Investorinteresse for musikkbransjen forutsetter at bedrifter går sammen om prosjekter, gjerne i samarbeid film- eller spillbransjen, hevder Thierry Baujard, som kobler europeiske penger og kultur i stor skala.

© Pitures of money / Flickr.com

– Kulturaktørene må finne ut hva de har å tilby investorer. Uten at du vet hva potensielle investorer kan tenkes å være interessert i, skjer det ikke noe, hevder Thierry Baujard, som har etablert det europeiske investeringsnettverket Media Deals.

Han har vært involvert i finansiering av både musikk og film, gjerne i kombinasjon, og har bistått i arbeidet med så vel EUs mediefond som det bergenske Fuzz-fondet for film.

Som kulturaktør kan man bli motløs av å måtte tenke på å skulle få kapitalister til å sette penger i kulturprosjekter, ikke minst når det blir sagt at ingen investor vil være interessert i andeler som koster mindre en ti millioner kroner.

Da blir ikke minst norske selskaper med så lite som ett årsverk i staben fort for lite. Etter et seminar om penger og kultur på nylig avholdte Bylarm i Oslo, var Baujard tydelig på at det finnes mange typer investorer, og at noen kan fristes til å delta i mindre prosjekter.

– Det handler også om å identifisere den typen investorer man ønsker å sikte mot. Min erfaring tilsier at en business angel (som investerer i tidlig oppstartsfase, red.anm.) kan gå inn med så lite som 50 000 euro (500 000 kroner).

Thierry Baujard Foto: Tellef Øgrim

For små selskaper?
Ideer som den Kai Robøle har lansert om å få flere aktører i den norske musikkforlagsbransjen til å gå sammen, slik at prosjektene kan bli store nok til å kunne tiltrekke seg kapital, får Baujards tilslutning.

– Jeg tror det er veldig viktig. Ikke minst når det gjelder hvis man søker finansiering fra banker. Prosjektene blir ofte for små for bankene, så jo flere prosjekter vi greier å slå sammen, desto bedre blir det. Da kan vi kanskje be om to millioner euro i stedet for 50 000. Hos bankene vil det erfaringsmessig være større interesse for et prospekt som ber om to millioner enn 50 000.

– Finnes det noen typer prosjekter i musikkbransjen som du tror vil være mer fristende for investorer enn andre?

– Vi jobbet med filmmusikk fordi den har noen opplagte utnyttelsesmuligheter via sluttproduktet, enten det er tv, film eller andre formater. Det fungerte hos investorene. Blant annet tilbød vi investorene å bli en del av et filmprosjekt med totalbudsjett på ti millioner euro for så lite som 60 000 euro per andel, sier han.

Mange typer investorer
Filmprosjektet Baujard snakker om er filmen Ghosthunters – On Icy Trails fra 2015. Musikken var komponert av Ralf Wengenmayr. Baujard var inne i prosjektet gjennom selskapet Just Temptation, som både arbeider med å matche en film med passende musikk og med selve finansieringen av musikken.

Når Ballade spør om en typisk kulturinvestor er en person med både penger og genuin, personlig interesse for kunst og kultur, svarer Baujard at det finnes mange typer investorer.

– Noen er spesielt interessert i for eksempel musikk. Kanskje er de samlere. Det gjelder særlig når vi snakker om en tidlig investering i såkornfasen. Når vi beveger oss opp til over en million euro blir det veldig annerledes. Da er det typisk ikke investorens egne penger som investeres, da forvalter investoren ofte andre investorers penger.

Når vi beveger oss opp til over en million euro blir det veldig annerledes. Da er det typisk ikke investorens egne penger som investeres, da forvalter investoren ofte andre investorers penger.

Musikknettverk
Basert på hans erfaring med filmmusikk jobber Baujard nå med å sette sammen et nettverk av investorer rettet mot musikkbransjen og aktivt bringe disse til relevante møter og arrangementer når de har noen gode prosjekter å vise fram.

– Hva er myndighetenes rolle i prosjekter du jobber med?

– Myndighetene kan for eksempel redusere risikoen ved å være en del av investeringen. I Belgia ser vi på muligheten av at myndighetene stiller med 30 prosent av en investering og at en ordning med skatterabatt dekker ytterligere 30 prosent slik at investorene stiller med de resterende 40 prosentene. Da kan vi si til investorene at de kan få 80 prosent ut av prosjektet ved å bidra med 40 prosent av kapitalen. Da blir det selvsagt mye mer interessant, for investorer, sier Baujard.

