Et kulturliv i endring!
INNLEGG: Kulturfeltet må se at det må endre seg og være et redskap, ikke selve målet, skriver kulturrådsmedlem Arnfinn Bjerkestrand.
Jeg er født i Skien. Ikke noe særlig oppsiktsvekkende i det akkurat og det vil vel bare i liten grad vekke noe interesse hos Ballades lesere. Likevel; jeg ble bevisste på dette da jeg var på Norsk kulturråds seminar om kulturhus og bibliotek under tittelen; “Hva skal huset inneholde?”
Lukten av bøker
Jeg lot tankene fly og havnet, ikke sjeldent i min alder, i ungdommen. Både kulturhus og bibliotek vekker de beste minner. Jeg vokste opp ved siden av et folkebibliotek, Gjerpen folkebibliotek, en avdeling av Skien bibliotek. Der ble jeg veiledet av en streng, men rettferdig bibliotekar, Dukane, som var overlærer ved ungdomsskolen og må åpenbart ha hatt dette som bijobb.
Det var et eventyr å kunne få gå mellom bokhyllene hver torsdag kveld. Tirsdag var jo korpskveld. Det var utfordrende å være stille, men det gjorde bibliotekbesøket til noe helt annet enn fotballtreninga. Ennå husker jeg lukten av bøker og lånekort og ennå har jeg vel, skam og melde, en og annen bok som ennå ikke er levert tilbake..
Et voksende tilbud
Det var i 1891 postmester Jessen, overlærer Coucheron, adjunkt Schneider, cand.mag. H.C. Blom og adjunkt Coll innkalte til et møte for å stifte et bibliotek for Skien by. Nå er både Dukane og folkebibliotekets avdeling i Gjerpen borte, men hovedbiblioteket ligger fortsatt i Skien sentrum.
Tett ved siden av ligger Ibesenhuset. Ideen om å reise et nytt Folkets Hus, eller Samfunnshus, ble lansert av byens fagbevegelse straks etter andre verdenskrig. I 1962 gjorde Skien bystyre vedtak om å gå inn som aksjonær i selskapet. Styret for A/S Samfunnshuset godkjente tegninger og planer for samfunnshus på den nordre del av Skistredet. Arbeidet startet i 1971 og bygget sto ferdig 15. august 1973.
Her begynte jeg å vanke tidlig. På Kafe Henrik og ikke minst ungdomsdiskoteket og den lille konsertscenen Eyolf. Klubben hadde 30 tusen besøkende første året. Her hørte jeg elleville Jonas Fjell og Herodes Falsk. Her la vi planer om å starte ungdomsopprør med tilhørende klubb med det klingende navnet “En folkefiende”. I storsalen så vi kino og var på konserter. Her hørte jeg Manfred Manns Earth Band live og her spilte de lokale korpsa, – og her så vi teater. Skuespillerne traff jeg igjen på Skien Jazzklubb hvor jeg altfor ung kom meg igjennom døra og hørte Radka Toneff for første gang. Så forlot jeg byen og etter det vokste tilbudet. Flere spillesteder kom og gikk og i disse dager, har jeg fått med meg, ønsker man å bruke den gamle kinoen, Parkbiografen, bygget i 1921 til spillested.
Kultur som redskap
I Norsk kulturråds skriftsamlig “Lokal kultur i endring” og “Kommunal kultursektor i endring” finner vi dokumentert endringer i den lokale utviklingen innen kultur og kulturøkonomiene. Vi vet det jo godt; antall kunstnere øker stadig og lysten til å bli det synes ingen ende ta.
Statens bidrag til kultur har økt likeså. Det snakkes så mye om å ha kompetanse. Endringskompetanse er og en del av det dette. Kulturfeltet må se at det må endre seg og være et redskap, ikke selve målet. På sommerens pressekonferanse varslet kulturminister Anniken Huitfeldt at gjennomgang av strukturer og dobbeltbyråkrati i feltet vil fortsette. Det er bra!
De som fortsatt henger med har vel antakelig oppfattet mitt poeng: mye har endret seg siden de bolde herrer arbeidet for et bibliotek i Skien. Lite visste vel de om arenautvikling og programmering, men behovet så de og hadde krefter til å sette i gang.
Arnfinn Bjerkestrand er medlem av Norsk kulturråd, leder av Norsk Kulturråds utvalg for musikkfestivaler og styreleder av Musikkutstyrsordningen.
