Byfester er ikke som andre festivaler. Her sloss bandene for oppmerksomheten med alle midler. Publikum er på fest og krav om at folk må holde kjeft og følge med, er skivebom. På Elvefestivalen i Drammen vant musikken likevel til slutt, skriver Tellef Øgrim.

Dum Dum Boys, Elvefestivalen. Foto: Tellef Øgrim

Riggepausen mellom Timbuktu og festivalfredagens siste attraksjon, Dum Dum Boys, ble litt for lang. Det spredte seg en litt urolig stemning. Nye glass ble fylt.

Elvefestival i Drammen er fest med stor f. Det starter avslappet og edruelig med tyrkiske kjøttboller og vietnamesiske vårruller på Bragernes Torg i 18-tida, akkompagnert av det habile coverbandet Aces, som har både Toto og Bon Jovi på repertoaret. Gatene er fulle av salgsboder med godteri og fest-nips for barna. I parken feires kultur og politikk med stands fra Drammen Malerklubb, LO Stat og Drammen Vikinglag.

Oppskriften er øl og musikk.

Selv om det er gjort et arbeid de siste årene for å gjøre Elvefestivalen til mer enn en kommers pop-festival, så er det likevel de to store scenene på Gamle Kirkeplass som tar mest oppmerksomhet.

IMG_5584

På festens vegne
Noen festivaler opererer ærbødig på musikkens vegne. Det er slike festivaler som får mest oppmerksomhet av oss musikkskrivere. Det er jazz- eller kirkemusikk, samtid eller blues. Ofte ispedd noen store popnavn..

Drammen Elvefestival er bare sånn passelig musikkorientert i tråd med målet om å lage fest i gatene, ikke bare inne på musikkfestivalområdet. Likevel er musikkprogrammet på Gamle Kirkeplass en helt sentral publikumsmagnet, utsolgt som det er. Men også her er det festen som står i sentrum. Oppskriften er øl og musikk. Førstnevnte i voksne mengder. Hvis ikke det som skjer på scenen engasjerer nok, vendes oppmerksomheten mot kompiser og påfyll i glasset. Det er en ærlig sak, men også utfordrende for den som leverer musikk som ikke er like kjent og kjær for folk flest.

Mange festivaler tenker først og fremst på musikken. Målt i oppslutning blir de trolig utkonkurert av by- og bygdefester med musikkprogram. Øyafestivalen er viktig og stor, men blir nesten en slags popens filharmoni målt mot en byfest som den i Drammen som Ballades utsendte fikk oppleve sist fredag.

Frøder Foto: Tellef Øgrim
Frøder Foto: Tellef Øgrim

Stod på sitt
Gamle Kirkeplass var utstyrt med en scene i hver ende. På den minste var det rigget klart, først til Frøder og så til Gundelach. Begge settene var preget av en fin insistering på at musikk med et moderne sound, elektronikk og magiske halvtempo-beats fortjener sin plass i folkefestformatet.

Førstnevnte har i mine ører kommet lengst i å få form på konsertformen. Settet er gjennomarbeidet, men soundet er mer nakent enn den tungt elektroproduserte debutplata. Det fører til at sangen må bære mer, noe som plasserer Frøders fine stemme og sanger helt sentralt i lydbildet

Gundelach er på vei mot noe, men har ikke kommet like langt i å få form på konsertformatet. Han redder showet med sitt fine gitarspill, der den klare gitarlyden dyppet i etterklang vekker minner om noe så fjernt som lyden av 70-tallsfusion. Totalinntrykket er mollhypnotisk på grensen av det neo-psykedeliske. Det var kanskje ikke hans beste dag rent vokalmessig, men med litt mer selvtillit foran mikrofonen kan Gundelach blir en høydare for neste festivalsesong.

Festpublikumet virket litt undrende, men ærlig interessert i begge disse nye artistene. Dette er ikke festivalen hvor du får poeng for å følge ekstra godt med på hva som rører seg av spennende nye band.

Eva and the Heartmaker Foto: Tellef Øgrim
Eva and the Heartmaker Foto: Tellef Øgrim

Hvor er brodden?
Eva and the Heartmaker traff fler, men så har hun også holdt på mye lenger, og dessuten fått plass på den største av de to scenene. Likevel klarte hun ikke helt å riste liv i massene. Det kan virke som om dette bandets effektive poputrykk mangler noe som kan gripe publikum. Jeg tar meg selv i å lytte etter en kant, noe som virkelig gjelder, en sårhet, kanskje, men jeg finner den ikke. Når hun går over til å synge på norsk tenker jeg at hun kanskje er på vei fra den effektive popen til noe mer dempet og “nært”. Soundet er fint, bandet utmerket, Eva Skram synger flott, men hun når likevel ikke helt ut denne tidlige kvelden i Drammen.

I timene som kommer skal det begynne å pakke seg ordentlig foran den store scenen. Dersom det ikke hadde skjedd nok der oppe til å fokusere drammenserens oppmerksomhet om noe annet enn ølkranen, er jeg redd hele arrangementet kunne gått fullstendig opp i liminga.

Det er utrolig hvordan en stor scene badet i proft konsertlys kan virke som en magnet på publikum.

Mørket hjelper selvsagt til. Det er utrolig hvordan en stor scene badet i proft konsertlys kan virke som en magnet på publikum. Når det i tillegg serveres musikk som man kan kjenne seg igjen i, skjønner publikum at resten av kvelden kan bli god.

