Dette ordskiftet dreier seg om synet på og bruken av tradisjon. Det gjelder spørsmålet om kunstnerisk frihet, skriver Ragnar Søderlind, som svar til Henrik Hellstenius.
Fra min side gikk jeg inn i denne debatten med et forsvar for Marcus Paus´ frihet til å skrive som han ønsker eller føler for, ved å imøtegå Olav Anton Thommesens innlegg «Annen gangs er som regel annenrangs». Dette ordskiftet dreier seg om synet på og bruken av tradisjon. Det gjelder spørsmålet om kunstnerisk frihet. Til frihet hører både eksperimentet og tradisjonen, kort sagt et nødvendig rom for stilistisk bredde i nåtidsmusikken.
En enkel og lett gjenkjennbar stil kan overflatisk oppfattes som banal og reaksjonær. Dette var det gjeldende synet på Gustav Mahlers musikk helt fram til man på 1960-tallet gjenoppdaget ham. Da hørte man ikke lenger bare banale melodier og hornsignaler, men innså at komponisten loddet de store dybder.
Hellstenius mener jeg terper på gamle motsetninger, det kan så være, men det ligger meg så sterkt på hjertet å sprenge den innsnevringen av det musikalske uttrykk som har splittet komponistmiljøet de siste tiårene. Det er engasjementet for full bredde i nåtidsmusikken som er mitt anliggende. Det handler på ingen måte om å underkjenne mine yngre kollegers stiluttrykk. Tvert i mot har jeg gledet meg storlig over å oppdage talent og engasjement bl.a hos de studenter og yngre kolleger som Hellstenius nevner. Selv har jeg fulgt deres utvikling med interesse, men det må innrømmes at jeg savner tilsvarende raushet fra modernistenes side.
Selv har jeg vært innom mange ulike stiluttrykk, men min interesse for kombinasjonen av drama, poesi og musikk har gjort det narrative og dramatiske uttrykket til den store utfordringen for meg. Det blir et tankekors at denne musikken blir motatt med større oppmerksomhet i utlandet, f.eks. i Russland og Tyskland, enn her hjemme. Forklaringen er kanskje at denne type musikk samspiller med de store felles europeiske tradisjoner, ikke bare i musikk, men også i litteratur, billedkunst og idehistorie. I den litteraturvitenskapelige fagligheten omtales dette som intertekstualitet. En forutsetning for å sette pris på denne musikken, er at man har glede av å være en del av og videreføre den store europeiske kulturtradisjonen.
Ragnar Søderlind, komponist og prof. em. ved Norges Musikkhøgskole.
