonene er tydelige, men forestillingen strever med å gi karakterene og relasjonene den dramatiske dybden tematikken krever.

Kritikken av den musikalske fortellingen Gavdnjejuvvon er bestilt av og først publisert hos Periskop. Ballade republiserer i et samarbeid om samisk kritikk, støttet av Kulturrådet. Les mer om samarbeidet nederst i saken. 

Vi setter oss forventningsfulle i lokalet.

Beaivváš Sámi Nášunálateáhter har sin siste forestilling av Gavdnjejuvvon (som er nominert til beste ungdomsforestilling og Heddaprisen 2026) på hjemmebane i Kautokeino. Stykket er skrevet av Anne Berit Anti og regissert av Kristin Bjørn. Et stykke med skeiv tematikk som skal løfte frem konfliktene som kan oppstå når det skeive møter det samiske, og i dette tilfellet forventningene som følger med å tilhøre reindriften. Det er en tematikk som fortjener både kraft og kompleksitet.

Salen er satt og lyset går ned.

Plakaten til Gavdnjejuvvon / Drevet. (Foto: Beaivváš Sámi Našunálateáhter)

«Du vet ikke hvordan det er her»
Historien følger Elle, student og arvtaker til familiens reindrift, som forventes å stifte familie med Máhtte. Når hun møter norske Lise på høyskolen, oppstår en dragkamp mellom plikt og begjær, tilhørighet og selvrealisering.

Lys og scenografi er produksjonens sterkeste elementer, skriver kritiker Vegard Bjørsmo. (Foto: Johan Mathis Gaup)

Visuelt etablerer forestillingen tidlig et stemningsfullt og fleksibelt scenisk univers, med lys og scenografi som gjennomgående er blant produksjonens sterkeste elementer.

Men ganske raskt oppleves det dramatiske materialet til tider mer refererende enn utforskende. Dialogen og spillet tenderer mot det deklamatoriske, karakterene forteller oss hva de føler, snarere enn å la konfliktene oppstå gjennom handling og samspill.

Karakterene fremstår i hovedsak som tydelige funksjoner i fortellingen, den bekymrede, den opprørske, den sinte, men får i mindre grad rom til å utvikle kompleksitet. Dermed uteblir noe av den emosjonelle investeringen som kunne gjort Elles indre konflikt mer gripende.

Når forestillingens frigjørende impuls i stor grad legges til en norsk karakter utenfra, svekkes også kompleksiteten i Elles indre konflikt. Elle blir fortalt at man i Sápmi må lære å elske den man vil. Elle svarer med et konfliktgrep vi raskt kjenner igjen: «Du vet ikke hvordan det er her». Konflikten blir dermed både forenklet og dramatisk lite overraskende.

Anja Bongo i hovedrollen som Elle har til tider god timing, men lider av at enten rolletolkningen eller teksten er skrevet for monoton. (Foto: Johan Mathis Gaup)

Sliter dramaturgisk
Anja Bongo i hovedrollen som Elle har til tider god timing, men lider av at enten rolletolkningen eller teksten er skrevet for monotont. Karakteren hennes får lite rom til å utvikle seg utover å være den som bærer den indre konflikten.

Ledige stillinger

Universitetet i Bergen

System- og prosesskoordinator (rådgjevar) ved Fakultet for kunst, musikk og design

Vestland | 07/06/2026

Målselv kommune Kulturskolen i Målselv

Kulturskolelærer

Troms | 07/06/2026

Universitetet i Bergen

Universitetslektor i utøvande musikk, trombone ved Griegakademiet

Vestland | 10/06/2026

Lund Kirkelige Fellesråd

Kantor

Rogaland | 11/06/2026

Improbasen

Produsent for Barnas Jazzhus

Oslo | Snarest

Norsk viseforum

Norsk viseforum søker kommunikasjonsrådgiver i 40% stilling

Oslo | 03/06/2026

Se alle stillinger

Andre ting som spriker er castingen der blant annet mennene er betydelig eldre enn konene sine, til en slik grad at troverdigheten faller bort. Det blir vanskelig å tro på relasjonene når aldersforskjellene er så synlige og uadressert.

Vi har også Iŋgá Márjá Sarre som tilsynelatende er den eneste som spiller to navngitte roller. Dette løses ved at hun utvider det kroppslige uttrykket og til tider tar på seg briller og står med ryggen til. Men det er gjennomskuelig, og det oppleves rart at dette kun forekommer hos én skuespiller. Det fremstår mer som en praktisk løsning enn et gjennomtenkt kunstnerisk grep.

Iŋgá Márjá Sarre er tilsynelatende den eneste som spiller to navngitte roller. (Foto: Johan Mathis Gaup)

Dramaturgisk sliter forestillingen. Máhtte introduseres for sent til at vi reelt kjenner på dragkampen mellom ham og Lise.

Relasjonen mellom Elle og Lise snubler også for fort inn i en kort og litt infantiliserende intimitetssekvens på studentkroa, der lek med sisten brukes som inngang til kjærlighetsrelasjonen. Det framstår mer illustrerende enn følelsesmessig forankret, og vi blir aldri ordentlig dratt inn i relasjonene. Er de bra for hverandre? Hva står egentlig på spill? Hva vil Elle?

Det blir vanskelig å tro på relasjonene når aldersforskjellene er så synlige og uadressert, skriver anmelderen. Her Nils Henrik Buljo og Marte Fjellheim Sarre. (Foto: Johan Mathis Gaup)

KI fremfor musikere
Koreografien er et kapittel for seg. I flere produksjoner har Beaivváš forsøkt å inkorporere dansesekvenser. Her fungerer det ikke. Bevegelsesmaterialet fremstår stivt, det stopper handlingen, og virker tilpasset ensemblets alder og manglende dansekunnskaper. Resultatet blir kompromissfylt. Referanser til Bollywood-estetikk hjelper lite når vi allerede sliter med å tro på situasjonene.