Folkekjært, men ikke mye mer
CC Cowboys er folkekjære nok til å fange interessen. Det er mange på plenen foran scenen som synes å kunne i det minste deler av Tigergutt, Synder i sommersol eller Jern og metall. Likevel går det litt tregt dette, og frontfigur Grønneberg må jobbe hardere enn en fyskikklærer i siste time fredag ettermiddag for å holde publikum fast. Det tar aldri av, og jeg tror ikke for mye øl fra Aas har skylden.
Bandet lover rock and roll i all sin fremtoning, men resultatet blir sant og si visesang. Ikke et vondt ord om visekunsten, men det er tid og sted for alt. Her ble det alt for tamt, til tross for ymse rockmanerer der oppe på scenen.

Elvefestivalen Foto: Tellef Øgrim

Elvefestivalen Foto: Tellef Øgrim

Storebror kommer
Så langt hadde det i sum vært en kveld på det jevne. Så da kveldens eneste utlending, skåningen Timbuktu, slapp til, tenkte jeg umiddelbart. Ok, nå skjer det noe. Her kommer storebror. Svenskene kan mye vi ikke kan, vi har kanskje olje, men de har mer å fare med på popfronten. Det var som det jeg hadde lært om forskjellene mellom norsk og svensk musikkbransje fikk sin endelige forklaring der og da.

Timbuktu nøler ikke ett sekund. Han starter sterkt og øker på. Det finnes ikke dødpunkter. Rapperen har solgt sjela si til funken, og funnet et band med åtte smådjevler som spiller med et overskudd jeg ikke har opplevd på en pop-rock-festival på veldig lenge. Han behøver han ikke be pent for å få oss til å synge med. Det ooornar sej. Alle vil til himmelen, men ingen vil dø. Joda, Timbuktu flørter, men det er lyden og energien fra et band og en frontfigur som vet akkurat hvor skoen skal plasseres, takt for takt, som gjør utslaget.

Og når han setter av en liten avdeling til Prince, blant annet for å varte opp med sin personlige vri (og det var ingen balladeversjon!) av Sexy M.F, så har festen endelig fått mål og mening. Alle som hittil har fokusert hardt og grundig på det gode drammensølet et par timer for lenge får en knagg å henge rusen på. Det funker, selv om de fleste vel forstår omtrent like lite av ordene i skånsk turborap som jeg gjør.

Dum Dum Boys Foto: Tellef Øgrim
Dum Dum Boys Foto: Tellef Øgrim

Ikke over ennå
Det hele falt litt sammen i den litt for lange riggepausen som fulgte. Men det som fulgte gjorde at jeg måtte ta selvkritikk. Timbuktu er utmerket, men jommen har vi noen veteraner her vest for Kjølen også som det fortsatt er to i, selv om musikkbransjen vår er en skygge av storebrors. Dum Dum Boys trenger bare et halvt vers av første låt for å bevise at det bor mer i begrepet folkekjær enn fjell, vidde, romklang og tåre i øyekroken.

Den som har nok å fare med, og jobber hardt nok, kan kanskje som Dum Dum Boys håpe på å vinne et publikum på et par generasjoner. I Drammen var all oppmerksomhet rettet mot bandet på scenen og aller mest mot konsertmester Prepple. De fleste blant publikum ser plutselig så edru ut at de kan mistenkes å forstå at logikken i “Jeg går i bane, du er sola, jeg er månen” ligger i at månen går rundt jorda, som igjen går rundt sola, slik at månen også går rundt sola”. Ok, kanskje ikke fullt så edrue.

Er det noen som gjør mer for seniorsaken enn Dum Dum Boys?

Noen må reddes ut av mengden av uunnværlige hjelpekorpsmennesker. Her kommer en av dem gående ut i mengden. Han klapper en eldre herre vennlig på skulderen. Jeg hører ikke, men når han i den oransje jakken lener seg fram mot publikummerens øre, forstår jeg at han blir spurt om hvordan han føler seg. Et øyeblikk, før jeg ser hvor full og sliten mannen er, gripes jeg av en frykt for at alle vi gråhåringer er kommet i søkelyset, men så ser jeg at jamenn er det mange flere enn Ballades utsendte som har progressive glass i brillene. Er det noen som gjør mer for seniorsaken enn Dum Dum Boys?

Rocken var ikke død likevel.

Alle var selvsagt ikke like fulle. Noen ungdommer jeg traff på en benk var forfriskende edrue, og hadde i tillegg klare oppfatninger om hva festivalen trengte: De etterlyste noen lokale band også på de store musikkscenene, og da jeg ville vite hvilke ble blant annet ”drammenicana”-duoen Jørgensen & Jørgensen nevnt.

Siste tog ut av Drammen har gått. Jeg finner en buss. Den er fylt til siste sete av mine med-festivalgjengere. Noen kaster opp i en pose, men stemningen er overraskende god. Jeg tenker at musikken har vunnet festen. De der oppe på scenene har kjempet hardt. Først ble noen vunnet over, til slutt var det en svenske og en gjeng trøndere (og en Oslo-bassist) som vant nesten alle.

Å spille på en byfest som Elvefestivalen kan virke som en gedigen tautrekning mellom det mangehodede publikumstrollet med tanken full av øl, og musikkens grovarbeidere der oppe på scenen. Som musikknerd kunne jeg ønske meg et annet og mer ærbødig publikum. Men krav om at folk må holde kjeft og følge med hører hjemme på seriøse musikkfestivaler som Øya, men blir helt malplasserte på gigantfester som denne.

Publisert:

Del: