Kritikernes mangel på bevissthet og språk
«De mange innleggene som er kommet inn i debatten om norsk musikkritikk viser hvilket krater vi står overfor når vi nærmer oss den norske populærmusikkritikken, » skriver komponist og forhenværende musikkavisleser Jon Øivind Ness i dette innlegget i debatten om norsk musikkritikk. «Rocken blir bare sett på som et vedheng til kjendissidenes «hvem puler hvem-spalte», hevder han, samtidig som han også etterlyser en debatt rundt norsk kunstmusikkritikk – dersom noen skulle finne hvor den måtte befinne seg.
De mange innleggene som er kommet inn i debatten om norsk musikkritikk viser hvilket krater vi står overfor når vi nærmer oss den norske populærmusikkritikken. Viktige poenger som ikke er kommet godt nok frem, er imidlertid at nesten ingen popkritikere har utviklet en bevissthet eller et språk for å snakke om popmusikk som en kunstnerisk uttrykksform.
Skal den gjennomsnittlige popkritiker beskrive hvordan musikken klinger, må han eller hun trekke frem andre artister musikken ligner på; «80 % Beatles, særlig ikoringen (min anmerking: hvis det er flerstemt koring med, ligner det iflg. norske musikkritikere ALLTID på Beatles…..), med overtoner av Teenage Monkeys og en dæsj Sprout Devils» kunne være en helt normal karakteristikk.
Jeg mener absolutt ikke at et alternativ skulle ha vært å referere til «hyppig bruk av parallelle kvinter og overraskende modale vendinger». Jeg tror likevel at det ikke er til å komme fra at den århundregamle akademiske tradisjonenknyttet til å beskrive kunstmusikken har gitt kunstmusikkritikeren/analytikeren en bevissthet om – og redskaper til – å beskrive til en viss grad hvordan musikken klinger, og til å sette den inn i en estetisk sammenheng.
Fordi rocken ikke blir tatt på alvor som kunstform og bare blir sett på som et vedheng til kjendissidenes «hvem puler hvem»-spalte, aksepterer redaksjonene at musikkforståelsen hos den gjengse rockekritiker ikke er på høyden.
Når for eksempel Torgrim Eggen uttaler at rocken er den eneste kunstform i dag som berører det mytiske, er det en dristig estetisk sammenheng å tolke rocken inn i som svært få andre rockekritikere er i stand til å artikulere (selv om man som såkalt kunstmusiker selvsagt kan være uenig med Eggen i et slikt utsagn). Det mangfold av genrer som rocken gjennom årene har generert, innebærer et like stort mangfold av estetiske holdninger til musikkens prosjekt – bevisste og ubevisste – hos artistene, formidlerne og mottagerne.
Hvorfor aksepterer man da at en av vår tids viktigste kunstformer blirformidlet av folk hvis bevissthetsnivå rundt det de beskriver, stort sett materialiserer seg i ytringer som «dette er musikk man vil høre på når man ligger i armkroken til kjæresten sin med levende lys og rødvin» eller «Øy!Tøft!»?
Rocken og dens tilliggende uttrykksformer har selvsagt sin unike og storslagne styrke i å være antiakademisk og anti-«Kunst» (Jeg mener, Supremes er stort og kanskje kunst, men det er ikke «Kunst» med lesping på t-en, for å dra en gammel vits).
Kritikken må godt kunne formidle denne holdningen også, men noen krav til artikulasjon må da likevel stilles. Gode, gamle Nye Takter (snufs, snufs), hvor man som kjent tidligere fant redaktøren av dette nettstedet, hadde et helt kobbel av skribenter det var en fryd å lese, som formidletengasjement (selvsagt både positivt og kritisk), nysgjerrighet, og stort sett saklighet. Rekrutteringen er ikke meget oppløftende, men det finnes også i dag noen få gode yngre skribenter som kan gi uttrykk for sine kriterier så man forstår dem – og dermed ikke kommer hjem med Destiny´s Child og skjegget i postkassa.
Nå har vi svermet rundt denne lorten lenge nok snart. Hvem skal bli den første til å fly over til lorten som heter «Norsk kunstmusikkritikk»?
Noen må så klart finne ut hvor den er hen først.
Ledige stillinger
Om du vil melde deg på i diskusjonen om norsk musikkjournalistikk, kan du sende et innlegg i saken på e-post til ballade@mic.no. Nedenfor finner du som vanlig lenker til flere relevante artikler og innlegg om emnet.
