© Andreas Ulvo

Ikke lenger flink pike

Komponisten bak festspillsatsingen «Heilage Sunniva» har sluttet å bry seg om hva folk synes om henne.

Kalender

Therese B. Ulvo har en hektisk sommer. Mellom kursholding på Hardanger Musikkfest, forestillingen Heilage Sunniva på Festspillene i Bergen og en nyfødt baby på slep, blir det ikke mye tid til lediggang.

— Jeg har ikke akkurat fødselspermisjon, nei. Det er det ikke tid til. Men han er vant til å være med på det meste allerede, sier komponisten mens hun rugger på den lett sporty vognen. Den åtte uker gamle babyen kommer antagelig til å få med seg flere festivaler på en sommer enn en gjennomsnittlig kulturkjerring gjør på et år, takket være morens høye aktivitetsnivå.

Den 31-årige Ulvo, som vant en plass i MIC Norsk musikkinformasjons treårige introprogram for unge komponister i 2010, har raskt gått fra å være nyutdannet, søkende og usikker, til å bli en viktig stemme blant den nyeste generasjonen norske komponister. Det har ikke skjedd av seg selv.

— Det var etter at jeg fikk barn første gang, for syv år siden, at jeg egentlig begynte å finne ut hvordan jeg ville komponere. Jeg hadde gjort mye rart på Musikkhøgskolen, og merket at jeg prøvde å være flink for lærere og andre – men også at jeg begynte å tenke slik notasjonsprogrammet Finale ville at jeg skulle tenke. Jeg begynte å velge løsninger som var egnet for Finale, og dessuten tenke veldig loddrett og vannrett, sier Ulvo.

— Jeg måtte kaste ut alt det der og begynne på nytt igjen. Med blyant og viskelær, ører og mennesker. Jeg har nok vært litt «flink pike», men så kom jeg liksom over det å prøve å være flink for noen andre. Kanskje hadde det skjedd uansett, men jeg tror at det å få barn lærte meg å gi mer beng, og å finne mine egne måter å jobbe på.

Stormannsgalskap
Heilage Sunniva har première i helgen. Forestillingen er en hyllest til St. Sunniva – den irske kongsdatteren som nektet å la seg gifte bort, og som i stedet satte til havs uten seil, ror eller årer, og drev i land på øya Selja i Nordfjord. Legenden hevder at Gud hjalp henne unnslippe krigerske hedninger ved å la henne oppnå martyrdøden. Til tekst av dramatiker Maria Tryti Vennerød har Ulvo skrevet musikk om Norges eneste kvinnelige helgen, på oppdrag fra Festspillene i Bergen.

— Det er ikke ment å være noe spel, eller en historisk korrekt fremstilling. Det er en rent kunstnerisk forestilling. Litt stormannsgalskap, kanskje, med landskapsinstallasjoner, 130 medvirkende og masse opplegg rundt, sier Ulvo.

Selv er hun oppvokst i Bergen, og er godt kjent i det utvidede festspillområdet. St. Sunniva-feringen foregår nemlig både i Bergen, på Selja og i Gloppen, som en musikalsk rundreise med båt, buss, liturgisang, festgudstjeneste, forestilling, installasjoner foredrag, og late night-konserten «Sterke stemmer syng» – viet stemmerettsjubileet. Ulvo har kuratert reisen, som går over mer enn et døgn, sammen med regissør Ingvill Skjold Torkildsen.

Selja der Sunniva steg i land og omkom i en hule.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

— Det er veldig spennende å jobbe sånn. Så mye forskjellig, så programmatisk, og med et helt døgn som boltreplass! Jeg og regissøren har vært mye rundt i området og snakket med de lokale kreftene for å se hva vi kan få til. Vi har tenkt at vi skal prøve å gjøre noe som ingen har gjort før. Jeg tror det blir en veldig spesiell dag.

Følger etter musikere
Å snakke med dem hun skriver for er en kjerne i Therese Birkelund Ulvos virke som komponist. Enhver som har lest intervjuer med henne tidligere har antagelig fått med seg hennes mantra: «Jeg jobber med mennesker. Ikke med instrumenter eller papir.» Og det er ikke bare en fin frase.

— Jeg følger etter folk jeg skal skrive for. Inn på øverommet, rundt om kring. Jeg henger på dem som en klegg. Hvilket instrument de spiller er underordnet, jeg vil skrive for den personen de er, og da er jeg nødt for å bli litt kjent med dem først, sier hun.

Som Silent Songs, skrevet for sopran Silje Aker Johnsen i 2007 og 2012, The (fool’s) Game skrevet til BLY, og Bubbles, til Kristine Tjøgersen og Ellen Ugelvik.

— Det går vanligvis bra. De eneste gangene det ikke går bra er hvis kjemien ikke stemmer mellom meg og musikeren. Det hender også det kan bli rart når andre spiller verket etterpå. Det har skjedd at noen har spilt noe som egentlig har vært skrevet for noen andre, og så har jeg tenkt oj – det var ikke helt sånn det skulle være… Men det er interessant det også, å se at verket utvikler seg.

Kjønn – kjedelig, men viktig
Ulvo har også et bestillingsverk for Kristiansand symfoniorkester på trappene. Bestillingen er gjort i anledning hundreårsmarkeringen av kvinners stemmerett i Norge – orkesteret har bestilt musikk fra Ulvo, Lene Grenager Bente Leiknes Thorsen og Anna Jastrzebska. Egentlig synes Ulvo at kjønn er kjedelig å snakke om når det kommer til musikk. Likevel dukker hun stadig opp i sammenhenger der kvinnenes rolle i musikken skal debatteres.

— Det begynte i forbindelse med en samling i Hannover i Tyskland i 2011, der de skulle se nærmere på norske, kvinnelige komponister. Jeg ble bedt om å holde et innlegg, og ble nødt til å sette meg litt ordentlig inn i hvordan situasjonen var. Det virker som om det er med kvinner i musikklivet som med kvinner i mange andre yrkesgrupper – man velger noe annet før man når til topps.

Siden den gang har Ulvo hatt flere «kvinneoppdrag», årets festspill- og orkesterprosjekter, samt NMHs «Kvinner komponerer»-arrangement i fjor.

— Jeg kommer ikke til å si nei til ting fordi det er «kvinne-prosjekter», selv om jeg vet at noen vil gjøre det. Hvis Kristiansand symfoniorkester ikke hadde bestilt disse tre verkene, er det ikke sikkert at de hadde bestilt noen ting fra kvinnelige komponister. Og da er man jo like langt.

Selv sitter hun i programrådet i Hardanger Musikkfest, hvor hun prøver å være oppmerksom på kjønnsfordelingen blant artistene. Men hun synes det er vanskelig å være den som skal passe på.

— Alle vil jo si at kvalitet kommer først. Man skal ikke spørre noen bare fordi de er kvinne. Men ofte er det sånn at når man begynner med én mannlig musiker, så går man videre derfra til lignende artister og kompiser av dem, og så merker man helt til slutt at man mangler kvinner på programmet. Da får du de kvinnene som er kvoterisk programmert. Og ingen vil jo være den kvinnen som er kvotert inn i kunsten.

«Maskulin» og «feminin» musikk
Ulvo tror ikke man kan høre forskjell på mannlige og kvinnelige komponister. Men hun er åpen for at musikk kan ha mannlige og kvinnelige kvaliteter.

— Jeg hørte en urfremføring av Julian Skar på Hardanger musikkfest, og det er det mest feminine jeg har hørt på lang tid. Et veldig fint stykke, veldig lyst, og…

Hun tegner myke bølger i luften med hånden.

— … elegant. Svevende. Det var ikke noe hardt og maskulint over det, sier hun, før hun konkluderer:

— Jeg tror ikke man kan høre forskjell mellom kvinner og menns komposisjoner, men jeg tror kvinner og menn ser ting forskjellig. Alle mennesker ser verden på forskjellige måter, og det bør være et ideal å slippe flest mulige stemmer til. Da er kanskje en viss kjønnsbalanse et fint sted å starte?

Les også: En femte løsning, intervju med Julian Skar

Bieber-hysteri
Fra vognen begynner det å komme noen udechiffrerbare lydsignaler. Blandet med kaffemaskinens fresing og trafikkstøyen utenfor er lydbildet tett og fint, mer enn nok for en lydfiksert komponist. Ulvo bor på Eidsvoll, i rekkehus, med mann og to barn, og liker blant annet å lytte til lyden av toget når hun reiser til og fra Oslo og andre steder for å «følge etter» musikerne sine. Ved fjorårets bieberhysteri på operataket hadde hun også ørene med seg – men ikke for å lytte til ungpikeidolet.

«Er undrende tilskuer til bieberhysteri. Håper noen gjør lydopptak. 10 000 hylende fjortiser låter faktisk ganske interessant,» twitret komponisten den gang. Men det er en helt motsatt opplevelse som har satt dypest spor i Therese Ulvo som komponist.

— Egentlig er jeg opptatt av de helt små lydene. Jeg har fortalt det før, men det viktigste musikalske øyeblikket i mitt liv var da Sciarrino var på Musikkhøgskolen, og skulle spille av noe for oss. Han skrudde lyden helt ned, så alles ører var på stilk. Vi turte nesten ikke puste. Jeg tenker på det fortsatt, det var utrolig spesielt, forteller hun.

Vanskelig å være kritisk
Therese B. Ulvo vil ikke plassere seg selv i noen tradisjon. Hun vil heller ikke si hva slags musikk hun ikke liker. Eller hva hun liker minst med bransjen hun jobber i.

— Det er teit å være en av dem som ikke vil si noen ting kritisk. Men Norge er så lite. Man snakker alltid om noen man kjenner eller omgås. Kanskje det er dét jeg liker minst. Det er få personer og få viktige verv, og da blir makten konsentrert om noen veldig få. Det er ikke alltid så bra.

Men hva hun liker best – og spesielt hvem – er lettere å svare på.

— De tre viktigste komponistene etter 1900? Det må bli Sciarrino, kanskje Nordheim… og Lachenmann. Og Lutoslawski må jo være med. Men jeg vil ikke styke noen av de andre! Og hvis du spør meg igjen om ti år svarer jeg sikkert noe helt annet.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo