Temperaturen stiger i ordskiftet om Ultimafestivalens profil og presentasjon. I går kommenterte komponist Jon Øyvind Ness at Numusic-aktuelle Stockhausen og Pierre Henry er -'lettselgelige' som stereotypier på 'mad scientist' avant garde-komponister, tilpasset det - alternative rock-elektronika-segmentet som Numusic-miljøet er oppstått i. Martyn Reed i Numusic hevder i dette innlegget at Ness' virkelighetsoppfatning er skrudd, og lever kun i hodene til institusjonaliserte komponister.
Kulturredaktør i Ny Tid, Øyvind Holen, påsto sist fredag at Ultimafestivalen har ”malt seg inn i et hjørne”, at festivalens nedslagsfelt er for smalt, og at ”festivalen sulle[r] rundt i sin egen finkulturelle grøt”. På grunn av det han oppfatter som dårlig kommunikasjon, mener Holen at det bør settes spørsmålstegn ved Ultimas status som knutepunktinstitusjon. I dag får Holen svar av Ballades Ultima-kommentator Magnus Andersson: - Jeg er enig i at Ultimas status må problematiseres, men er ellers uenig i Holens måte å argumentere på, skriver Andersson. Han reagerer spesielt på Holens bruk av ordet «finkultur», som han mener Holen lader negativt. - Mitt poeng i forhold til Ultima, er heller at festivalen ikke er høykulturell nok, Ultima er i ferd å miste sin aktualitet. Programmet holder på å bli utvannet, skriver Andersson.
Kulturredaktør Øyvind Holen i Ny Tid uttalte før helgen at Ultimafestivalen roter bort musikken med en innadvendt og snobbete presentasjon som skremmer vekk publikum og ødelegger for utøverne. Festivalen suller rundt i sin egen finkulturelle grøt, mente Holen. I dette innlegget tar komponist Jon Øivind Ness til motmæle. - Dette feltet har du ikke peiling på, skriver Ness til Holen. Ness henvender seg også til norske medier, og skriver blant annet: - Ultima beskyldes for å ha dårlig medietekke. Norske medier elsker å skrive spaltekilometer om Cumshots’ samleiestunt og tilsvarende, og skulle noen komme på å presentere noe som er virkelig interessant musikkfaglig, når man ikke fram.
Er Ultima en festival som suller rundt i sin egen finkulturelle grøt, spør kulturredaktør i Ny Tid, Øyvind Holen, i denne kommentaren. Holen trekker linjer fra Ultima til Numusic i Stavanger, som tross langt slankere budsjett kunne lokke med store artister med nedslagsfelt i flere musikalske leire enn Ultima. Han undres om Ultima har malt seg inn i et hjørne og roter bort et interessant program med en innadvendt og snobbete presentasjon.
Komponist Jon Øyvind Ness imøtekommer kritikken til Martyn Reed, og skriver her at det ikke var hans intensjon å angripe Numusic. I dette innlegget greier han ut om forholdet mellom Numusic og Ultima, med utgangspunkt i programprofilen og markedsføringen av de to festivalene. Det er lettere å markedsføre en kunstnertype som Stockhausen enn Luka Francesconi, skriver Ness: - Stockhausens ekstravaganse, helikopter-stunt og WTC-uttalelser har i tillegg vært med å skape et bilde av ham som halvgal visjonær, med mental parabol som innfanger tonefrekvenser fra Sirius.
- Fremførelsen av Olav Anton Thommessens helaftensopera ”Hermafroditten” var ypperlig på alle plan. Ensemble, sangere og dirigent leverte, men ikke minst hadde de et av norsk musikkhistories mest interessante musikalske materialer å arbeide med. ”Hermafroditten” handler om kampen om å finne sin seksuelle identitet, om mannlig og kvinnelig, men i forlengelsen handler det nok om hva identitet overhodet er. Thommessen tar i bruk noen ganske tradisjonelle virkemidler for sin fortelling, noe som kan slå begge veier, skriver Magnus Andersson i denne anmeldelsen, som også tar opp fremføringen av Mauricio Kagels ”Staatstheater” på Kunsthøgskolen i Oslo.
Snublet akkurat over artikkelen om Ultima/Numusic – det er litt vel beregnende av Jon Øivind Ness å undervurdere en festival han synes å ha liten kunnskap om – utover de to komponistene han nevner.
Et forhastet øyekast på programmet fra en komponist som mangler kunnskap om både festivalen og de andre kunstnerne, kan sikkert gi inntrykk av at Numusic domineres av størrelser som Stockhausen og Henry – det kan jeg forstå.
Men denne litt skrudde virkelighetsoppfatningen deles neppe av noen som faktisk har deltatt i festivalen, eller besøkt til noen av konsertene.
Det motsatte er nok heller tilfellet:
Jon Øivind Ness har misforstått hele poenget – både Stockhausen og Henry ble inviterte til å delta i ulike tematiske kunstneriske sammenhenger. Det ene kalte vi «From Stockhausen to Techno», det andre trakk linjene «Sampling Culture, from Musique Concrete to Hip Hop».
Som du sikkert skjønner nå, Jon Øivind, har vi ikke hektet noe «Mad Scientist»-avant garde-tullball på vår programmering. I den grad slike oppfatninger finnes, lever de kun i (Musikk som erindring) hodene til institusjonaliserte komponister.
Kanskje disse kunne hatt godt av en fersk gjennomlesing av Ultimas programhåndbok, der festivaldirektør Geir Johnson skriver:
«Hukommelsen kan spille oss puss, den kan etterlate oss i en forståelse av fortiden som forgylder den – ikke fordi vi ønsker å ha et nostalgisk forhold til den, men rett og slett fordi vår datidige forståelse av samtiden var skjev, unøyaktig, ukorrigert.»
Bravo! Bravo!
Og en god nok grunn til at Numusic bør fortsette å booke slik vi gjør.
For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Med Synne Sanden, Døssi, Bjørn Berge, Jonas Lovv, Joakim Kleven, Leander, Twin Serpent, Nullskattesnylterne & Teater nonSTOP, Halycon Days og Nicolas Leirtrø’s Action Now!
Hvilken rolle kan musikk ha i en litteraturfestival? Blir vi klokere på musikkens og ordenes roller i språkmodellenes tid? Kan konserter vise veien til leselyst?
INNLEGG: – Det er rart hvordan musikkens kraft alltid hylles i festtaler, men aldri i romfordelingen. Musikkfaget er viktig – så lenge det ikke tar plass, skriver Bodil Gullseth, musikklærer og 2. nestleder i Skolenes landsforbund.