Med enkle, fleksible grep skapes ulike rom, fra hjem til klubb, og lyset tilfører stemningsfulle overganger. (Foto: Johan Mathis Gaup)

Musikken, signert Roger Ludvigsen, teppelegger hele forestillingen med et litt gammelmodig og utdatert EDM/pop-preg. Den er der konstant, og den forstyrrer mer enn den tilfører. Tekstene føles banale, i kjærlighetsscener repeteres ord som «kjærlighet» på en måte som minner mer om reality-TV enn dramatikk. Joiken og vokalene er til tider vanskelige å kjenne igjen. Det låter rett og slett kunstig.

Da det i etterkant ble forklart at KI (kunstig intelligens, red.mrk.) har vært brukt i produksjonen og i vokalene, ga det mening. Bruken av KI i deler av det musikalske materialet er et interessant og tidsaktuelt valg, men bringer samtidig spørsmål om nærvær og kunstnerisk forankring, særlig i en forestilling som tematiserer identitet, tilhørighet og tradisjon. Det bringer også fram prinsipielle spørsmål om hvorfor et statlig støttet teater velger å lene seg på slike verktøy fremfor å engasjere faktiske musikere og vokalister.

Scenografi og lys er forestillingens høydepunkt. Lyset skaper til tider vakre rom og overganger. Det enkle oppsettet med møbler som kan vris og vendes fungerer godt. Med enkle, fleksible grep skapes ulike rom, fra hjem til klubb, og lyset tilfører stemningsfulle overganger. Det visuelle universet gir forestillingen en klar estetisk ramme, selv om enkelte rekvisittvalg trekker uttrykket i en mer karikert retning.

I flere produksjoner har Beaivváš forsøkt å inkorporere dansesekvenser. Vår anmelder mener at dette ikke fungerer så godt. Her er Ida Klem i rollen som Lise. (Foto: Johan Mathis Gaup)

Vellykket for de unge
Som ungdomsforestilling klarer Gavdnjejuvvon å gjøre tematikken tilgjengelig, og gir på den måten et yngre publikum tilgang til skeive samiske erfaringer som fortsatt sjelden får plass på scenen. Kanskje er det nettopp dette ønsket om tydelig kommunikasjon som også gjør at karakterene mister noe av tvetydigheten og motstanden som kunne gjort konflikten mer gjenkjennelig og levende.

Gavdnjejuvvon vil mye og er et viktig prosjekt. Det tar opp en tematikk som fortjener plass på scenen, og det vitner om et teater som ønsker å utfordre og fornye.

Samtidig etterlater forestillingen en følelse av uforløst potensial, som om både karakterene og konfliktene kunne fått større dybde og mer dramatisk friksjon. Ambisjonen er tydelig. Spørsmålet er om neste steg kan være å våge større emosjonell risiko, og la publikum komme enda tettere på det som står på spill.

Joiken og vokalene i Gavdnejuvvon er til tider vanskelige å kjenne igjen, kommenterer anmelderen. (Foto: Johan Mathis Gaup)

Fra friteater til kunstnerisk presis institusjon?
I denne anmeldelsen legges det også vekt på at Beaivvaš er et teater i endring, som stadig gir uttrykk for tydelige ambisjoner om vekst, større produksjoner og bredere samarbeid.

Dette er en utvikling som speiler en samtid der samisk dramatikk og scenekunst markerer seg med økende tyngde og synlighet. Når dramatikere som Siri Broch Johansen tildeles den nasjonale Ibsenprisen, i konkurranse med etablerte navn, og stadig flere nyutdannede samiske sceneutøvere kommer på banen, skjerpes også forventningene til institusjonene som skal forvalte og videreutvikle dette feltet.

Dermed stilles det naturlig krav til at Beaivvaš også må strekke seg etter å løfte sine produksjoner videre fra friteateret de en gang var, og inn i en mer kunstnerisk presis og ambisiøs institusjon. Denne anmeldelsen er i seg selv et vitne til et teater Sápmi i endring.

Kritikken kommer ikke lenger utelukkende utenfra, men også innenfra, fra stemmer med egne erfaringer, forankret i både det samiske og det skeive, og med kjennskap til scenekunstens praksis. Det åpner for en annen form for samtale, en som ikke bare vurderer, men også utfordrer, og som insisterer på at ambisjon må møtes med kritisk motstand for å kunne vokse videre.

Ensemblet bak Gavdnejuvvon / Drevet. Beaivvaš må strekke seg etter å løfte sine produksjoner videre fra friteateret de en gang var, og inn i en mer kunstnerisk presis og ambisiøs institusjon, oppfordrer kritiker Vegard Bjørsmo. (Foto: Johan Mathis Gaup)

IBBY, Periskop, Ballade og Barnebokkritikk har med midler fra Kulturrådet gått sammen om en felles satsing i 2026 på synliggjøring og kritikk av av samisk kunst (litteratur, musikk, scenekunst, visuell kunst). Satsingen utøves ved deltagelse på/arrangering av seminarer, publisering av tekster på respektive plattformer, og aktiv rekruttering av unge, samiske kritikere. Aktørene vil i perioden også gjenpublisere eller lenke til enkelte av hverandres tekster.

Artikkelen er støttet av Tidsskrift og kritikk-ordningen i Kulturrådet, gjennom en satsing på samisk kritikk og løft av unge samiske kritikere.