Mer om jazznytt, dusteforbund og journalister
– Det svinger ikke av Jazznytt, hevdet NRKs Erling Wicklund i en kronikk i dag. Han kritiserer magasinet for slett språk, lurvete journalistikk og dårlige redaksjonelle vurderinger. Særlig hardt går det ut over Arild Rønsen, som Wicklund mener er ansatt som fyrbøter på et magasin som er ute av kurs. Ballade har snakket med redaktør Granlie og journalist Rønsen.
Av Bjørn Hammershaug
Jan Granlie, redaktør av Jazznytt
— Dusteforbundet var en utsøkt organisasjon
Vi slår på tråden til Jan Granlie, redaktør i Jazznytt, som ikke virker sønderknust over dagens kritikk.
— Neida, jeg er ikke så opptatt av det, svarer en jovial Granlie – Erling Wicklund må få lov til å ha sine egne synspunkter, akkurat som våre skribenter skal få lov til å ha sine.
Hvordan stiller du deg egentlig til kritikken fra Erling Wicklund?
— Altså, jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det. Han skryter jo hemningsløst av oss innledningsvis, men så blir det mest litt teit, synes jeg. Husk at Dusteforbundet var en utsøkt organisasjon, det var de som havnet der som var duster. Når han sier at Tom Waits har lite med jazz å gjøre, synes jeg han sender en god medlemssøknad selv, knegger Granlie.
Men du ønsker litt økt temperatur i Jazznytt?
— Jazznytt skal provosere og irritere – og ikke minst glede – leserne. Vi skal informere om jazz, først og fremst norsk, men også internasjonal jazz. Jeg mener at plateomtaler i dag ligner altfor ofte på annonser, og mener at man i et fagblad som Jazznytt må få lov til å trøkke til litt mer. Selvsagt har vi gjort en og annen glipp, men ikke mer enn man må regne med.
Hvordan mener du Jazznytt nå har blitt et bedre magasin?
— Personlig mener jeg at dagens Jazznytt mer gjenspeiler jazzens språk, nettopp ved å være litt mer rufsete i kantene. Tidligere bar nok bladet for mye preg av å være et «coffee table» magasin. Og det har jo egentlig ikke så mye med jazz å gjøre, avrunder redaktør Granlie.
Ledige stillinger
Arild Rønsen, musikkjournalist
— Ikke bare over mål, men på en annen bane
Hvordan stiller du deg til kritikken fra Erling Wicklund, Arild Rønsen?
— Tja, jeg er glad hvis jeg kan bidra til å lage litt temperatur, så hvis noen vil kalle meg fyrbøter, så gjerne det, sier en lattermild Rønsen, før han fortsetter mer alvorlig:
— Wicklund berører veldig mye i sin kronikk, men jeg kan kort redegjøre for de punktene som angår meg. Når det gjelder Arild Andersen har jeg forklart det over en helside, beklaget etter beste evne og gjort rede for at han er blant de musikerne jeg respekterer aller mest. Wicklund må rett og slett ha oppfattet det på en annen måte. Noe mer kan jeg ikke si om den saken.
— Angående intervjuet med Bill Bruford. Her kommer han med kritikk som ikke bare skyter over mål, men på en annen bane, svarer Rønsen i velkjent fotballtone, og fortsetter:
— Her er det snakk om en musiker som har brukt over halve livet sitt som trommis i et rockeband, og det må da være av en viss interesse å stille et par spørsmål rundt det. Det får da være måte på servilitet overfor intervjuobjektene. Jeg mener vi begge to ble skjønt enige om forskjellen mellom rock og jazz, så denne kritikken er totalt meningsløs.
— Til slutt, om Per Husby: Her har jeg skrevet akkurat det jeg mener om en plate. Jeg synes den er drit kjedelig, og må få lov til mene det. At Erling Wicklund kaster ut påstander om mine dårlig begrunnede meninger, uten å begrunne det selv – vel, det er et paradoks, for å si det forsiktig.
Hvordan forsvarer du et utsagn om at du «provoserer intervjuobjektet ved å sitere fornærmelser fra en ikke navngitt kilde»?
— Igjen, dette er en fullstendig meningsløs påstand. Jeg fikk ikke sett konserten med Bill Bruford kvelden i forveien, og i det påfølgende intervjuet refererte jeg i spørsmålsform noe som er helt gjengs oppfatning. Nei, den kritikken der er ikke bra altså, og igjen tyder det på en servilitet for kjendiser. Jeg tror rett og slett Erling Wicklund har hatt en dårlig dag da han skrev dette.
Så temperaturen skal ikke senkes til neste nummer?
— Jeg skal gjøre alt jeg kan for å fortsette som fyrbøter, lover Rønsen, og legger avslutningsvis til: – Erling Wicklund har i hvert fall gitt meg en strålende idé til tema for min faste spalte i neste nummer.
