Kulturskolene starter nå høstsemesteret. Vi som er oppvokst i utlandet blir atter en gang forundret over nordmenns holdninger til læring, skriver bosniske Igor Dunderovic.

© Wikimedia Commons

Norge er i gang med et nytt skoleår. Kulturskoler og høyskoler åpner dørene for nye talenter. Og vi som er oppvokst i utlandet bruker anledningen til atter en gang å forundres over den norske eleven.

Jeg selv er fra Østblokken, egentlig Bosnia, men Østblokken illustrerer poenget. Vi fra blokkene er gjerne vant med strengere skole og strengere pappaer, og mange har en tendens til å synes at nordmenn har litt slappe holdninger til læring.

Igor Dunderovic Foto: Frank Ludvigsen

Igor Dunderovic Foto: Frank Ludvigsen, © Frank Ludvigsen

Her er noen klassikere:

– 20 minutter i uka? Du betaler Kulturskolen og får 20 minutter i uka med lærer?
– Hvordan kan barna lære noe, når alle bare: ”Du er så flink, du er så flink…”
– Hva er det for noe tull? De kan ingenting og så tror de at de er best!
– Etter konserten klapper de, og smiler, og skryter av deg. Men, mener de det?

Igor Dunderovic og Dimitry Scopelliti FOTO: Gabriel Stephens
Igor Dunderovic og Dimitry Scopelliti FOTO: Gabriel Stephens

Skjønner ikke at Norge går rundt
En av mine kollegaer, Demetrio Scopelliti, en italiener, er gitarlærer på en søt liten kulturskole i en norsk skog. ”Jeg er fornøyd, de er fornøyd! Vi har supert, proft utstyr! Ingen bruker det. Alle koser seg. Men,jeg lurer på noen ganger, er jeg barnehagetante eller gitarlærer?” Spør han og slår rundt seg med armene etter arbeidsdagen.

Jada, vi sier sånt og mer, og skjønner ikke at Norge går rundt. På musikkskolen i min østblokkstat hadde jeg fem skoletimer i uka. To timer instrument, to timer musikkteori og en time kor, til sammen 225 minutter. I Norge er vanlig med bare 20. Likevel er det mange flinke musikere i de tusen hjem.

Likevel er det mange flinke musikere i de tusen hjem.

Det heter seg at Norge, som Østblokken, var strengere før. Men, på et tidspunkt bestemte den progressive sosialdemokratiske velferdsstaten (en tysk oppfinnelse for øvrig, velferdsstaten) at barn lærte bedre hvis de fikk skryt enn hvis de fikk kritikk, og sånn ble det. I dag er gledesutrop fra sprudlende mødre som girer hverandre opp med usannheter dagligdags: ”Oh, sønnen min er så flink på piano, han er best. Din også? Ja, da er de to flinkest”. Og ingen stopper dem.

Jeg forstår at flere i vesten har kjørt eksperimentet, men den uhemmete barneskryten har likevel forblitt en skandinavisk suksessformell. Jeg sier suksessformel fordi jeg har observert fenomenet siden reform ’94, (en av Norges mange skolereformer), og ingen har dødd enda, slik faren min spådde. Mitt inntrykk er heller at Norge i dag produserer mange enere til tross for all ubegrunnet skryt. Antall enere er nok lettere å måle i Olympiske medaljer, vanskeligere i musikk, men det er ingen tvil om at Norge eksporterer tonnevis meddigital musikk og lassevis med utøvende suksesshistorier.

Daniel Lazar FOTO: Tatjana Mrkaljevic
Daniel Lazar FOTO: Tatjana Mrkaljevic

Fri kreativitet
En annen Balkan-kollega, Daniel Lazar, er fiolinist fra Beograd og tar master på NMH i Oslo. Etter en sen gig og et par dram observerte han at: ”Norge skaper flere middelmådige musikere, men også flere genier. Det er lavere snittkvalitet, men de beste er virkelig gode. Det er som om debeste i Norge har en fri kreativitet som blir hemmet i vårt skolesystem.”

Det er dette uklare begrepet ”kreativitet” som geni handler om, fanget jeg opp. Nordmenn har det. Selvtillit og kreativitet. De to stikkordene er den moderne lærerens ansvar. Han skal støtte under planten, vanne, gjødsle og håpe at frøene var av riktig sort til årets klima.Men, planten må selv finne den indre gleden. Han kan ikke mase frem et geni. Derimot kan læreren ødelegge geniet.

Og hva betyr dessuten middelmådig? Hvem bestemmer det?

Undermiddelmådig eller overmiddelmådig
Sønnenmin spiller sjakk, og faren min mener at jeg bør instruere ham mer enn bare å være sjåfør til trening og turnering. Da kan han bli mer enn bare middelmådig. Men, jeger godt integrert og argumenterer deretter. Hvis gutten er Magnus Carlsen, så finner han ut av det selv. Da trenger han en sjåfør, og en sponsor. Det er rollen min. I motsatt fall er han middelmådig. Middelmådigheten kommer da i to varianter:

A. Undermiddelmådig som tror at han er overmiddelmådig.
B. Overmiddelmådig som tror at han er undermiddelmådig.

Der ser jeg meg nødt til å anbefale A. Sorry, bestefar. Og hva betyr dessuten middelmådig? Hvem bestemmer det? Hvem utviklet den greia egentlig, frykten for middelmådigheten. Den er hemmende. Frykt i alle former er hemmende.

Moddi

Moddi, © Jørgen Nordby

Glede i musikken
Det man sitter igjen med er at en musiker må finne glede i selve musikken. I så fall kan man ikke ta hensyn til om ens sjanger er populær eller om den leder til ekstern anerkjennelse. Du vet den eksterne anerkjennelsen som blir mer og mer sulten jo mer den får. Den skaper ikke genier.

En tredje kollega, en nordnorsk visesanger, Moddi kalles han for, la ut om dette under en lang flytur til Bardufoss. ”Når jeg ikke hadde noen ting, så hadde jeg sangene. Jeg fant glede i sangene og vi ble en suksess. Senere vant vi masse penger, sangene og jeg. Men, jeg klarte ikke å finne glede i pengene. Eller lage nye sanger. Ikke før de var brukt opp”. Artisten Moddi er i dag anerkjent som suksess, men på tomannshånd er han bare en middel-Moddi fyr som er veldig glad i sangene sine.

Og om man velger å gjøre et, såkalt, kompromiss som gir mat på bordet, så har det ingenting å gjøre med middelmådighet, geni eller indre glede. Alle de tingene kan man skaffe på egen hånd, innenfra, på deltid. Det er klart at indre glede ikke trumfer hardt arbeid til enhver tid, men det er uten tvil mye mindre stress å jobbe uanstrengt, og la suksessen komme som en bonus. Man kan alltids mene at musikken er fin.

Eller har jeg misforstått noe?

Publisert:

Del: