Matres metode

– Jeg har fått veldig frie tøyler, sier huskomponist ved Kode i Bergen, Ørjan Matre.

Og ved de tilfellene direktøren for komponisthjemmene har forsøkt å gi ham rammer, har Matre overtalt ham til å droppe dem.

FRIE TØYLER: Direktøren for komponisthjemmene, Christian Grøvlen, har gitt komponist Ørjan Matre frie tøyler og rom – bokstavelig talt – til å utforske samtidsmusikalske klanger. (Foto: Dag Fosse)

Ballade møter Ørjan Matre omtrent en time før urfremføringen av årets store bestillingsverk fra Kode den 24. november, på Troldhaugen i Bergen; Edvard Griegs gamle hjem.

Vi plasserer oss på bakerste rad i Troldsalen, og Matre uttrykker tidlig at han gjerne vil være litt effektiv, slik at han får tid til å snakke med gjestene før konserten begynner. For ute i ankomsthallen står det plassert fire spillende vaskemaskiner, fulle av samtidsmusikalske klanger. Det er ikke tilfeldig at de står der akkurat i dag. De er nemlig flyttet fra Matres egne vaskekjeller på Fløen, og var en del av konsertprosjektet «Vårt hus», som ble gjennomført i august i år.

– Et år er jo ikke så mye, men jeg synes vi har klart å fylle det med mye forskjellig. Jeg har gjort ting dette året som jeg aldri har hatt mulighet til eller turt å gjøre før, sier Matre.

Inviterer publikum inn
Det er kanskje ikke opplagt for alle hva en huskomponist er. Det er ikke så rart, for Kode, et av Nordens største kunstmuseer, er faktisk alene som museum om å ha en egen huskomponist, hvor en ny komponist får muligheten hvert år. Christian Grøvlen, direktør for komponisthjemmene, forteller til Ballade at det for ham etter hvert ble ulogisk å drive de historiske komponisthjemmene til Ole Bull, Harald Sæverud og Edvard Grieg uten at en levende komponist komponerer for dem.

I årets bestillingsverk, «Lyric Pieces II», fortsetter Matre utforskningen av skjæringspunktet mellom sin egen hverdag og virket som komponist, noe som kan sies å ha vært et gjennomgangstema for året på Kode.

– Jeg har opp igjennom skrevet masse orkestermusikk. Da skriver jeg, leverer til et orkester, de øver, og så fremfører de det. Det er fint, men det er som om jeg føler meg fjernet fra hele den musikalske prosessen på et vis, sier Matre.

VÅRT HUS: Ørjan Matre har jobbet med flere prosjekter gjennom året som huskomponist, blant annet «Vårt hus», som utforsket betydningen hjemmet har for komponisten som bor der. Hva sier måten jeg bor på om musikken min? Er det en sammenheng?, spurte Matre. (Foto: Ingvild Festervoll Melien)

Gjennom året som huskomponist har han benyttet anledningen til å gå tettere på det musikalske og personlige, og samtidig invitert publikum inn i selve arbeidsprosessen. Matre skriver som han lytter, forteller han. Fiktivt setter han seg selv i midten av salen, og inntar lytterens ståsted. I konsertprosjektet «Vårt hus», gikk han så nært han kunne.

– Her på Troldhaugen og i de andre komponisthjemmene er man opptatt av hvilken betydning hjemmene har hatt for komponistene som har bodd der. Så da tenkte jeg: Hva sier måten jeg bor på om musikken min? Er det en sammenheng?

– Har du fått svar på det?

Han ler, før han skjønner at spørsmålet likevel må besvares.

– Kanskje? «Vårt hus»-prosjektet utviklet seg veldig med tiden, helt inntil en uke i forveien. Det ble et fint prosjekt, i hvert fall.

Fellesskapet
Matre bor i en liten leilighet sammen med familien sin, i et borettslag på Fløen i Bergen. Under planleggingen av «Vårt hus», tenkte han at han ville bruke loftet og kjelleren, men fikk beskjed av brannvesenet at det ikke var forsvarlig. Så måtte han tenke nytt, og sendte etter hvert ut en føler til noen av naboene.

Slik ble det til at «Vårt hus» ble en vandrende konsertopplevelse, der publikum ble delt inn i seks grupper, og fikk oppleve ulike musikalske verk i leiligheten til Ørjan Matre og tre av hans naboer. Konsertåpningen sto hans gamle skolekorps for, mens foreldrene hans åpnet kafé i hagen, hvor de solgte kaker til inntekt for Redd Barna.

– Det går ikke an å forklare den dagen der, men alt hang sammen på et vis. De ulike konsertene knyttet seg til de som bor i de ulike leilighetene, naboer fortalte om livet, mens jeg spilte den første sangen jeg framførte offentlig på blokkfløyte, «Glasnost» av Jahn Teigen.

Monologen Matre selv holdt for publikum under huskonserten, før han fremførte sin første soloopptreden, handlet om at han trives best i fellesskap. Skal han først stå på en scene, foretrekker han at det er med et kor eller et orkester. Fellesskap ble en slags samlebetegnelse for hele «Vårt hus»-prosjektet.

– Jeg brukte ekstremt mye krefter på det prosjektet. Jeg har egentlig ikke kommet meg helt ennå, sier han.

På hils med Grieg
– Hva er ditt forhold til Grieg?

Han ler en høy og impulsiv latter, som etter hvert går over i et kremt før han svarer:

– Jeg vil si at vi er på hils.

Mer latter.

– Vi er ikke bestevenner. Jeg har ikke et dypt forhold til Grieg. Det at jeg bruker hans musikk i dette verket, handler mest om at vi er hjemme hos ham. Når det er sagt, har jeg gjort noe på Grieg før, for orkester, som heter «Lyriske stykker» – basert på de lyriske stykkene hans.

Grieg ligger aldri langt unna overflaten, mener Matre. I noen deler av bestillingsverket har han prøvde å gjøre noe med det.

– Vi spiller noe ren Grieg, mens noe av det har jeg komponert oppå. Et tredje nivå er at jeg har plukket noe av musikken hans fra hverandre, til det nesten ikke er noe igjen.

På scenen, som etter hvert skal fylles av fem svartkledde musikere, står et flygel og fire stoler med tilhørende notestativ, men også en sveivegrammofon og en metronom opphøyd på en pidestall. Ser man litt nøyere etter, ser man at metronomen ikke er alene, men har selskap fra flere andre metronomer plassert rundt om hele salen.

URFREMFØRING: Fredag 24. november ble Matres nye bestillingsverk, Lyric Pieces II, fremført på Troldhaugen, med sveivegrammofon og metronomer som del av verket. (Foto: Thale Heidel Engelsen)

– Det finnes en del grammofonopptak av Grieg som spiller, fra 1903 og 1906. De opptakene har vi, og de er så knitrete og støyete at du må dytte øret langt inn for at Grieg skal komme gjennom, sier Matre entusiastisk.

– Hva er spennende med å blande eget hverdagsliv med Grieg?

– Jeg vet faktisk ikke helt. Jeg har tenkt: Hva skjer når du spiller «Sommerkveld» av Grieg, med lyd fra balkongen min samtidig? Nesten alle Grieg sine stykker er hverdagsmusikk, slik jeg ser det. Jeg prøver vel å speile det litt i lyder fra egen hverdag.

Kokko-Grieg
Gjennom konserten skimter det av lyder fra Matres hjem på Fløen og eldre opptak fra da han bodde på Torshov i Oslo.

– Dette er blasfemi å si i Bergen, men jeg kobler lyden av Torshov, hvor jeg bodde i 17 år, litt på spøk, sammen med Griegs «Hjemlengsel». Jeg savner å bo på Torshov, men det må du ikke si til Bergen, sier bergenseren Matre, før han brått kommer på enda noe å tilføye og bryter ut:

– Også har vi metronomer! Det er så mange elementer her at jeg nesten glemmer det selv.

Men metronomene, som er en viktig del av stykket, må ikke glemmes. De er der av flere grunner, forteller Matre. For å hedre komponisten György Ligeti og hans metronomverk «Poème symphonique» fra 1962 – som tok i bruk hundre metronomer. Men også som et symbol på tid og faseforskyvninger. Ubønnhørlig metronomtikking, og tiden som drar oss med. Akkurat det, er for Matre litt sårt.

– Jeg har et gammelt opptak av datteren min som synger. Da var hun to år, i dag er hun tolv. Folk synes sikkert det opptaket er kjempemorsomt, men jeg synes det er veldig trist – at tiden har gått.

Opptaket introduserer oss for to år gamle Agnes, som «synger for babyen sin», slik hun selv sier, mens litt babyhyl klinger i bakgrunner, før de toårige, ivrige og lyse tonene får selskap av fire strykere på scenen. Matre hadde rett. Folk synes det er gøy, sjarmerende, og responderer umiddelbart med latter.

KOKKO: I bestillingsverket tar Ørjan Matre utgangspunkt i lyriske stykker av Edvard Grieg og rekomponerer musikken til sin egen, blant annet med hjelp av arkivopptak fra eget hverdagsliv. – Men Grieg er helt kokko i måten han røsker i tempoet på, forteller komponisten. (Foto: Thale Heidel Engelsen)

– Metronomene viser også fleksibiliteten som finnes i Griegs musikk. Vi spiller av «Sommerfugl», som han selv spiller i et gammelt opptak. Mange pianister i dag spiller det stykket, og føler seg sikkert kjempefrie når de spiller. Men Grieg er helt kokko i måten han røsker i tempoet på.

I epilogen, siste del av fremføringen, settes alle metronomene på, i ulik hastighet og ulike takter, som en «skog av metronomklang», slik det står beskrevet i programmet.

– De er i hans tempo. Helt kokko. Klikk. Klikk. Klikklikk, sier Matre, som prøver å illustrere disse «kokko» taktene Grieg etterlot seg.

– I siste fase av stykket kollapser hele greia, og det går veldig i oppløsning, sier han.

Under fremføringen har Matre selv plassert seg helt bakerst, med et notestativ og diverse teknisk utstyr. Der trives han best.

– Inntil videre føles det meningsfullt å være komponist, men jeg spør stadig kona mi om jeg vil være det om fem år, om jeg kommer til å orke, om jeg får det til. Men, sånt har jeg sagt i 20 år nå, og sånn tror jeg alle har det. Nå har jeg mange prosjekter på gang. Det blir spennende å se om dette året har staket ut en ny kurs for meg.