I stedet for å lisensiere bort rettigheter
Det var Music Norway som brakte Thierry Baujard til Bylarm. Kathrine Synnes Finnskog, som leder Music Norway, er overbevist om at hans erfaring og kompetanse kan brukes også i norsk musikkbransje.

– Music Norways oppgave er jo å gjøre norsk musikkbransje eksportklar. Da må vi ha en eksitstrategi, så vi vet hva skal vi sende disse aktørene til. Og da kan Thierrys kunnskaper brukes til å svare på hva som skal til for å bli et investorklart selskap innenfor kreativ næring.

Kathrine Synnes Finnskog, © Ilja C Hendel

Første gang hun møtte Baujard sa han at han aldri hadde gått inn i musikkbransjen ved å gå inn i kun ett selskap. Finnskog registrer at han nå jakter etter musikk i kombinasjon med dataspill.

– Du ser med andre ord ikke så mye realisme i å få investorer til å gå inn i utviklingen av én katalog i ett norsk musikkforlag eller et annet enkeltstående musikkprosjekt?

– Jeg vet at det å få de norske bankene til å gå inn på den lånegarantiordningen som allerede finnes har vært tøft.

– Hva kommer det av?

– Det er fordi de ikke kan musikkbransjen generelt og verdien i immaterielle rettigheter spesielt. Begge sider i dette må oppdras. Vi på kultursiden må ta ansvaret for å forstå og å fortelle hva et kulturelt produkt er verdt. For å kunne selge noe må vi tåle å snakke om det vi lager som et produkt.

Tematikken er ikke ny. Men den har blitt aktualisert av interessen for norsk musikk ute i verden øker, uten at det av den grunn avtegner seg noen klare alternativer til å gi bort rettigheter for å lansert et prosjekt for alvor ute. Finnskog mener bransjen må ut av gamle spor.

– Før vi selger rettighetene våre til svenske forlag burde vi heller lytte til råd fra Thierry og andre med erfaring om hvordan vi skal få norske private, banker eller andre, til å gå inn på finansieringssiden, sier hun.

Låneordning under konstruksjon
Ideen om at både norsk musikkbransje og pengesiden trenger tilførsel av kunnskap om hverandre før det blir mulig å utløse investeringer eller lån er ikke ny.

Blant annet ble bransjens manglende evne til å lage gode investerbare prosjekter og bankenes manglende kunnskap om verdiene som ligger i musikkrettigheter grundig understreket under et stevnemøtet mellom managere, forleggere og kulturministeren som ble avholdt i Tanken i Sandvika i juni i fjor: Optimisme og pengedrømmer.

I statsbudsjettet for 2017 fikk Innovasjon Norge 29 900 000 kroner i en bevilgning “til en satsing på kulturell og kreativ næring”. Ifølge tildelingsbrevet, hvor kulturdepartementet i begynnelsen av mars i år gir detaljerte instrukser om hva pengene skal brukes til, heter det at Innovasjon Norge skal “iverksette tiltak rettet mot bedrifter med vekstambisjoner og potensial innen kulturell og kreativ næring” og at målet er

• Økt investering i, og omsetning av, kulturelle og kreative produkter og tjenester
• Økt kunnskap om kultur som næring
• Flere vekstkraftige bedrifter innen kulturell og kreativ næring

Ti av de nesten 30 millionene skal gå til en statlig låneordning som er ment å skulle utløse “privat kapital til investeringer gjennom å avlaste risiko i slike virksomheter. Midlene skal gå til oppstartslån (innovasjonslån) og garantier”.

Bevilgningen skal dessuten brukes til

• Bedriftsnettverk (4 mill. kroner) som skal støtte bedrifter som “ønsker å etablere profesjonelle nettverk”.

• Investorforum (0,6 mill. kroner) som skal gi både bedrifter og investorer økt kunnskap om kulturell og kreativ næring for å øke private investeringer i bransjen

• Kompetanseprogram (2 mill. kroner) som skal gi kulturbedriftene økt kunnskap om økonomi og markedsutvikling.

Publisert:

Del: