Kompromissløst musikkmagasin

Engelske The Wire leses og skrives av mennesker som mener musikk ikke er et spørsmål om liv og død, men noe langt viktigere. Det norske plateselskapet Rune Grammofon passer perfekt inn i profilen.

The Wire er et britisk månedlig musikkmagasin som til nå har kommet med 211 numre. Mens andre musikkmagasiner stadig blir mer spesialiserte har The Wire gått motsatt vei, og skriver i dag om hip hop, tekno, jazz, samtidsmusikk, reggae, rock, punk, «world music», støymusikk, impro og mye annet.

— Rune Grammofon er et perfekt «Wire»-plateselskap fordi det gir ut artister i flere sjangre og er like kompromissløst som bladet vårt, forteller Anne Hilde Neset, bladets norske prosjektredaktør.

Andre plateselskap som har fått profilere seg via The Wire er Matador, Domino, Mute, Din og Staubgold (i november-nummeret). The Wires idealer oppsummeres best i slagordet som pryder forsiden av hvert nummer: «Adventures In Modern Music».

– «Moderne musikk» er musikk som har som mål å bety noe i folks liv og som prøver å si noe om verden uten å være drevet av de vanlige markedskreftene i musikkindustrien. Slik musikk er ikke begrenset til enkelte sjangre, du finner det hos artister som Ornette Coleman, John Cage, James Brown, Iggy Pop, Fela Kuti, Sonic Youth, Mouse On Mars, Peter Brotzmann og så videre, forklarer The Wires sjefsredaktør Tony Herrington, og fortsetter:

– «Mainstream»-musikken er død. Den globale musikkindustrien fragmenteres i stadig flere spesialist- og nisjemarkeder og den mest spennende musikken skapes i ytterkantene; ute av syne for de etablerte musikkmagasinene. Kort sagt, så gjenspeiler The Wire hva som skjer på grasrota og prøver å belyse nye ideer og allianser.

Og norsk musikk vies mye oppmerksomhet. I 1999 var Alog og Supersilent med i oppsummeringen av årets beste plater, mens Biosphere, Nils Økland, Fartein Valen og samleplata «Le Jazz Non» ble trukket fram i oppsummeringen av fjoråret.

— Da jeg begynte i The Wire for fem år siden lette jeg etter spennende norske artister, men alt jeg hørte var artister som prøvde å høres ut som om de kom fra New York eller London – opptygd drum’n’bass og vissen trip hop var alt jeg hørte. Men så kom Rune Grammofons to første utgivelser fra det blå, og de stakk seg helt ut. Dermed ballet det på seg med klubbkvelder på Blå og kjennskap til selskap som Smalltown Supersound, Synesthetic, Aurora, Apartment, BP og så videre, forteller Neset.

Får vi se en norsk artist på omslaget av The Wire noen gang?

— Når det skjer kan jeg endelig gå av med pensjon. Men i en perfekt verden har Supersilent klart coverpotensiale, avslutter Neset.