Thommessens revansj
– Fremførelsen av Olav Anton Thommessens helaftensopera «Hermafroditten» var ypperlig på alle plan. Ensemble, sangere og dirigent leverte, men ikke minst hadde de et av norsk musikkhistories mest interessante musikalske materialer å arbeide med. «Hermafroditten» handler om kampen om å finne sin seksuelle identitet, om mannlig og kvinnelig, men i forlengelsen handler det nok om hva identitet overhodet er. Thommessen tar i bruk noen ganske tradisjonelle virkemidler for sin fortelling, noe som kan slå begge veier, skriver Magnus Andersson i denne anmeldelsen, som også tar opp fremføringen av Mauricio Kagels «Staatstheater» på Kunsthøgskolen i Oslo.
Av Magnus Andersson
Den gang da Thommessens «Et Glassperlespill» ble urfremført i sin helhet, på Festspillene i Bergen 2005, ble han gedigent slaktet fra flere kanter. Verket, som tok 25 år å fullføre og å få urfremført, er å regne som Thommessens magnum opus.
Men Thommessen har et enda tidligere verk som også aspirerer til den tittelen, nemlig operaen «Hermafroditten», som ble skrevet mellom 1970 og 1982. Verket er blitt skrevet i kapitler, noe som til dels har praktiske grunner, fordi det er lettere få satt opp et enkelt tablå enn en helaftens opera.
Barokkopera
At det er skrevet i deler har også med at Thommessen ønsket å skrive noe som lignet en barokkopera, iallfall noe som lignet de store numrene man finner i barokkoperaen. Det finnes overhodet god grunn til å se bakover i tiden for å tenke over «Hermafroditten». Thommessen ønsker å fortelle en historie, og på dette plan fremstår han som konservativ, fri fra tenkning rundt dramaturgien som et felt hvor det skal eksperimenteres til det punkt publikum fullstendig mister sans og retning.
Hans historiefortelling ligner i mangt på barokkens affektlæretenkning. Synges det om «kraft» blir musikken bak sangen kraftfull, synger fortellerstemmen «merker han hvordan hans kropp kløyves i to» deler de andres sangene seg i to tydelige klangfelt, og når det handler om galskap forsvinner den musikalske marken som holder musikken oppe, i det orkesteret synker nedover i et glissando.
Stemmens uttrykkskraft
I den offentlige samtalen før operaen nevnte Thommessen Mauricio Kagels musikkteater, hvor verket «Staatstheater» fra 1970 er det mest kjente verket. Dette ble fremført tidligere i uken av studenter fra operautdanningen ved Kunsthøgskolen i Oslo, og det var en vidunderlig kavalkade av humor og uttrykksvilje. Med unntak av ett nummer (dette er også nummermusikk, men innslagene er langt kortere enn Thommessens stort anlagte scener) mangler sangerne ord å uttrykke seg med.
Men stemmen er tross alt hva vi vanligvis uttrykker oss med, og uttrykket sitter ikke nødvendigvis i ordene, men i vår intonasjon og i stemmens intensitet og klangfarge.
Kagel driver dette punktet til det absolutt ekstreme – han har skrevet en opera hvor alt fortelles gjennom nettopp intonasjoner og lignende variasjoner i stemmen. Det hele er så tydelig at jeg ville anklaget Kagel for å peke nese til sitt publikum, hvis det ikke var nettopp dette som var poenget; at det skal være så overtydelig at det slår over i humor.
Et annet poeng hos Kagel er metarefleksjonen over musikken, hvor musikken handler om alt utenom musikken, men musikkens staffasjer (bugninger, applaus, publikums oppførsel, etc.) blir musikkens gjenstand. Det siste relaterer imidlertid ikke til Thommessens musikk.
Musikkens språklighet
Thommessen har alltid hatt en levende interesse for hvordan musikken fungerer som språk, selv om – som han er meget tydelig understreker i samtalen – musikken ikke er ett språk, men kan ha språklige kvaliteter, slik Kagels musikkteaterverk viser.
Ledige stillinger
Thommessens «Hermafroditten» bruker fremfor alt ordene i sin fortelling, og disse blir formidlet med stor tydelighet i forhold til den mening han finner i dem. Her handler det eksempelvis om noe så tradisjonelt som å lese en setnings rytme og å ta høyde for ordenes indre dramaturgi. Dette følges videre opp i så vel ord som i tone. Men i annen akt har Thommessen også noen avsnitt hvor ordene trer tilbake og sangerne bruker sin stemme instrumentalt, hvor kun et musikalsk råmateriale er det narrative. Det kan ligne på Kagel, men det mangler Kagels humor. Isteden er det hele meget alvorlig ment.
Forventninger
Som kritiker, som dessuten ønsker å fremstå som intellektuell, er jeg vel forventet å kimse av Thommessens tydeligheter. Jeg er nok dessuten forventet å slå ned hardt på hans bruk av fortellende stemmer, som ikke synger, men er ganske talestemmelignende. Jeg er også forventet å si noe om disse stemmers høytidelige narsissisme, om hvordan Thommessen da ikke kan mene alvor med å la historien fortelles i en barneradio-teaterstil fra 70-tallet.
Men det er ikke dette som står igjen av inntrykket fra gårsdagen. Thommessens opera er medrivende. Visst må man gå med på hans premisser og ikke le av fortellerstemmene, men ta dem på ytterste alvor.
Som helhet er dette det mest vellykkede jeg har hørt fra Thommessens penn. Han holder intensiteten gjennom de lange scenene, innbyrdes fungerer de med dramaturgisk intensitet, og selv om verket er stort til formatet fremstår det ikke like anmassende og bombastisk som Thommessen på sitt mindre vellykkede kan være.
Dette hører sammen med at informasjonsmengden er langt mindre enn i senere verk. Særlig i andre akt tar Thommessen tid til å kontemplere gjennom musikken, og resultatet er intet mindre enn noen vakre avsnitt.
Løfter hatten
Jeg begynner å bli lei av å skrive hvor fantastisk Christian Eggen ledet en samtidsmusikkfremførelse, fordi det har skjedd så mange ganger før. Men han må nevnes, og nok en gang må jeg løfte hatten for ham. Sammen med et våkent Oslo Sinfonietta og uttrykksvillige sangere – ingen nevnt, ingen glemt – var dette undertegnedes høydepunkt av nasjonale prosjekter under Ultima.
