Hvorfor var ikke klassisk, metal og jazz representert med hvert sitt musikalske innslag i Spellemann-showet, spør Magnus Wiik.

Denne lørdagen hadde jeg anledning til å overvære Spellemannsprisen live i Stavanger Konserthus. Nå er det veldig mange år siden jeg sist så Spellemannsprisen på TV. Dette fordi jeg husker programmet som ganske uinteressant; og fordi både å se hvem som vinner og høydepunkter fra innslagene lett lar seg gjøre på NRK.no eller youtube etterpå.

Les også: Produsentenes svar.

At showet har en kommersiell innpakning er til å leve med. Eller; det er i alle fall en annen debatt. Og prisen, eller prisnominasjonen i seg selv er jo en fantastisk anerkjennelse å få som artist eller musiker. La meg understreke det, jeg synes Spellemannsprisen er bra – som pris.

Spellemann utgir seg for å være en feiring av bredden og mangfoldet i norsk musikk. Det blir understreket av programlederne, som gang på gang sier at vi skal feire bredden og mangfoldet i norsk musikk. Jeg kan sitere fra www.spellemann.no:

Gjennom et stjernespekket show presenteres et utvalg av det store mangfoldet som finnes innen norsk musikkliv.

Dette opplever jeg at er ganske langt fra sannheten.

Musikken som ble presentert på lørdag var kun utvalgt fra mangfoldet som fins i norsk vokal popmusikk. Da snakker jeg om de musikalske innslagene. Og da synes jeg ikke man kan påberope seg å presentere det store mangfoldet som finnes innen norsk musikkliv. Misforstå meg ikke, jeg snakker ikke om kvaliteten på de faktiske innslagene. Men:

– Når prisen for klassisk musikk blir presentert og publikum får høre at Norge har stjerner helt i verdenstoppen i denne sjangeren.

– Når Jørn Hoel introduserer prisen for beste metal-plate med å si at norsk metal er blant det ypperste som blir laget i sjangeren, og man gang på gang har hørt at dette er en av våre største musikalske eksportvarer.

– Når de nominertes jazzbakgrunn blir trekt frem flere ganger, og man vet at norsk jazz og improvisert musikk gjør det kjempestort i utlandet.

Hvorfor er ikke disse tre sjangerne representert med hvert sitt musikalske innslag i showet?

Det kryr av utøvere innen sjangeren for eksperimentell musikk; hardtarbeidende og kompromissløse utøvere som lever og ånder for musikken, og spiller en like bra konsert for én publikumer som for tusen. Jeg blir sikkert invitert til ti konserter med eksperimentell musikk i Oslo hver uke. Når da Sondre Lerche introduserer sjangeren Samtid litt flåsete med å si at han «her kan gi seg i kast med de virkelig store filosofiske og musikalske spørsmålene» tror jeg ikke dette er noe som gir folk lyst til å sjekke ut denne musikken.

Hvorfor kunne man ikke da hatt et innslag fra denne sjangeren, som kanskje kunne vekket nysgjerrigheten til noen i publikum og gitt dem et skikkelig kick?

Spellemannsprisen har et selvpålagt mandat på å presentere mangfoldet i norsk musikk, men det er den stjernespekkede delen de legger vekt på. Det finnes et fantastisk mangfold i norsk musikk, og med den posisjonen Spellemannsprisen har, må det følge et ansvar om å presentere dette mangfoldet. Når det utelukkende er musikk fra forskjellige segment av popmusikken som blir presentert har man forsømt dette.

Jeg håper at Spellemannsprisen i framtiden blir en virkelig feiring av mangfoldet i norsk musikk, og at smalere musikk kan få drahjelp av dette showet til å møte et større publikum. Spellemannsprisen bør klare å både være utfordrende samtidig som det er fengende, og ta bredden i norsk musikk på alvor.

Magnus Wiik er frilansmusiker med bachelor fra jazzlinja i Trondheim og master fra NMH i jazz/improvisert musikk.

Produsent Skjalg Solstad i Eyeworks Dinamo har svart på Wiiks  innlegg. Les svaret her.

Publisert:

Del: