Språk og selvfølelse

INNLEGG: De som synger på engelsk for nordmenn formidler ikke tanker og meninger, skriver artist Ove Thue.

Alle norske artister som har noe å fortelle gjør det selvfølgelig på norsk.

De som synger på engelsk for nordmenn formidler ikke tanker og meninger, men fonetiske lyder og klanger. Sangen får da samme rolle som gitaren og pianoet, greit nok det, men samtidig formidler de mindreverdighetsfølelse.

Da Bobbysocks vant Grand Prix på norsk, knuste de samtidig myten om at man ikke kan synge på norsk i utlandet, for det kan man jo og samtidig forteller man at det er viktigere å bli respektert enn å bli forstått. Det er svært liten forskjell på å synge på norsk i f.eks. England og å synge på engelsk i Norge.

(For å sette det litt på spissen: Bobbysocks vant slaget om Europa på norsk, men hvor var vinnerenes stolthet over prestasjonen, da de løp ut igjen på reprisen og sang på fiendens språk, som de nettopp hadde nedkjempet?)

Vi ser flere og flere norske artister innenfor forskjellige stilarter som forlater de engelske klisjeene og samtidig tar steget opp i elitedivisjonen.

Hellbillies, Henning Kvitnes, CC Cowboys, har alle tjent betydelig på det og fått et kraftig karriere-løft ved å gå over til norsk. Når Reidar Larsen, en av Norges mest legendariske, men ikke altfor godt kjendte bluesutøvere, nå gir ut sin første plate på norsk, skal det bli spennende å se om ikke det gir ham et tilsvarende løft i karrieren.

(Under menypunktet «Media» på ReidarLarsen.com ligger det to kutt fra den nye cd-en «Kom inn te oss».)

Det merkelige er at de som driver med jazz kanskje ligger sist i løypen, og at Oslo er den byen i Norge hvor de fleste band synger på engelsk og fremmedgjøringen og mindreverdighetsfølelsen er sterkest.

Ove Thue er sanger og komponist.