Idar Karevold

Det er allerede sagt at det skal mange til for å fylle tomrommet etter Idar Karevold. Idar døde 13. april etter en tids sykeleie. Det var alt for tidlig; han ble bare 67 år gammel, og han hadde ennå så mye ugjort på de mange arenaene i norsk musikk der han spilte viktige roller.

Pennen hans, fra utallige konsert- og plateanmeldelser og kommentarartikler i Aftenposten, vil være vel kjent for enhver som de siste tiårene har hatt noen form for befatning med klassisk musikk i Norge. Den kunne være skarp, den kunne være begeistret, den kunne være undrende. Men man merket alltid fagmannens klo, fagmannens vurderinger og fagmannens refleksjon. Ingen lettvintheter, intet frieri til publikum. Vi ser også for oss det vennlige og samtidig litt underfundige portrettet som de siste årene fulgte signaturen hans i avisen. Betrakterens og formidlerens portrett.

Avisen var hans største arena. Men han hadde andre som var like betydningsfulle for ham selv, og som var vel så betydningsfulle for enkelte andre. I hele sitt yrkesaktive liv var Idar engasjert i undervisning og forskning. Han ble allerede på 70-tallet en sentral skikkelse ved Bergens Musikkonservatorium der han sammen med blant andre rektor Rolf Davidson ledet den utviklingen som etter hvert har ført til at Griegakademiet ble en naturlig del av det norske universitetssystemet. Etter en del år i Bergen ble han ansatt ved Norges musikkhøgskole i Oslo med musikkhistorie som undervisnings- og forskningsdisiplin. Her arbeidet han målbevisst både med seg selv og sitt fagområde; det ble doktorgrad, bøker og vitenskapelige artikler, og det ble professorat. Han var allment opptatt av utviklingen av den musikkhistoriske forskningsvirksomheten som har forankring i kunstnerisk erfaring og praksis, og han var spesielt engasjert i å utforske norske utøvertradisjoner, både tilbake i tid og nærmere vår egen.

Fundamentet for hans virksomhet som skribent, pedagog og forsker lå i hans musikkutøvelse. I orgelspillet. Det var ubegripelig for mange av oss hvordan han klarte å rydde plass for å spille. Selv om han valgte ikke å følge opp debutkonserten i Oslo Domkirke for mange år siden med en omfattende karriere som konserterende organist, øvde han jevnlig i alle år, og holdt på organiststillingen sin i Jar kirke i Bærum der menighet og konsertgjengere kunne glede seg over hans spill. Hans siste større vitenskapelige publikasjon var da også en bok om J. S. Bachs seks solosonater for orgel.

Idar var begavet. Han var velutdannet. Han arbeidet hardt, målrettet og målbevisst. Han var uredd, og han kunne være kontroversiell. På noen kunne han virke tøff, og det kunne han da også være. Men ingen ville som Idar stille opp når noen hadde behov for en hjelpende hånd. Og om hjelpebehovet varte lenge, var det ikke han som slapp, han holdt grepet så lenge det var nødvendig.

Vi som har kjent Idar som kollega, samarbeidspartner, diskusjonspartner, rådgiver, og – ikke minst – som venn, vil savne ham. For ingen kan fylle tomrommet etter Idar, verken i familien som han var så glad i, eller i musikklivet som han var så innvevd i!

Einar Solbu