Dersom jeg var død imorgen

Et vordende testamente til Ballades 25-årsjubileum.

Ballade feirer 25 år med ny nettside og inviterer markante stemmer til å utforske hva som rører seg i Musikk-Norge i 2026, fra maktstrukturer og bransjens bærekraft til kunstnerrollen i dag. Først ut er Marcus Paus, klassisk samtidskomponist som har markert seg som representant for en nyorientering mot tradisjon, tonalitet og melodikk.

Vår tid er – som så mange tider før den – en brytningstid, på terskelen mellom terskler. Og min plass i den er som forsøksvis bidragsytende til den lille enklaven av musikklivet som ennå kalles klassisk samtidsmusikk.

Skjebne og tilfeldigheter har gjort at jeg innad i den, rent leksikalsk, er blitt regnet som representant for en nyorientering mot tradisjon og tonalitet. Det låter passe lavkirkelig og ganske usexy. Og jeg har i min forfengelighet prøvd å bøte på det ved å foreslå prefikset anarko-.

Dersom jeg var død imorgen, så ville jeg måttet innse at hvemsomhelst vil kunne kalle meg hvasomhelst, hvis noe overhodet. Det gjør ikke så mye; det vil være nok av komponister også imorgen. Og det er for dem jeg skriver dette, og for institusjonene som skal ta vare på dem.

Var jeg død imorgen, så er det mitt håp at dagen jeg ikke våkner til velger å skjøtte de levende fremfor de døde. For tradisjonen er oss her og nå. Vi er det forhenværendes eksistensberettigelse. Fortiden faller eller står med oss.          Dette hvisker jeg med avdød visdom fra tiden utenfor tiden.

Tunge institusjoner er reist av dem som kom før oss, og hele vår såkalt klassiske musikkarv utspiller seg i spennet mellom museum og laboratorium. Våkner jeg død, så håper jeg det er til en dag der det ennå uskapte er vårt dyrebareste gods, mens det nyskapte og fortiden står forbrødret som faddere til dets beskyttelse.

Den nokså unnselige flik av musikkverden som var min tilhører de segment som alltid var fullstendig avhengig av velgjørere. Dersom jeg var død imorgen, så er det mitt ønske fra graven at kongeriket fortsetter å forbarme seg over folk som meg. Av hele mitt døde hjerte unner jeg mine overlevende og ufødte kolleger å få bedrive sine sysler i relativ forutsigbarhet, og i fred for å måtte forsvare seg på andre premisser enn musikkens.          Så rike må vi nesten tillate oss å være.

Der i evigheten har et begrep som nasjon mistet sine konturer, men jeg tenker stadig at det er en avgrensning som forplikter. Måtte tiden jeg forlot se fremveksten av en stolthet over det som gjør oss annerledes. Det er til institusjonene jeg sier dette med gravrøst (og her løfter jeg blikket et øyeblikk utover mitt eget felt): Hva skal vi med generasjoner av utdannede utøvere og dirigenter dersom det knapt finnes arbeid til dem?          Måtte jeg fra min sky beskue at store verv besettes også fra våre egne rekker. Kall det gjerne utslag av hinsidig proteksjonisme.

Til slutt, gitt anledningen:          Dersom jeg var død imorgen, så er det min vilje at det ennå må finnes en offentlighet til å speile de levende. Ellers er vi allerede døde.