Frykten for den «slemme» kunsten
Fra tid til annen blir artister sensurerte, fordi noen føler at det de har å presentere er støtende, sjokkerende eller upassende. I kjølvannet av Hordaland KrFs sterke reaksjoner på sex-kunstneren Annie Sprinkles forestilling i Bergen har Ballade sett litt på norsk sensurhistorie, og hvem som har blitt utsatt for dette tidligere. Bør bevilgende myndigheter kunne legge bånd på kunsten når den antar en form eller et innhold de ikke selv kan stå for?
Felles for bakbindingen av artistiske uttrykk i Norge, er at den sjelden foregår direkte, ved at myndighetene forbyr kunsten eller at den på annen måte hindres i å bli fremført. Her til lands er det vanligere å ta bakveien, nemlig å true med trekke subsidierte midler, og dermed knekke arrangørenes økonomiske ryggrad om forestillingen ikke blir avlyst.
Det siste eksempelet på dette er, som nevnt i går på Ballade, sexkunstneren og ex-pornopionéren Annie Sprinkles forestilling «Herstory of Porn: Reel to Real», som har ført til at Bergen Internasjonale Teater kan stå i fare for å miste all kommunal støtte til all drift fordi de i henhold til Hordaland Krf «tilnærmer seg pornoindustrien, hvor det er langt mer penger å hente enn i et stramt kommunalt budsjett».
Da Ballade snakket med gruppeleder Torill Selsvold Nyborg i Hordaland KrF, hadde hun ingen betenkeligheter med å foreslå å kutte all støtte til BIT for 2003 på grunnlag av en forestilling:
— BIT har overtrådt tilliten de var betrodd, og vi vil ikke risikere at de finner på noe sånt en gang til. Vi har mange tusen velgere som står bak oss, og har slik sett en forpliktelse til å forhindre at porno blir vist hvis vi kan.
At dette er kultursensur, vil ikke Nyborg være med på:
— Vi sensurerer ingen, men vi vil heller ikke støtte en institusjon som viser usensurert hardporno, så jeg vil oppfordre BIT til å tenke seg godt om før de gjennomfører denne forestillingen. Det finnes mer enn nok å bruke kulturbudsjettet på av gode formål.
At ti danseensembler, BITs administrasjon, hundrevis av timer fra frivillige – samt et nytt konsertlokale som vil sette Bergen på kartet for band som spiller for publikum på ca 1000 og engasjenmenter igjennom innkjøpte verker fra norske komponister – vil legges brakk om dette forslaget går gjennom, ser ikke Nyborg på som vesentlig i denne saken, så lenge BIT velger å engasjere Annie Sprinkle. Dette på tross av at ingen i KrFs fylkesgruppe har sett forestillingen:
— Vi har ikke sett den, og vi vil ikke se den. SV lokalt har for øvrig inntatt den samme holdningen som oss, og vil støtte vårt forslag.
Men tatt i betraktning det store kulturtilbudet som står på spill, har ikke dere som politikere en forpliktelse til å orinetere dere om hva dette er, før dere går inn for å fjerne grunnlaget for BITs videre drift?
— Vi vet hva det er, for vi har lest om det i pressen, og sett et intervju med Sprinkle på fjernsynet. Sånn sett har pressen gjort en god jobb i å orientere oss. Det er ikke nødvendig å se denne forestillingen for å vite hva som vises.
Ledige stillinger
Men det at den samme pressen samstemmig har sagt at dette er et viktig innlegg i pornodebatten, og rost Sprinke som en modig stemme som bør bli hørt – betyr ikke noe?
— Nei, ikke så lenge de viser hardporno.
Så uansett form, viktighet eller sammenheng – porno er porno, og det er grunn nok til å trekke all støtte til BIT?
— Ja. Dette velger BIT selv. Vi tvinger ingen, men vil markere vårt kultursyn gjennom å ikke støtte BIT hvis de skal drive med pornografiske fremvisninger, sier Nyborg.
Tom Garretson i WildStar World, som er medarrangør av Sprinkles show i Norge, er oppgitt og fly forbannet.
— Jeg synes det er utrolig at Norge kan regjeres på denne måten, det viser på hvilket nivå dette landet befinner seg i forhold til kunst, kultur og seksualitet. Vi må tilbake til nazi-Tyskland før vi finner paraleller til dette; nemlig et regime som prøver å brutalisere kunstens form inn i «korrekte» uttrykk. Forestillingen i Oslo hadde akkurat det formålet den var tiltenkt – nemlig å få folk til å tenke.
— Dette er ikke en pornoshow hvor folk sitter og onanerer i salen, det er en historie om menneskelig utvikling, som stiller sterke spørsmål til hvordan vi forholder oss til vår egen seksualitet. De som har et anstrengt forhold til sin egen seksualitet, og det alle har «der nede», kan holde seg hjemme, men de bør ikke få lov til å ødelegge for andre. Hvem er det de tror de er?
Garretson påpeker at dadaistene, den gang de kom på banen, hadde mye av den samme virkningen på folk:
— Nå henger denne kunsten i gallerier over hele verden. Forstår ikke KrF og SV hvor reaksjonære de fremstår overfor alle som har et mer oppdatert kultursyn enn dem selv? Det at Norge vil sensurere Sprinkle setter landet i et utrolig dårlig lys internasjonalt. Det har bare vært ett tilfelle av dette tidligere, og det var midt i «Bibel-beltet» i Texas, USA. Der forsto politikerne at det ble for dumt å stikke kjepper i hjulene – etter at de hadde sett Sprinkles forestilling. Her i landet nekter de som sitter med avgjørelsesmyndigheten å se den i det hele tatt.
— Denne tante-mentaliteten som sier at «hvis du ikke passer inn i min koselige lille verden, så skal du ikke få eksistere», gjør meg kvalm, og ignoransen de utviser ved å ville forby noe de ikke engang har sett, er sjokkerende. Selv i totalitære muslimske regimer leser de Bibelen før de forbyr den. KrF er verre.
— Jeg tror trygt vi kan slutte å lete etter Taliban, avslutter Garretson: – De har tydeligvis flyttet til Bergen.
