Hva er kompetansen verdt hvis den ikke omsettes i praksis ved konkret utvikling og fremføring av nye verk?

Fra forestillingen Den listige lille reven på Bergen nasjonale opera Foto: Yanniv Cohen

Norsk Komponistforening setter pris at på Mary Miller ønsker dialogen rundt nysatsing på scenekunstfeltet velkommen, og at hun ser behovet for en slik diskusjon. I sitt innlegg forsøker hun å tilbakevise Komponistforeningens påstand om at AdOperas virksomhet har vært lite vellykket når det kommer til å bidra til utvikling av nye verker, og hun påpeker at AdOperas mandat er tredelt: Utvikling, produksjon og forum.

Fra Komponistforeningens perspektiv ser det ut som om vekten ligger aller sterkest på forum, og deri ligger også vår kritikk av ordningens ufullkommenhet. Naturligvis er det viktig å utvikle kompetanse for fremtiden, men hva er kompetansen verdt hvis den ikke omsettes i praksis ved konkret utvikling og fremføring av nye verk?

Jørgen Karlstrøm Foto: Renate Madsen

Jørgen Karlstrøm Foto: Renate Madsen, © Renate Madsen


Nyskaping krever mot og eksperimenteringsvilje

En mye adaptert utviklingsfilosofi innen teknologibransjen er «fail fast and fail often». Bak uttrykket ligger det en forståelse av hvordan læring, kompetanseutvikling og kreative prosesser foregår. Å skape ny kunst er ikke en strømlinjeformet prosess hvor endemålet er det perfekte verk som står for all ettertid. Slik har det aldri vært, heller ikke innen operafeltet. Nyskaping innebærer å våge å eksperimentere, ettersom mestring innenfor et felt krever gjentatt prøving og feiling.

Dette krever aktivitet, og det må skje i offentlig rom på en scene, og ikke bak lukkede dører i samtale mellom operasjefer og konsulenter. Denne modellen var også nøkkelen til at Operatoriet resulterte i hele 50 operaideer og 25 produksjoner. At dette løftet det norske musikkdramatiske feltet betydelig, er vanskelig å argumentere mot.

Når AdOperas skryteliste for de siste årene består av én norsk opera fremført i 2014 sier det seg selv at aktiviteten for å utvikle ny opera har vært for slapp, og at det begrensede omfanget ikke har gitt de nødvendige sjansene til å lykkes med kompetanseheving for alle parter.

FØLG DEBATTEN: @BalladeNO på Twitter og BalladeNO på Facebook

En nasjonalopera bør satse nasjonalt
Mary Miller understreker at hun synes vektingen mellom nasjonale kontra internasjonale satsinger på BNO og AdOpera er legitime spørsmål i debatten. Hun argumenterer med at Norge er et lite land, og at det derfor er behov for en internasjonal orientering, slik at vi utvider våre horisonter. Hun nevner at AdOpera arrangerer to årlige akademier som er “veiledet av internasjonale eksperter (…), for å kunne skape fremragende ny opera for Norge.”

Komponistforeningen mener at dette er et blindspor, ettersom en nasjonal operainstitusjon har i hovedoppdrag å skape kunst i Norge – og ikke hovedsakelig være en importør av kunst for Norge. Denne holdningen kan vitne om at Mary Miller ser ned på det nasjonale, og ikke har satt seg inn i de mange flotte kunstnerskapene i Norge, eller tatt innover seg det svært høye nivået som faktisk allerede finnes blant norske komponister, tekstforfattere, dramaturger og regissører.

Det er tankevekkende at norske verker fremføres i utlandet i et langt større omfang enn hva institusjonene innad i Norge føler seg forpliktet til, og det med stor suksess.

Flere norske operakomponister har i de senere årene hatt større suksess i utlandet enn i Norge. Gisle Kverndokk har hatt stor suksess i Tyskland, og er for tiden aktuell med en ny versjon av “Jorden rundt på 80 dager” i Linz. Den nasjonale operaen i Amsterdam gjorde for noen år siden en egenproduksjon av Glenn Erik Hauglands barneopera ”Poy!” som ble spilt der over en lengre periode. Kristin Norderval arbeider mye i New York, og fikk svært gode anmeldelser for sin nyeste opera som hadde premiere i Montréal i vår.

Det er tankevekkende at norske verker fremføres i utlandet i et langt større omfang enn hva institusjonene innad i Norge føler seg forpliktet til, og det med stor suksess. Disse internasjonale suksessene kunne neppe vært mulig for norske komponister hvis ikke det hadde vært for Operatoriets aktivitet. Det er derfor logisk å tenke seg at dersom de norske operainstitusjonene hadde oppfylt sine forpliktelser de siste ti årene, så hadde kompetansen og kvaliteten i dag sågår vært enda høyere!

Stine Sørlie Foto: Synne Dalen
Stine Sørlie Foto: Synne Dalen

Feilaktige myter
Argumentet om store kostnader er en unnskyldning som ofte brukes mot nysatsinger hos institusjonene. Dette er en myte, og igjen kan erfaringene med Operatoriet og statistikken derfra tilbakevise disse påstandene. Pengene har heller ikke forsvunnet. Tvert imot har det økonomisk sett blitt satset bredt på oppbyggingen av operainstitusjonene.

Det som forsvant, var viljen innad i institusjonene til å bruke pengene på utviklingsprosjekter på det musikkdramatiske feltet. Man har rett og slett prioritert annerledes, og det er et ansvar som ligger på institusjonene. I tillegg viser aktiviteten i det frie feltet at det slett ikke er pengene det står på. Pengefordelingen mellom institusjoner og det frie feltet, setter forskjellene i aktivitetsnivå mellom dem i grell kontrast.

En annen myte som Miller bringer opp, er at publikumsinteressen er laber for ny opera. Dette er en påstand tilbakevist senest i år i Telemarksforsknings evaluering «Operasjon operanasjon». Det er faktisk helt eksplisitt uttalt i rapporten:

F.eks. forteller mange informanter om at et for sterkt fokus på utvikling av nytt repertoar lett kan føre til en av- skalling av både publikum, lokal/regional entusiasme og ikke minst interesse fra amatørene som er avgjørende for institusjonen. Det kan likevel være relevant å minne om at grensene mellom ulike repertoar i mange tilfeller kan være kunstige og i noen tilfeller hindre innovasjon, kreativitet og vitalitet. Særlig kan man anta at grensen mellom klassiske og nyskrevne operaer er kunstig med tanke på å være tilgjengelige for publikum. Her vil man heller kunne skille mellom enkelte forestillingers kvalitet og evne til å trekke publikum. F.eks. ser man flere eksempler på klassiske operaer som ikke har solgt så godt som man trodde, eller som har hatt skjev publikumsdemografi, mens nyskrevne operaer, som har blitt opplevd som relevante, har solgt svært godt.
(…)
Vi sitter som forskere igjen med et inntrykk av at operafeltet repertoarmessig har en god del å gå på i Norge i dag. Det er grunn til å spørre seg om ikke klassikerne dominerer i for stor grad. Det kan virke som om rammene er litt trange, både med tanke på å slippe til med nyskrevet opera og å teste sjangergrensene mer systematisk.

(Telemarksforskning – Operasjon operanasjon side 77-78)

Starten på en konstruktiv dialog
Norsk Komponistforening verdsetter Mary Miller og Per Boye Hansens vilje til å diskutere problemstillingene, og det er positivt å høre at AdOpera og BNO ønsker å satse. Per Boye Hansen har også sendt positive signaler, og DNO&B har til vår store glede tilbudt seg å være vertskap for et seminar hvor vi kan diskutere disse spørsmålene senere i høst. Vi håper at vi fremover vil møte en like stor velvilje når ideer skal omsettes til praksis.

Jørgen Karlstrøm og Stine Sørlie,
Styreleder og nestleder i Norsk Komponistforening

Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. Per i dag er NOPA, NKF, MFO og NMFF medlemmer i Foreningen Ballade.

Publisert:

Del: