Smalltown is beautiful
Et godt eksempel på den typen ildsjel man finner i den smalere delen av platebransjen er Joakim Haugland. Han har brukt soverommet som plateselskapskontor og gitt ut kassetter og vinylsingler med håndlagede omslag siden han var 16 år. Nå, ti år etterpå, har han jobb i Vocies Music Entertainment (tidligere Voices of Wonder). Det gjør at han kan dyrke sin egen label Smalltown Supersound både i arbeidstida og etter arbeidstid, og nyte godt av Voices’ nettverk.
Det er nok bra, for han selger neppe nok plater til å leve av Smalltown Supersound. En vanlig utgivelse selger rundt1000, noen ganger mer, noen ganger mindre. Storselgeren hans, multitalentet Kim Hiortøys Hei fra i fjor, anslås å ha solgt mellom 2500 og 300 eks. Han mener det er håpløst å anslå hvor stor andel av platene hans som går til utlandet, men anslår at det er rundt halvparten. Men han synes ikke det er så viktig.
– Det er ikke bare salgstallene som teller. Selskaper som mitt er gjerne hjertebarna til dem som driver dem. Det som er viktig er at musikken er bra. Dessuten har ikke platesesalget alt å si, det er også viktig at et band kommer seg på turné. Et band som Supersilent spiller på all verdens jazzfestivaler men selger kanskje ikke mer enn 3000 eksemplarer av plate internasjonalt, sier Haugland.
Han beskriver Smalltown Supersound som “nettverk og kollektiv”, og har bygget seg opp en bra kontaktflate internasjonalt. Noe større plateselaksper ofte mangler. Derfor skal Smalltown Supersound nå hjelpe Warner Records å få Warner-bandet Jaga Jazzist utover landegrensene. Og Kim Hiortøy skal ut med en EP på det skotske selskapet Chemikal Underground, som kan skilte med navn som Mogwai og Arab Strap i stallen, kan Haugland fortelle. Han synes slett ikke det er noe problem At Smalltown Supersound er liten.
– Det er bedre å være stor på en liten scene enn å være liten på en stor, sier Haugland.
