Jazzbassisten og låtskriveren slipper ny americana-vokalskive.

Steinar Raknes Foto: Per Heimly

– Jeg prøver å hele tiden å utfordre meg selv, og finne på nye ting på instrumentet. Det har i seg selv en verdi. Dette ville vært kjedelig om det bare var boom boom på bassen, sier bassist, komponist og vokalist Steinar Raknes.

Fredag slipper han albumet Chasing The Real Things. Dette er den tredje utgivelsen i Stillhouseserien, og er som de øvrige utgivelsene en blanding av egne låter og tolkninger av låter hentet fra pop-rock-historien.

I utgangspunktet var Stillhouse kun navnet på den første plata hvor Raknes sang, fra 2012. Men navnet har blitt tatt med videre inn i de americana-inspirerte soloprosjektene der han synger i tillegg til å altså spille bass.

– Jeg spiller for øvrig veldig mye der jeg ikke synger. Så jeg tenkte det var greit å ha en slags merkelapp på det.

Mange musikalske partnerskap
Han begynte med jazzbass, og i mange ulike konstellasjoner. I likhet med mange andre innen sjangeren har – og er – prosjektene mange, både innen- og utenfor sjangerrammene.

Akkurat nå er han eller del av en duo med Tore Brunborg, det samiske samarbeidet Arvvas og Steinar Raknes Quartet. I tillegg kommer en duo med den Sør-Afrikanske gitaristen Derek Gripper, og band med den Argentinske trekkspilleren Chango Spasiuk, med Per Einar Vatle på gitar.

Steinar Raknes Foto: Aslaug Olette Klausen

– Jeg liker jazz, rett og slett. Og det å spille bass er deilig. Det går av seg selv. Jeg kan det. Og jazzspråket det har jeg i meg. Når jeg gjør det, så kan jeg virkelig slappe av. Det å kanskje ikke ha en låt med tekst å forholde meg til, det å spille abstrakt, det gir frihet. Både for meg og lytteren.

– I vokalprosjektet er det mye mer å følge med på. Det er ganske vanskelige ting jeg spiller på bassen, og så skal jeg synge samtidig. Det er litt komplisert. Men det handler bare om å øve mye. Og det har jeg i grunnen gjort, sier han over bordet på Kulturhuset der vi etter hvert skal sitte ganske lenge og snakke.

Mens andre gjør yoga
Det blir mer snakk om øving. Raknes er blant dem som ikke skyr pirking og gjentakelser, og alle omgangene som gjerne må til for å beherske et instrument over gjennomsnittet godt.

– Jeg liker veldig godt å øve. Andre går på yoga og sånne ting, mens for meg er det øving. Jeg elsker det. Jeg øver så mye jeg har tid til.

– Etter at jeg begynte å synge har jeg gjort det mer enn noen gang. Jeg er ikke sikker på hvorfor, men noe er nok at jeg står og lager musikk, hele tiden. Tekniske øvelser driver jeg ikke med, jeg øver på å få til noe, å lage musikk. Og jeg liker å få noe til. Nye og gamle ting.

Han tilskriver dette oppvekst på gårdsbruk, et sted det er vanlig, og viktig, å kunne fikse ting.

– Det å ville få til noe ordentlig ligger i ryggmargen på meg.

– Gjør sangen noe med måten du spiller på?

– Ja, det er klart. Men de to verdenene, instrumentalmusikk og vokalmusikk, har nok nærmet seg hverandre litt sånn bassmessig. Det er mange nye teknikker jeg har laget i Stillhouse, for å få det til å funke, som jeg bruker en del når jeg spiller jazz.

– Det har blitt så innarbeidet at plutselig så bare spiller jeg sånt. I duoen med Tore Brunborg har vi jo bevisst også jobbet med å inkorporere dette i soundet.

Teknikkene han snakker om kan være ulike varianter av fingerspill, eller det å bruke bassen som slagverk.

– Det mest fremtredende er kanskje at jeg fingerspiller som om bassen var en enorm gitar. Da får jeg til både å lage harmonier og rytmikk samtidig.

– Hva var det som tiltrakk deg ved å legge til stemmen som instrument?

– Det kom gradvis. Jeg har hørt på mye vokalmusikk fra jeg var liten. Moren min var interessert i country og visesang. Den ene søsteren min (jazzvokalist Eldbjørg Raknes red.anm) sang i dansband da jeg var liten.

Og han fortsatte å høre på Bob Dylan og Joni Mitchell da han begynte å studere jazz.

Les også: Fra fri jazzdressur til partitur

Det å derimot ta stemmen med seg opp på scenen skjedde først i duoen Skáidi han hadde med Inga Juuso midt på 2000-tallet. Der jobbet de mye med å få kontrabassen og vokalen til å snakke sammen. Premieren kom imidlertid med et bestillingsverk for solo kontrabass på Moldejazz.

Kjente låtkick
Veien fra jazz til americana har praktisk sett liknet hans inngang til jazzen.

– Med jazz lærte jeg meg en mengde standardlåter, og så begynte jeg å skrive låter etterpå. Sånn var det her også.

– Og nå utgjør coverlåter halvparten av albummaterialet. Hvordan velger du låtene?

– Det varierer. Men først så må du kicke på låta. Deretter handler det om å få en musikalsk idé om hvordan du skal gjøre låta, og hvordan få det til på bass.

– Har jeg brukt en måte å spille på, kan jeg ikke gjøre den om igjen på en annen låt. Jeg prøver hele tiden finne nye måter å løse låtene på.

Steinar Raknes Foto: Per Heimly

Å eie et uttrykk
Denne kreative prosessen opplever han at ofte ”går av seg selv”, mens han står og øver på en tekst og melodi han liker.

– Det er vanskelig å lage versjoner av ting jeg ikke synes er kult. Men jeg har gjort det, når slekt eller venner har spurt til anledninger. Og det har det kommet utrolig mye godt ut av for min del.

– For selv om jeg ikke liker den i utgangspunktet, blir det noe annet når jeg har gjort den til min. Ikke nødvendigvis fordi det er en bedre versjon, men fordi jeg kjenner den. Min erfaring i musikken er at jo mer du kan om noe, jo bedre synes du det er.

Det å gjøre sangene til sine er viktige. Men selv om det altså som oftest er hans egen smak som styrer valgene, er det soundet som skapes gjennom bassen som styrer hvordan det kommer til å høres ut.

Meningen med livet
Han har ikke noe overordnet tematikk for sitt musikalske virke. Det handler mer om at låtene finner sin egen logikk.

Han liker å spille låtene fra plata live, både sine egne og cover-låtene. Det er ord og musikk han vedkjenner seg. Noe som gjør godt å formidle.

– Uansett hva en leter etter så leter en etter en slags ekthet, en mening med livet. Det trenger ikke å være så komplisert. Av og til bare er det der.

– Det er det som er fint med musikk. Det du prøver å finne i musikken, det leter du kanskje etter ellers i livet også.

Lydbildene på skiva har han derfor også forsøkt å holde så fritt for fiksfakserier som mulig. Han roser co-produsent og mikser Daniel Wold for å ha fått lyden så nær som han vil ha den, uavhengig av hvilke høyttalere som formidler den.

– Du vet, kontrabassen sprenger datahøytalerne ganske fort. Jeg tenker delvis på det når jeg spiller inn. Jeg synger ganske sterkt, og hele skiva er tatt opp mens jeg samtidig spiller. Da må jeg passe på at det ikke blir overhøring til bassen.

I tillegg til Wolds tekniske ferdigheter har de eksperimentert med skjermer og andre lyddempende effekter i studioet, sånn at han likevel kan synge som han gjør, uten at vokalen kveler bassen.

– Mange tar jo opp instrumentene hver for seg. Hvorfor velger du å spille inn sånn?

– Jeg synger og spiller mer naturlig, mer musikalsk. Det ene er ikke separert fra det andre.

Les også: Bærer «hjertet og levra» i veska

Flere skinner
Dersom det nå høres ut som om Raknes har gjort omtrent alt på albumet selv, er det bare nesten sant. Han har en rekke gjester, inkludert Ane Brun og Solveig Slettahjell. Ola Kvernberg, og Unni Wilhelmsen på vokal. Og den anerkjente amerikaneren Mickey Raphael på munnspill.

Sistnevnte kan for øvrig også ta noe av æren for albumtittelen. Mens Wilhelmsen skal dra med ham på releaseturneen som følger opp til våren. Raknes fremsnakker dem alle.

– Dette er jo et relativt ensomt prosjekt. Da er det er lett å bli sånn at du mener veldig mye om alt. Du vil ha det på din måte. Men jeg prøver å si minst mulig om hva andre musikere skal gjøre. Slik får de mulighet til å bidra med seg selv. Da blir det bra.

Publisert:

Del: