I en magasinbransje preget av kutt, feirer Metal Hammer Norway 5-års jubileum med opptrapping. – Metallpublikummet har vist seg å være trofaste til det fysiske formatet, sier redaktør Espen Nørvåg Slapgård.

Espen Nørvåg Slapgård Foto: Linn Carin Dirdal

Espen Nørvåg Slapgård jobber stort sett hjemmefra, men i dag har redaktøren av Metal Hammer Norway tatt kontoret under armen og rigget seg til med laptop og kaffe på Kulturhuset i Oslo. Det er også her bildet av Kvelertak på coveret til magasinets jubileumsutgave ble tatt. Den norske versjonen av den engelske metallbautaen feirer nemlig fem år i år, en bursdag som kom bardust på redaksjonen.

– Det har gått vanvittig fort!

Slapgård har vært med siden oppstarten av magasinet, først som skribent, deretter som redaktør. Han startet karrieren i platebutikk som 14-åring og har siden vært innom en rekke roller i diverse plateselskaper, senest i Playground Music Scandinavia. Redaktørrollen har han fylt på fritiden helt frem til årsskiftet, hvor han gjorde magasinet til heltidsbeskjeftigelse.

– Mens andre magasiner trapper ned, trapper du opp?

– Det eneste du kan gjøre som er dummere enn å jobbe i plateselskap i disse dager er å satse på et musikkblad. Rett og slett pur idioti! Bladbransjen er knallhard, og i løpet av de fem siste årene har det vært en kraftig endring og nedgang. Men dette er det morsomste jeg har gjort siden jeg var ny i plateselskapsbransjen.

– Er det tryggere å satse innenfor en sjanger hvor fysisk fortsatt er det foretrukne format?

– Ja, om man først er idiot og satser på blad, hadde man vært mer idiot om man satset på enkelte andre sjangere! Metallpublikumet har vist seg å være trofaste til det fysiske formatet, enten det er CD, vinyl eller magasiner. Metallfans vil ha album i stedet for enkeltlåter, og coveret og tekstene i det er en viktig del av produktet. Man vil ha magasinet som inneholder artiklene du ikke finner på nett, og originalskjorten fra Iron Maiden-konserten, ikke kopien fra H&M. Det handler om en helhet. Du ser det i sjangere som for eksempel country og jazz også, det er noe med organisk musikk som gir et behov for å ville holde noe i handa.

To versjoner av jubileumsnummeret Foto: Linn Carin Dirdal
To versjoner av jubileumsnummeret Foto: Linn Carin Dirdal

Helnorsk
Metal Hammer Norway ble startet av en gjeng musikkentusiaster med bakgrunn i plateselskap- og promobransjen. Økonomiske utfordringer grunnet blant annet en kostbar lisensavtale gjorde at det opprinnelige selskapet ble avviklet, noe som førte til en kort pause i 2014/15. Sammen med Jon Løvstad gikk Slapgård inn på eiersiden, startet et nytt selskap, og reforhandlet lisensavtalen hvor de blant annet sa fra seg rettighetene til å bruke innhold fra sitt engelske modermagasin. I dag gir de ut seks utgaver i året, med et opplag på rundt 4000 per utgave, hvorav alt innhold er egenprodusert.

– Av de som kjøper norske Metal Hammer, vil jeg anta at 80 prosent også kjøper Metal Hammer UK. Å skulle be dem om å lese samme artikkelen to ganger synes jeg er svindel. Det blir mer jobb for oss, men det er det verdt. Vil du heller lese et intervju med Twisted Sister som forteller om da de spilte i Drammenshallen og på Tons of Rock, eller da de spilte på Download-festivalen i England? Det har med vinkling å gjøre.

– Kjærlighet er stikkordet
At Slapgård og resten av redaksjonen er ihuga metallfans skinner tydelig gjennom når man leser magasinet, og bladet skal først og fremst være ”feelgood”, ifølge redaktøren.

– Kjærlighet er stikkordet. Jeg ser ikke poenget i å være kritisk i artiklene hvor vi fronter ”up and coming”-band som vi har tro på, men vi skal heller ikke være et utfyllende presseskriv, sier Slapgård, og forteller at de blant annet er bevisst på hvordan kvinner frontes i magasinet.

Jeg ser ikke poenget i å være kritisk i artiklene hvor vi fronter ”up and coming”-band som vi har tro på, men vi skal heller ikke være et utfyllende presseskriv

Han viser til frontfigur i Psychedelic Witchcraft, Virginia Monti, som i et intervju med Metal Hammer Norway forteller hvordan større plateselskaper har spurt om hun vil stille naken på pressebilder. Slapgård rister oppgitt på hodet. Han holder seg langt unna ”Hottest Chicks in Metal”-spalter og lignende, som dukker opp i enkelte utenlandske metallmagasiner, og er bevisste på bildebruken i bladet.

– Metallen er i stor grad mannsdominert, selv om det heldigvis ikke er i nærheten av hva det en gang var. Men så har du Nightwish og disse mer gotiske, teatralske banda med kvinnelig, sopranaktig vokal, som har fått navnet female fronted metal – en idiotterminologi. Å skulle kalle Iron Maiden ”male fronted”-et eller annet er jo hårreisende. Å utfordre litt og tørre å pirke i de tradisjonelle tankegangene er viktig.

Til tross for overvekt av menn på den fysiske scenen, er likevel rundt en tredjedel av redaksjonen i Metal Hammer Norway kvinner. Dette reflekterer metallpublikummet, ifølge Slapgård.

– Det er fortsatt færre damer enn menn som plukker opp gitar og trommer, men redaksjonen gjenspeiler realiteten når det gjelder fanbasen. Da jeg begynte å gå på konserter på 80-tallet var det forsvinnende få kvinner i salen. Det har jevnet seg ut.

Eklektiske lyttere
Metal Hammer Norway tar for seg alt fra nye band til gamle travere, med særlig fokus på norsk metall. Samlet holder redaksjonen et øye med utviklingene på feltet, for metallen er alt annet enn statisk, ifølge redaktøren.

– Det skjer ting hele tiden. Scenen innenfor emo- og metalcore er voksende i Storbritannia, USA og Tyskland, så her er det viktig å følge med. Emo er mer melodisk og mindre punka enn den var før, da banda hadde et mer anonymt utseende sammenliknet med estetikken i dag, som preges av sterk hårfarge og mye øyensminke. Metalcore består i hovedsak av growlevokal, tunge riff og melodiske refrenger, men det er lett å snuble i alle variantene av core som finnes. Og de fleste banda som befinner seg innenfor de ulike subsjangerne kunne heller ikke brydd seg mindre om hva folk kaller musikken. Sjanger hjelper de som skal kategorisere musikken i platebutikker, men for banda er det viktigst at folk hører på musikken. Det skjer også mye i grenselandet for hvor vi opererer. Band som Skillet fyller Sentrum Scene, men de blir for lettvektere for oss. De bedriver musikk med tunge gitarer, men er mer over i den popa punken.

Espen samme med Tom Araya og Kerry King fra Slayer, tatt i Stockholm i anledning coversak til augustnummeret i fjor. Foto: Kenneth Sporsheim
Espen samme med Tom Araya og Kerry King fra Slayer, tatt i Stockholm i anledning coversak til augustnummeret i fjor. Foto: Kenneth Sporsheim

For ett sted går grensen, selv om grensene for hvilke andre sjangere som mikses inn i metallen blir stadig mer flytende. Og i Norge er man åpnere for den type sjangerblanding enn andre steder, ifølge Slapgård.

– Det finnes band fra Italia, Syd-Amerika og Øst-Asia som lager svartmetall som høres ut som tidlig Darkthrone og Mayhem, og som mener at det er sånn black metal skal høres ut – rått, iskaldt og atmosfærisk, og heller underprodusert enn det motsatte. Black metal for dem stoppet på De Mysteriis Dom Sathanas og Transilvanian Hunger, mens banda som ga ut disse skivene har utviklet seg og gjør noe helt annet nå. Med De Mysteriis Dom Sathanas traff og kreerte Mayhem lyden som ble gjeldende for svartmetall, mens på neste studioalbum, Grand Declaration of War, dro de inn prog-rock, avantgarde metal, punk og elektronika, noe de fikk mye tyn for. Men Mayhem er ikke interesserte i å gjenta seg selv. Du har svartmetallband som blander inn jazz, ambient og amerikansk appalachian mountain-musikk. Det vil være folk som synes dette er skrekkelig, men i Norge har vi en mye åpnere ”attitude” overfor dette enn i enkelte andre land.

– Hva skyldes det?

Jeg vil ikke bruke et ekkelt ord som stuerent, men i Norge har en del av metallen fått en større aksept hos folk med en bred musikkinteresse.

– Når det gjelder ekstremmetall startet den såkalte andre bølgen i Norge for 25 år siden. (Ekstremmetallen startet først på 80-tallet med engelske Venom i spissen, red. anm.) Enkelte som oppdaget den norske ekstremmetallen i USA, Indonesia eller hvor det måtte være, har kanskje hørt på det i kortere tid. Et kroneksempel er Myrkur, hvor Kris fra Ulver og Morten fra Nidingr og Mayhem spiller på skiva. Det er musikere som har vært med fra starten og som vet hva de driver med. Musikken er bra nok for dem, mens i USA får Amalie Bruun dødstrusler fordi hun ikke er ”true”! Folk reagerer på at hun er modell og har spilt i indieband, og mener at hun ikke er ekte fordi hun ikke har gjort dette hele tiden – men selvfølgelig kan hun være det! Det må ikke være enten eller, og det ser man i større grad i Norge.

Eklektiske lyttere gir også større rom for metall på festivaler med bredere nedslagsfelt. Både Mayhem og Taake har vært innom Øya-festivalen de siste årene, og det er en bra ting, ifølge redaktøren.

– Metallen har ikke blitt mykere i kantene, men publikum har blitt åpnere?

– De som så Sunn O))) på Øya-festivalen i fjor, og så blikkene på de som løp livredde ut da gitarene begynte å drone, vet at det ikke var mye mangel på ”edge” der! Jeg vil ikke bruke et ekkelt ord som stuerent, men i Norge har en del av metallen fått en større aksept hos folk med en bred musikkinteresse. Noen vil se Emilie Nicolas i et øyeblikk og Mayhem i neste. Jeg har stått på Ryan Adams-konsert ved siden av daværende Mayhem-vokalist Maniac, som stod med tårer i øynene. Det har ikke med utvanning å gjøre. Døgnet har 24 timer. Minus soving har du tid til å høre på ekstremt mye musikk, du må ikke høre på den ene plata hver dag resten av livet.

Det er vrient å fronte noe som bare har rusten piggtråd rundt seg og ingen myke sider, da er det enklere å kaste seg på Kygo.

Selvgående metall
At norsk pop med Kygo i spissen anses som den nye norske musikkeksporten, en merkelapp norsk metall har eid over lengre tid, tar han med knusende ro.

– Da man begynte å lære opp ambassadører i Utenriksdepartementet i norsk svartmetall, hadde ekstremmetallen vært stor i utlandet i mange år allerede. Dimmu Borgir, Mayhem, Darkthrone og alle disse var signa på utenlandske selskaper. Det er vrient å fronte noe som bare har rusten piggtråd rundt seg og ingen myke sider, da er det enklere å kaste seg på Kygo. Men metallen gir blaffen i det! Metallen har vært selvgående hele veien. Når by:Larm erklærer at rocken er død, har det like før vært en stappfull Blastfest i Bergen med 100 prosent norsk lineup, og like etterpå Inferno-festival, også stappfull. Vi trenger ikke by:Larm for å bevise at rocken lever i beste velgående.

Det er også noe av grunnen til at Slapgård nå velger å satse på Metal Hammer Norway. En sterk og stabil fankultur gir et godt utgangspunkt å bygge på.

– Metallfans er uten sammenligning de som er størst fans, rett og slett. Enten de nettopp har oppdaget sjangeren, eller har vært fans i 30-40 år. Verste bråket du risikerer på festival er krangling om hvilken Black Sabbath-skive som er den beste, gliser redaktøren.

Publisert:

Del: