Fargespill og eksotifiserende akademikere

Det er alltid forbausende å se når teoretisk velskolerte akademikere fremstiller sin egen tolkning av kulturuttrykk uten særlige forbehold om at andre tolkninger kan være både mulige, vanlige og like gyldige som deres egen, skriver Tellef Kvifte.

I en artikkel i Ballade lar Maja Skanding Ole Hamre få gjennomgå fordi han ikke hører på kritikken fra akademia, og Fargespill fordi det er en eksotifiserende forestilling. Samtidig viser artikkelen at både Skanding og Solomon (som artikkelen til Skanding bygger på) er eksotifiserende akademikere, som er mer opptatt av produkt enn av prosess.
Les også: Fargespills kommentar: Ja til god forskning om Fargespill
Poenget er at eksotifisering ikke er en egenskap ved en konsertforestilling eller et produkt – det være seg kunstnerisk eller kommersielt – det er en egenskap ved resepsjonen av produktet, av tolkningen. Og det er her Skanding (og Solomon, dersom Skanding fremstiller ham riktig) går seg vill i det akademiske krattet, ved å projisere sin egen hegemoniske forståelse av kultur inn i forestillingen. For eksempel i omtalen av norsk tradisjonsmusikk som «bondsk». Det er selvsagt ikke noe iboende «bondsk» i tradisjonsmusikken, men det er helt riktig at noen velger å omtale den slik, av ulike grunner, hvorav mange har med maktutøvelse å gjøre; for eksempel som et ledd i å hevde egen kulturell overlegenhet.
Det helt åpenbare poenget med Fargespill og integrering unnslipper dermed Skanding og Solomon: Integrering dreier seg ikke om konsertforestillinger; det dreier seg om muligheter for praktisk samhandling. Derfor er Fargespill en suksess uansett hvordan forestillingene fremstår – suksessen ligger i samhandlingen som foregår mellom aktørene underveis, slik Fargespillaktørene selv ganske riktig påpeker.

Solomon kan selvsagt insistere på å analysere bare selve forestillingen, men han risikerer dermed å gjøre seg til en estetisk essensialist i god norsk finkulturell tradisjon.

At forestillingene i tillegg også fungerer til dels strålende, er selvsagt en ekstra bonus. Men det er altså ikke «det norske» i Fargespillforestillingen som er det integreringsmessige poenget, det er hvordan samarbeid fungerer i det norske (mangfoldige) samfunnet når man skal lage noe sammen, som er poenget. Solomon kan selvsagt velge å se bort fra det, og insistere på å analysere bare selve forestillingen, men han risikerer dermed å gjøre seg til en estetisk essensialist i god norsk finkulturell tradisjon.
Det er alltid forbausende å se når teoretisk velskolerte akademikere fremstiller sin egen tolkning av kulturuttrykk uten særlige forbehold om at andre tolkninger kan være både mulige, vanlige og like gyldige som deres egen.

Medieinnhold – det være seg TV-programmer, filmer, avisartikler, teaterforestillinger eller Fargespillforestillinger for den saks skyld – får veldig sjelden noen til å skifte oppfatning av noe som helst, men bidrar stort sett til å befeste de oppfatningene folk har i utgangspunktet.

En av de tidlige innsiktene i mediestudier blir nok en gang godt illustrert: Medieinnhold – det være seg TV-programmer, filmer, avisartikler, teaterforestillinger eller Fargespillforestillinger for den saks skyld – får veldig sjelden noen til å skifte oppfatning av noe som helst, men bidrar stort sett til å befeste de oppfatningene folk har i utgangspunktet. Man tolker mediebudskapet inn i sin egen forestillingsverden.
Medieforskningen er altså helt enig med Ole Hamre, som på en noe mindre akademisk måte uttrykker denne enkle, men sentrale innsikten i ordene «Dersom en leter etter gull, finner en gull, mens dersom en leter etter skit, finner en skit.» Selv om uttalelsen i følge Skanding er en følelsesmessig reaksjon, er den altså også en presis formulering av en velkjent samfunnsvitenskapelig innsikt.
Tellef Kvifte er folkemusiker og forsker, tilsatt som professor ved Høyskolen i Sørøst-Norge ved Institutt for folkekultur.