Mange driver kanskje med ”community music” uten å tenke over at aktiviteten faller inn under dette begrepet. Enda færre vet at en kan ta en bachelorgrad i det.

Høgskulen på Vestlandet, avdeling/campus Stord. Hovedinngang og hovedbygg på Rommetveit, © Haakon Nordvik

Community music er et relativt ukjent begrep i Norge. Mens det i Storbritannia og flere andre vesteuropeiske land finnes stadig flere studieplasser og mer forskning innen dette feltet, er Høgskolen på Vestlandet den eneste institusjonen i Norge som tilbyr en utdanning i community music.

La oss forsøke oss på en definisjon: Community music-faget kan sies å ha i seg elementer av både musikalsk utøvelse, pedagogikk, musikkterapi, sosialarbeid og kulturproduksjon. En typisk community-musiker kan jobbe innen alt fra barnevern til eldreomsorg til kulturhus eller festival.

Et nøkkelbegrep for å forstå en slik åpen tilnærming kan være ”musicking”, slik det brukes av Christopher Small i hans bok Musicking – The Meanings of Performing and Listening fra 1998, som er førsteårspensum på mange musikkutdanninger, community music inkludert. Ifølge Small bør musikk betraktes som prosess, ikke objekt. Alle aktiviteter knyttet til musikk kan falle inn under musicking-begrepet, om det så er å jobbe som renholder i et konserthus.

I omtaler av arbeid innen community music går begrepet ”fasilitator” igjen, altså en person som legger til rette for musikalske aktiviteter med utgangspunkt i deltakernes ferdigheter og identiteter. Tilnærmingen skiller seg dermed fra musikkterapien og musikkpedagogikken på den måten at en ikke nødvendigvis har et mål om å bidra til bedre helse eller økt kunnskap. Prinsippet om å bruke deltakernes ressurser som utgangspunkt kan imidlertid sies å være det samme.

Studieprogram i stadig utvikling
Høgskolen på Vestlandet (HVL) har fem såkalte campuser: Førde, Sogndal, Bergen, Stord og Haugesund. Community music-studiet holder hus i naturskjønne omgivelser på Stord, like ved havet, med en stor skolehage og studentboliger et steinkast fra undervisningslokalene.

Naturskjønne omgivelser på Campus Stord, © Maja Skanding

Community music-utdanningen er en treårig bachelorgrad som kvalifiserer for opptak til PPU og relevante masterutdanninger som samfunnsarbeid, musikkpedagogikk eller kreative fag og læreprosesser.

De ulike emnene på studiet har åpne titler: ”Musikerskap”, ”Musikk og psykologi” og ”Musikk i kultur og samfunnsliv”, der fag som hørelære, musikkhistorie og pedagogisk teori er integrert istedenfor å utgjøre mindre enkeltemner. Pensumlisten endres ofte, ettersom antallet samarbeidspartnere øker i takt med de ansattes egen forståelse av community music. Tilpasningen til norsk samfunnsliv er et stadig “work in progress”, ifølge høgskolelektor Jonas Cisar Romme.

I klasserommet
Mens tredjeårsstudentene i community music utgjør en gruppe på syv, er andreårsstudentene tre i tallet. Når jeg stikker innom andreklassen, har de undervisning med Romme.

Høgskolelektor Jonas Cisar Romme, © Høgskulen på Vestlandet

De tre har nylig vært ute i feltpraksis og diskuterer erfaringene sine: Hvilke utfordringer har de møtt underveis, hva kunne de gjort annerledes, hvordan har gjennomføringen gått med tanke på idealene innenfor community music?

Stemningen er ledig og studentene har mange innspill. En utfordring de har opplevd i arbeidet med barn og ungdom, er at det for mange voksne kan være vanskelig å frigjøre seg fra tanken om estetisk kvalitet som mål.

I community music er det flere kvalitetsparametre å forholde seg til. Sosiale og etiske aspekter er avgjørende, og såkalt ”participatory quality” er like viktig som den estetiske kvaliteten vi gjerne er vant til å bruke som målestokk. Dette kan være en utfordrende balansegang. Akkurat som hos en musikkterapeut er det viktig at community-musikeren behersker flere instrumenter og har teoretisk kompetanse som hjelper hen å tilpasse seg deltakeren.

I pausen oppstår det en diskusjon om eksamen. En av studentene uttrykker undring over at en av avgangseksamenene på slutten av tredjeåret er i hovedinstrument. Hvorfor skal en vurderes i instrumentferdigheter så seint i studieløpet – burde ikke evnene en viser i arbeidet med mennesker være det utslagsgivende for karakterene ved uteksamineringen?

Romme understreker at aktiv og kreativ deltakelse alltid må gå hånd i hånd i community music, og påpeker at et feltprosjekt og en bacheloroppgave også utgjør en del av grunnlaget for den avsluttende vurderingen på studiet.

Opprettelsen av studiet – og begrepet
Lærerne i community music på Stord har enten konservatorie-, musikkvitenskaps- eller faglærerutdanning i musikk, og har erfaring fra undervisning i skole, kulturskole og frivillig musikkliv.

Romme er intet unntak, og forteller at han i ettertid har innsett at mange av de musikalske aktivitetene han drev med under oppveksten i Danmark kan sies å falle inn under community music-definisjonen. Han siterer Phil Mullen, en av veteranene innen kulturen, som nylig har vært på besøk på Stord.

Mullen hevder at det faktisk var Einar Solbu – kulturskolens far – som opprettet begrepet community music, da han var president i ISME, International Society for Music Education.

Da var formålet å utforske alle kulturer som kunne kalles community music. Begrepet var flytende og lite definert. Etter hvert har det vært mest aktivitet i England, der en er opptatt av at alle har retten til å nyte og utøve sin egen musikk, av personlig vekst i et bredt perspektiv.

Hardcore-varianten av community music bruker musikkens muligheter til å bygge bro mellom folkegrupper i konflikt. Mullen jobbet for eksempel med nord-irske og irske ungdommer i grenseområdene da konflikten var på sitt verste.

– Grensen mellom community music-feltet og musikkterapifeltet er noe vi snakker mye med studentene om. For at community-musikerne skal kunne ta på seg slike jobber, må deltakerne må være friske nok til å fungere i en gruppe.

– Hvordan gikk det til da dere opprettet studiet og hvorfor trengs et studieprogram i community music når det finnes utdanninger som for eksempel musikkterapi, utøvende musikk, musikkpedagogikk og kulturproduksjon, der mange av studentene havner i community music-settinger i yrkeslivet?

– Vi så at mange studenter ønsker musikkutdanning, men ikke kan få det fordi opptaksprøver, sjangerkrav og karakterkrav hindrer dem. Samtidig er det et stort felt i det frivillige musikklivet som eksisterende musikkutdanninger bare delvis utdanner studenter til å betjene. For de friskeste individene i rehabilitering trengs det strengt tatt ikke en musikkterapeut for å få til god relasjonell, etisk og musikalsk kvalitet i aktivitetene.

– I England leveres for eksempel tjenester til slike grupper og det frivillige musikklivet av community-musikere, og community music-ideologien er opptatt av ”open access”, ”equal opportunities for all”, demokrati og et særlig blikk for underpriviligerte grupper i samfunnet som ikke har adgang til musikkaktiviteter. Mange piler pekte mot community music som svaret på både faglige utfordringer, rekrutteringsutfordringer, etiske utfordringer og samfunnsutfordringer for musikkutdannerne og musikkarbeiderne i vår tid. En typisk community music-student har gjerne jobbet noen år etter videregående skole, gått på folkehøgskole, hoppet av et annet studium eller tatt et årsstudium i musikk eller andre fag.

Forskning og fagutvikling
– For utviklingen av musikkterapi som fag i Norge har det vært avgjørende med evidensbasert forskning. Er dette gjennomførbart innen community music? Hva slags forskning ser dere for dere å drive med i fremtiden?

– Evidensbasert forskning innen ”participatory art” har blitt gjort i mange år, blant annet i regi av Arts Council England. F. Matarasso påstår for eksempel å kunne bevise positive sider ved deltakelse i kunstaktiviteter. Det har blitt brukt både kvantitative og kvalitative metoder i slik forskning. De engelske gjesteforeleserne er opptatt av å dokumentere en ”baseline” før en begynner et prosjekt og etterpå å undersøke utvikling, for å ha et bevis å rapportere til støttegivere i etterkant av prosjektet. Og for å kunne henvise til dette i neste søknad om prosjektstøtte.

Fremtidens forskning kan være mer systematisk forskning i denne evidensbaserte retningen. Eller det kan være hvordan community music-ideologien åpner nye perspektiver og avdekker blindsoner i innarbeidede praksiser og hva som skal endres i daglig praksis for å bli en musikklærer med økt community music-fokus. Det er noen av ideene som er til diskusjon per i dag.

Jonas Cisar Romme, © Maja Skanding

– Mange lesere irriterer seg antagelig over at dere bruker et engelsk begrep. Er det nødvendig?
– Vi har lurt lenge på hva vi kan oversette begrepet community music med. Vi var en stund inne på ”samfunnsmusikk”. Andre norske forskere har kalt det ”fellesskapsmusikk”. Men ingen av delene er helt dekkende, synes vi. Som professor Lee Higgins påpeker, er det forskjell på de engelske ordene ”society” og ”community”. På norsk finnes det imidlertid bare ett ord for begge disse engelske ordene – nemlig ”samfunn”. Og der skjer noe av forvirringen. Mens ”society” er noe stabilt og objektivt, er ”community” et sosialt fenomen og inkluderer en fornemmelse av tilhørighet og identitet. Dette er kontekstbundet, med et flytende begrepsinnhold. Så den som kan finne et bedre ord for tilhørighets-identitets-felleskapsforpliktelses-musiker får gjerne si ifra. Vi tar imot med takk. Foreløpig kaller vi studiet for Community Music. Det er også betegnelsen som brukes internasjonalt.

– Hva er fordelene og ulempene ved å holde til på Stord?
– I forhold til størrelsen har Stord et aktivt kulturliv. Det en fordel at vi kjenner de fleste som det er mulig å ha feltpraksis hos på Stord. Ulempen ved plasseringen er at det er få ulike community music-aktører i selve nærområdet. På campus Stord er det både årsstudium i musikk, faglærerutdanning i musikk, GLU-utdanning i musikk og masterstudium med musikkprofil. Disse studentgruppene spiller i hverandres ensembler, private band og på hverandres eksamener.

– For å øke søkertallene har HVL besluttet å gjøre bachelorgraden mer tilgjengelig for studenter i andre deler av landet, med fem samlinger i semesteret og nettbasert undervisning hver uke. Likevel vil det selvfølgelig være mulig å velge å være basert på campus og ha undervisning oftere, ettersom høgskolen ønsker å legge til rette for samspill og et godt studiemiljø.

Folkehøgskolestemning
Når jeg vandrer gjennom korridorene, føles det nesten som å komme tilbake til mine egne Toneheim-dager: Folk jammer litt, leiter etter en kabel, stikker hodet inn på et øvingsrom for å låne en forsterker. Noen er publikum eller bandkompiser under hverandres masterclass. Seinere på kvelden skal det arrangeres ”vaffel-øvekveld”, der lærene steiker vafler til elevene for å få fart på det kreative arbeidet på campus, i samarbeid med musikklærerutdanningen og lærerutdanningen i kunst og håndverk lenger nede i gangen.

Opptaksprøven til community music-studiet er digital: Søkerne sender inn videoopptak av eget spill, direksjon eller komposisjon. Det legges vekt på personlige egenskaper og ferdigheter, og både bredde- og spisskompetanse er viktig. Da Eivind Rimestad valgte studiet for to år siden, visste han at han gjerne ville jobbe med musikk, men også at han ikke ønsket å jobbe som lærer eller musikkterapeut. Et enkelt søk på ordet ”musikk” på Samordna opptaks nettsider ledet ham til studiet på Stord og vekket nysgjerrigheten.

Community music-student Eivind Rimestad på øving, © Maja Skanding

– Noe av det som fristet ved yrket, er at det er så stor mulighet for å gjøre sin egen greie. Samtidig som det selvfølgelig kan være utfordrende å være sin egen sjef, er det bra å ha så mye frihet, og å få variasjonen ved å jobbe flere forskjellige steder.

– Hva slags fremtidsplaner har du?
– Jeg ser for meg en frilansertilværelse der jeg reiser litt rundt på ulike oppdrag. Flere her tar også PPU når de er ferdige med bacheloren. Kanskje er det litt lettere å få jobb hvis en har PPU-en i tillegg.

– Hvordan ser en typisk dag ut for en community music-student?
– Det kan være veldig forskjellig og er mye opp til en selv. Første året hadde vi en del teori, med mye pensum på engelsk. Noen dager går derimot hele skoledagen med til å spille. I og med at jeg bor her på campus, kan jeg ha spontane treff med lærerne om det trengs. Miljøet føles trygt og godt, en merker at folk bryr seg. Fellesskapet og samspillet er svært viktig, samtidig som den individuelle friheten er stor.

Student Eivind Rimestad, © Maja Skanding

Nye måter å tenke på
I 2018 var det ikke nok kvalifiserte søkere til å opprette et nytt førsteårskull på studiet. Assisterende instituttleder ved Institutt for kunstfag på HVL, Tine Grieg Viig, forteller at tittelen på studieprogrammet er blitt endret fra ”Community Music” til ”Bachelor i musikk: Community Music” blant annet fordi mange musikkinteresserte ikke kjenner til begrepet community music. Dermed finner de kanskje ikke frem til studieprogrammet når de skal søke seg til høyere utdanning selv om det kanskje kunne være relevant for dem.

Tine Grieg Viig, © Privat

Hun mener det er mange eksempler på community music-initiativ i Norge som ikke nødvendigvis betegner seg som det, og trekker frem Lars ”Trommelars” Kolstads kjente trommesirkel-prosjekter som eksempel på dette.

– I våre fagmiljø forsker vi blant annet på hvordan skolekonserter kan utvikles til å bli mer dialogbaserte, for eksempel i forskningsprosjektet DiSko. Læring gjennom medvirkning og samhandling vil bli stadig viktigere i både formelle og uformelle musikkontekster. Det kan være vanskelig å gi slipp på tankegangen om at personen som underviser eller på annen måte leder et prosjekt skal ses på som den som eier kunnskapen og den praktiske ferdigheten. Vi er vant til å tenke i slike ”maktrelasjoner”. I community music og moderne undervisning i estetiske fag kan det handle mer om å fasilitere, å legge til rette for læring og personlig utvikling. Det er en helt annen måte å tenke på.

Publisert:

Del: