Kvartettforkjemperen
Norge mangler store institusjoner som konsentrerer seg om kammermusikk, mener bratsjist Juliet Jopling.
– Se på Sverige, Tyskland, Storbritannia. De har egne institusjoner, konkrete steder som konsentrerer seg fullt ut om kammermusikk – Grünewaldssalen i Stockholm, Wigmore Hall i London.
Juliet Jopling er bratsjist i Engegårdkvartetten, og primus motor i den nyoppstartede Oslo Quartet Series.
Jopling mener det er et behov for en strykekvartettserie i Oslo.
– I Oslo er de store institusjonene Operaen, Filharmonien og KORK – symfoniorkester-baserte institusjoner. Utenfor kammermusikkfestivalene om sommeren får man knapt høre en eneste strykekvartett. Det gjør vi nå noe med, sier hun.
Les også:
Internasjonale gjestespill
Det er Oslo Strykekvartett, Vertavo og Engegårdkvartetten som står bak konsertserien. De startet opp med en lanseringskonsert i april, og sparket i gang sesongen med fullt hus for Vertavokvartetten i Oslo Militære Samfund i september.
– Man har selvfølgelig hatt kammermusikkserier i Oslo før, men de har gjerne vært drevet av kun ett ensemble, og da er det veldig mye som hviler på noen få personer. Det kan bli veldig tungt i lengden. Ved å være flere håper vi å kunne holde på i flere sesonger, sier Jopling.
En viktig del av serien er også internasjonale gjestespill. Tirsdag er det duket for konsert nummer to, da med tyske Signum Quartet i sentrum, senere i år kommer også Hagen og Tetzlaff Quartet.
– Dette er ensembler på topp internasjonalt nivå, som ellers kanskje ikke hadde hatt anledning til å komme til Oslo, sier Jopling.
Ledige stillinger
Konsertserien samarbeider også med Bodø kulturhus, og flere av konsertene i Oslo vil også spilles der.
Les også:
Redd for «overkill»
Konsertene er temabaserte, med et «vorspiel» i form av et foredrag knyttet til et tema inspirert av musikken, og en løsere «nachspiel»-konsert med lettere musikk og mingling mellom musikere og publikum.
Tirsdag er konserten tematisert rundt jødiske komponister og jødisk musikk, under tittelen «Ideologiens mange ansikter».
– Dere er ikke redde for å gape over for mye?
– Jo, absolutt, vi er redde det kan være litt «overkill». Det kan hende at det er litt mye, at man kanskje har fått litt nok etter tre store kvartettverker på én konsert, sier Jopling.
– Samtidig er det viktig for oss å holde på den tredelte formen. Med Engegårdkvartetten gjør vi selvfølgelig en del rene kvartettkonserter, men i Norge er det mange som setter pris på kvartett «med noe mer», og det er det vi vil gjøre i Kvartettserien. Slik bygger vi også publikum.
Hun viser til poesikonserten med Bjørn Sundquist under Nordlysfestivalen sist vinter, og Engegårdkvartettens konserter med Susanne Lundeng til våren.
Følg Ballade på Facebook
Sponsorjakt
Selv om både billettsalg og finansiering hittil har gått strykende, håper Jopling på en løsning som kan sikre konsertserien over lengre tid.
– Det er en nøtt vi ikke helt har knekket ennå. Vi må først og fremst skape et produkt som er så bra at folk kjøper billetter og vil komme tilbake, og vi må markedsføre godt. Og det aller beste hadde vært om vi greide å få tak i en sponsor, sier Jopling.
Hun avslører at hun har hatt kontakt med flere av verdens aller største kvartetter, som Artemis og Quator Mosaïques.
– Men store navn koster penger, og det er også grunnen til at vi etter hvert flytter til Gamle Logen, hvor det er flere plasser.
Følg ballade på Twitter
– Helhet på solistisk nivå
Selv mener Jopling at flere av musikkhistoriens største verker er skrevet for strykekvartett. Hun nevner i fleng, Beethoven, Haydn, Bartok og Mendelssohn.
– Jeg mener også at Griegkvartetten kanskje er det beste han skrev i storformat. Han skrev jo ingen symfonier, og er mest kjent for sine små motiver, men akkurat kvartetten fungerer veldig bra, sier hun, og legger til:
– Noe av det beste med kvartettformen er at du får en helhetsfølelse på solistisk nivå, samtidig som det er så nært at du kan kjenne hver minste bevegelse hos musikerne på scenen. For oss er en konsert vellykket når vi føler at vi også kjenner publikum etterpå.
