GROVEN I DAG / GROVEN I FORRIGE ÅRHUNDRE: Knut Erik Jensen spiller musikk få kjenner, og som krever mye av pianisten. – Ikke et verk man bare tar fram og spiller. Til høyre pioneren Eivind Groven med hardingfele i hand.(Foto: Bernt Kulseth / Wickman)
Pioneren Eivind Groven feires med «hemmelig» musikk
Rått, uforutsigbart, kompromissløst: – Et helt eget tonespråk, mener pianisten som feirer Grovens 125 år. Det skjer med et verk som krever sitt.
Denne uka markeres 125-årsjubileet til spelemann, komponist og musikkteknolog Eivind Groven. I den forbindelse presenterer Ballade noen musikeres innfallsvinkler til Grovens arv og arbeid.
Først ut handler det om et pianostykke få i dag har hørt.
Søndag 11. oktober framfører nemlig pianist Knut Erik Jensen Eivind Grovens Marihand i Grovens eget orgelhus på Ekeberg i Oslo. Som flere andre ganger, fulgte musikken til Groven litteratur-inspirasjoner, og før konserten denne uka skal skuespiller Anders Kippersund fortelle fra romanen som inspirerte Marihand. Stykket er bygget over Ingeborg Refling Hagens roman med samme navn, og er for piano. Fremføringen er ved Knut Erik Jensen som har spilt hundrevis av konserter i USA.
Det finnes noe norsk i musikken, men det kan ikke kalles nasjonalromantisk.
Ballade bringer her et intervju hvor slagverker Tomas Nilsson spør pianist Jensen om hvorfor han har brukt så mye tid på Marihand – en komposisjon som sjelden høres.
Nilsson: – Hva er det som gjør akkurat dette verket interessant for deg?
– Jeg oppdaget for noen år siden at dette kanskje er Norges mest omfattende verk for solo piano med en spilletid på circa femti minutter. Men det er ikke utgitt på trykte noter eller innspilling. Som norsk pianist føler man nærmest en plikt til å forvalte musikkarven – i tillegg til en oppriktig nysgjerrighet så klart. Det er et særegent verk. Groven er ung da han skriver det, og han prøver ut veldig mye. Det er et verk med mye fantasi og et personlig tonespråk. Det er ikke nødvendigvis musikk som gir fra seg alt ved første gjennomspilling. Jo mer jeg arbeider med det, desto mer oppdager jeg, sier Knut Erik Jensen.
TEKNOLOG OG TRADISJONSBÆRER: Her spiller Groven på et av de «norskeste» gamle instrumentene en kan se for seg; seljefløyta. (Foto: Wickman)
– Du har arbeidet mye med norsk pianomusikk og har spilt nærmere to hundre konserter i USA. Hvordan havnet du så dypt inne i Grovens musikk?
– Jeg har alltid vært opptatt av norsk musikk. Jeg begynte med Grieg i USA og ville vise all den andre, mindre kjente pianomusikken vi har. Det er mye spennende repertoar som ikke blir spilt så ofte, og jeg synes det er interessant å gå inn i det og finne ut hva som finnes der.
Psykdelisk, lyst, mørkt, dansant … alt?
– Groven er fascinerende siden bakgrunnen hans er så forankret i folkemusikken. Og han er en helt naturlig del av den norske musikkarven etter Grieg. Jeg ville utforske hva han hadde etterlatt seg av pianomusikk rett og slett.
– Hva slags verk er Marihand?
– Det er et stort verk, både i omfang og uttrykk. Det varer over 45 minutter over seks satser og krever mye av pianisten. Og det er spesielt i og med at det er et slags soundtrack over romanen til Ingeborg Refling Hagen.
Jensen beskriver musikken som «mye kontrast»:
– Psykedelisk, lyst, mørkt, dansant, impresjonistisk, ekspresjonistisk. Det finnes også noe norsk i musikken, men det kan ikke kalles nasjonalromantisk. Det er mer rått og uforutsigbart og ganske kompromissløst i forhold til å skildre handlingen i boken, alt fra vakre landskap og livlige urbane folkescener til grelle menneskeskjebner, fattigdom og galskap.
– Du har arbeidet mye med norsk pianomusikk. Hva skiller Groven fra andre norske komponister?
– Groven har et helt eget tonespråk. Han er selvfølgelig forankret i norsk musikktradisjon, men han er ikke redd for å gå sine egne veier. Det er noe av det som gjør musikken interessant å arbeide med. Du kan ikke bare putte ham inn i en bestemt boks.
Jeg tror de færreste vet at Marihand eksisterer
Pianist Jensen trekker også frem hvordan Eivind Groven var både seljefløyte- og hardingfelespillemann på høyt nivå, og samtidig klassisk komponist.
– En veldig spesiell kombinasjon. Det norske elementet føles friskt og naturlig hos ham. Og han strukturerte musikken på en unik måte, noe som sikkert kommer av bakgrunnen hans. Han skrev ganske lite for piano, men det han skrev var friskt og originalt.
Ledige stillinger
– Hva betyr det at konserten skal finne sted i Grovens eget orgelhus?
– Det betyr mye. Man vet at Groven faktisk har vært der og arbeidet. Det gir en annen type nærhet til komponisten og verket. Og det er flott at etterkommerne hans støtter opp om et slikt initiativ. Marihand ble sist spilt i 1998 av Wolfgang Plagge, og før det i 1986 av Einar Henning Smebye, begge ganger i orgelhuset. Før dette ble verket spilt av Hanna Marie Weydahl. Så vidt meg bekjent er disse de eneste som har spilt verket etter urfremføringen i 1928 av Melvin Simonsen. Det er spesielt å tenke på at det nå er min tur, nesten 30 år siden sist gang det ble spilt.
– Konserten begynner ikke i Orgelhuset, men i Ingeborg Refling Hagens gamle 1600-tallsstue, nesten vegg i vegg. Hva tenker du om den løsningen?
– Jeg synes det er veldig fint. Romanen var utgangspunktet for Grovens verk, og da får publikum møte noe av det litterære stoffet før de hører musikken. Det kan gi noen knagger til musikken, noe som kan være veldig nyttig for å forstå hvorfor det er utformet som det er.
– Du er blant ganske få pianister som har arbeidet med Marihand. Hvorfor tror du verket spilles så sjelden?
– Den åpenbare grunnen er jo at verket ikke er utgitt. Det finnes bare i håndskrift. Og det finnes heller ingen offisiell innspilling. Jeg tror rett og slett at de færreste vet at verket eksisterer. En annen ting er at Groven ikke er en komponist som står veldig sentralt på norske konsertprogrammer i dag, selv om han har skrevet mye interessant musikk. Og Marihand er et stort verk som krever betydelig forberedelse. Det er ikke et verk man bare tar fram og spiller.
– Samtidig synes jeg det er synd at musikken ikke høres mer. Når man først begynner å arbeide med den, oppdager man hvor mye som finnes der.
– Hva håper du publikum sitter igjen med etter konserten?
– Først og fremst håper jeg de får en god musikkopplevelse. Jeg håper også at noen blir nysgjerrige på Groven og får lyst til å høre mer. Det er jo en av grunnene til at det er viktig å spille denne musikken, sier Jensen.
– Og så håper jeg publikum opplever sammenhengen mellom stedet, teksten og musikken. Vi skal ikke bare framføre et gammelt verk. Vi skal forsøke å skape en levende situasjon rundt det.
___
Konserten med Marihand – som er en av flere i forbindelse med markeringa av Grovens 125 år – arrangeres av Eivind Grovens Institutt for Renstemming (EGI). Renstemming er et av særtrekkene ved Eivind Grovens virke, mer om dette seinere i uka.
Tomas Nilsson er daglig leder i EGI. Intervjuet er behandlet redaksjonelt av en av Ballades journalister.
