Å høre Johanna Juhola trio spille er også å få innblikk i et liv som turnerende musiker. Når musikerne har reist helt fra Finland til Sogn og Fjordane, føles skolekonserten ekstra kort.

Johanna Juhola, © Johannajuhola.net

Den finske trekkspilleren Johanna Juhola begynner med å fortelle at trioen spiller i en stil hun har skapt selv. Jeg hadde gjerne hørt henne sette tangosjangeren i en sammenheng. Hun kunne fortalt om hvor populært tango er i Finland, og hva som skiller den finske tangoen fra den argentinske. Men i skolesekken er det som regel kun førti minutter til rådighet. Det er kanskje like greit å gå rett på spillingen.

Juholas sjanger — fantasitango — høres annerledes ut enn den typiske finske tangoen. Selv om komposisjonene hennes er sterkt synkoperte og for det meste går i moll, er de muntre og frie i formen. I motsetning til en typisk finsk tango tar ikke teksten og menneskestemmen mye plass. Først langt uti konserten hører vi annen vokal enn ah-ah-koring fra gitaristen, og da i form av rap. Det er tydelig at Juhola føler seg hjemme i sjangeren sin: Musikken er helstøpt, bandet er samkjørt og sjarmerende.

Reisingen som følger med musikerlivet er et av temaene i repertoaret. Det første nummeret – Road Assistance – er inspirert av en kjøretur i Nord-Norge der bandbilen ble sittende fast i snøen og måtte berges. Teknikeren spiller suselyser over trekkspillet, de blir til vind over gitarkompet og gitaristens koring. Det er god stemning i Førdesalen, elevene virker lydhøre.

Johanna Juhola Foto: Johannajuhola.net

Andre nummer er en mer typisk tango. Tittelen Four Minute Love Story henspiller på klisjeen om at for å danse tango godt må du være forelsket i dansepartneren så lenge dansen varer. Her legger teknikeren på rytmer og drar oppmerksomheten litt bort fra scenen mot det lille miksebordet han sitter ved mellom stolradene. Teknikken vekker tydelig elevenes nysgjerrighet.

Teknikkens rolle
Gjennom hele konserten spiller teknikken en viktig rolle: I den neste tangoen – Grannies – viser teknikeren videoprojeksjoner der flere utgaver av Johanna Juhola dukker opp på lerretet og forsvinner igjen. Johannaene er i forskjellige størrelser og kostymer, og spiller både melodika, lekepiano og trekkspill. En av dem trakterer trekkspillet tidvis som om det var en skrivemaskin, tidvis som om det var en tromme, og sammen skaper alle Johannaene – inkludert den ekte Johanna på scenen – en fyldig ensembleklang.

Elevene blir fengslet av projeksjonene, og flere spørsmål oppstår: Utvider bruken av bilde- og video den musikalske opplevelsen? Eller er det snarere slik at visuelt materiale trekker oppmerksomheten bort fra musikken?

Dette vil selvfølgelig være individuelt betinget – antakelig i like stor grad som hvilke intensjoner hver musiker har med å tilføre visuelle elementer til en konsert. Jeg for min del opplever iblant at synsinntrykkene gjør meg mindre oppmerksom på det lydlige, og føler jeg har gått glipp av noe fremfor å ha opplevd noe ekstra. På enkelte DKS-konserter opplever jeg dessuten at bildene slenges på mest for å tøye elevenes oppmerksomhet, som om en ikke tror det lydlige kan være nok for Youtube-generasjonen. Under Fantasiatango-konserten overlesses tilskuerene imidlertid ikke. Det som skjer på lerretet er oversiktlig og forståelig.

Grannies er dessuten interessant på den måten at Juhola kun spiller med seg selv – gitaristen trer til side for projeksjonene, og de levende bildene ”legitimerer” en ferdiginnspilt utvidelse av lydbildet. Det visuelle fyller altså en pedagogisk funksjon, i og med at elevene får se de forskjellige instrumentene i bruk og følge hvordan Juhola bygger opp komposisjonen: Samtidig som elevene får se hvordan hun jobber som musiker, kan de forstå noe om hvordan hun jobber som komponist.

Juhola tar projeksjonsprosjektet enda lenger i låten Bipolar Tango, et samarbeid mellom henne og den svenske rapperen Promoe. Her er Promoe med på lerretet, riktignok ikke live, men ved projeksjonen blir han likevel integrert i bandet. Men beatsene er tunge og trekkspillet fremtredende i lydbildet, så stemmen hans drukner. Jeg får bare med meg brøkdeler av teksten, som ifølge Juhola handler om å forebygge depresjon. Promoe-projeksjonen varierer i størrelse underveis, men er som regel for liten til at en virkelig kan følge mimikken hans og føle samme nærhet til ham som til de andre utøverne.

I låten Tillsammans, der elevene får delta ved å synge enkle melodier på aa og ee, dukker bokstavene opp på lerretet og beveger seg oppover eller nedover for å hjelpe elevene å følge. Etter de tidligere omfattende projeksjonene føles disse dansende bokstavene litt puslete, og elevene synger halvhjertet med. Komposisjonen er også blant de enklere, denne naive delen står ikke i stil med resten av konserten, slik tilfellet ofte er under interaksjonsdelen av en DKS-konsert.

Hvorfor engelsk?
Både samarbeidet med Promoe og den svenske låttittelen Tillsammans forsterker en undring jeg kjenner på: Hvorfor snakker utøverne konsekvent engelsk? Selv om de har finsk som morsmål, mestrer de sannsynligvis svensk godt nok til å bruke det i denne sammenhengen. Svensk er et av to nasjonalspråk i Finland, og begge språk er obligatoriske i skolen. Norske ungdomsskoleelever er nok oftere i kontakt med engelsk enn med de skandinaviske nabospråkene. Denne produksjonen kunne lett fått krysset av på læringsmål om skandinaviske nabospråk og nordisk samarbeid, og musikerne kunne kommet nærmere elevene ved å snakke et språk som ligger nærmere morsmålet. Når engelsken til Juhola og Korhonen dessuten har mange grammatikkfeil, tar språket oppmerksomhet bort fra musikken.

Den siste tangoen, High Way One, rammer inn reisetematikken og er dedisert til bandets GPS-navigator. Juhola forteller at musikerlivet innebærer mye kjøring, og at en blir glad i GPS’en når en ruller langs øde landeveier om natten. Mens bandet spiller, viser de en animasjon i bakgrunnen med langtrukken kjøring til alle døgnets tider og i all slags vær. En smilende GPS kommer med kjærlighetserklæringer til den antatt ensomme sjåføren. Det er en enkel og humoristisk fremstilling av det uglamorøse musikerlivet som det kunne vært gøy å fått presentert mer av.

Fantasiatango Foto: Sami Perttilä

Møte utøverne
Før hun setter i gang med siste nummer, oppfordrer Juhola elevene til å komme og snakke med bandet etter konserten, og gjør oppmerksom på at de kan ta med visittkort når de går. Det er bra at musikere oppmuntrer elever til sosial så vel som musikalsk interaksjon, men i og med at det bare er ti minutter til neste konsert, er det kanskje ikke særlig realistisk.

Dette har jeg ofte tenkt på ved DKS-konserter; jeg tror at elever og musikere ville hatt mer igjen av å møttes over lenger tid. Å få en følelse av høy kvalitet som vi ofte snakker om som utøvere av musikk, er kan hende lettere når man har fått bli kjent med en musiker og et uttrykk. Det kan også oppstå andre kvaliteter når møtet med utøvere kan gi en tettere kjennskap, i dette tilfellet til språk-, kultur-, og samfunnsforskjeller mellom Norge og Finland, til trekkspillet som instrument, eller en omreisende utøvers hverdag.

Men særlig ved denne konserten, hvor musikerne har reist så langt, føles det nesten bortkastet at elever skal føyses inn og ut av gymsaler uten å ha vekslet et ord med dem. I et slikt perspektiv blir det spennende å følge DiSkos-prosjektets utforskning, hvor nye konsertløsninger for DKS skal prøves ut. Kanskje vi det gi mer læring for alle parter — selv om jeg håper at opplegg basert på samhandling også kan inneholde en ren estetisk lytteopplevelse.

Publisert:

Del: