Variert, med elektrisk overtone
KONSERT: Elektrisk og støyete impro dominerte på første dag av all Ears 2009, men det var den akustiske kvartetten Lemur som stod for høydepunktet. – Musikken er til Lemur var nyansert og klar, det var interessant å iaktta samspillet innad i kvartetten, og for undertegnede maktet den å framkalle forestillinger og bilder av noe annet, skriver Ballades anmelder her.
Av Carl Kristian Johansen
all Ears har flyttet til et annet gammelt industrikompleks, litt bortgjemt og på den andre siden av Grünerløkka for Blå og Fabrikken. Allikevel må torsdagens oppmøte i Fabrikkhallen, som ligger tilknyttet sjokoladefabrikken, kunne sies å være ganske stort i forhold til forventningene.
Utstilling
De godt over 100 menneskene som møtte torsdag fikk i tillegg til konsertene også se en konsertfoto-salgsutstilling. Fotografiene i A3-størrelse avbilder artister som tidligere har spilt på all Ears, selv om fotografiene primært er tatt på diverse steder i New York, som The Stone, Tonic og Downtown Music Gallery, og festivalen Wels i Østerrike.
Det er amerikaneren Peter Gannushkin som har tatt initiativet og reist fra New York for egen regning for å få dette til. Foruten å være flotte fotos i seg selv – Gannushkin prøver åpenbart å fange glimtet i øyet til sine objekter – gir fotoutstillingen konsertlokalet en sårt tiltrengt følelse av miljø, atmosfære og varme. Noe også platebutikken bidrar til.
På avstand
Torsdagens åpningskonsert var ved Maranata som er Jon Wesseltoft, elektrisk gitar, og Dag Stiberg, saksofon. Sistnevnte kan man si beveger seg relativt uanstrengt mellom diverse konstellasjoner som utøver av fri improvisasjonsmusikk og som sessionmusiker for større rockeband som Madrugada, My Midnight Creeps og Truls and the Trees.
Maranatas musikk var voluminøs og støyete, og minnet på mange måter om Merzbow i den forstand at det forsøksvis etableres et eget rom av lyd/støy som improvisasjonen skal foregår innenfor. Maranatas lykkes mer i å etablere noe som minnet om en vegg av lyd. Den var massiv i seg selv, men ikke overveldende, og lyden ble til noe som kunne betraktes på avstand og utenfra, framfor noe man kunne oppleve innenfra. Kraftfullt, men samtidig litt uforløst.
The Ex Guitars, gitarseksjonen i belgiske gruppa The Ex bestående av Terrie Ex og Andy Moor, gikk på til slutt. Det er liten tvil om at disse to som improduo står for oppfinnsomhet, eventyrlyst og eksperimentvillighet. Som de gjør i moderskipet The Ex. I bunn av lydbildet til Ex og Moor ligger den karakteristiske harde, nesten metalliske el. gitar-klangen som tilhengere av The Ex vil nikke gjenkjennende til. Duoen brukte et bredt sett med teknikker, som inkluderte Hendrix-klisjeen med å spille med tennene, og frambrakte lyder som vekket assosiasjoner til Østen til punk og til rock. Det var kraft og utadvendt energi i måten de formidlet musikken på, og de står for en inviterende og åpen holdning som er sympatisk.
Det er mye attitude i The Ex, men som med Maranata og senere Steve Beresford, som vil opptre i flere konstellasjoner under festivalen, maktet jeg ikke helt å gripe eller bli grepet av musikken annet enn i korte øyeblikk.
Ledige stillinger
Mange muligheter
Lemur tok derimot et mer vedvarende tak. Kvartetten, med Lene Grenager, cello, Hild Sofie Tafjord, horn, Michael Duch, kontrabass, og Bjørnar Habbestad, tverrfløyte, balanserte effektivt mellom kvartett-trio-duo og solopartier. Den interessante instrumenteringen gav rom for morsomme kontraster i lydbildet, kanskje spesielt i partiene der Tafjords dype horn og Habbestads lyse tverrfløyte klang sammen og mot hverandre. Tverrfløyte er et instrument man ikke ser ofte i fritt improvisert musikk, og Habbestad er åpenbart en viderekommen i faget der han tidvis, og på en utvungen måte, benyttet seg av et bredt spekter virkemidler.
Lemur kunne framvise en like stor grad av intensitet som for eksempel The Ex, men kanaliserte energien i mye større grad gjennom instrumentene. Samtidig fantes det en retning det gikk an å følge, i for meg et mer behagelig og naturlig tempo.
Musikken til Lemur var nyansert og klar, det var interessant å iaktta samspillet innad i kvartetten, og for undertegnede maktet den å framkalle forestillinger og bilder av noe annet. Lemur gav et inntrykk av å kontrollere et stort arsenal av muligheter, flere enn de benyttet seg av denne kvelden. Det gir lyst til å høre dem flere ganger.
Den første kvelden på årets største improfest i Oslo var veldig variert og med en elektrisk overtone. Det var lagt opp til stigning i programmet, men for undertegnede framstod andre band ut, akustiske Lemur, som høydepunktet.
all Ears fortsetter fredag og lørdag. Fredag står blant andre Stine Motland og Borbetomagus på scenen i Fabrikkhallen i Malmøgata 2.
