Statsbegravelse for Erik Bye i dag
Erik Bye begraves i dag for statens regning – en æresbevisning som blir svært få nordmenn til dels. Den folkekjære samfunnsrefseren og trubaduren bisettes fra Trefoldighetskirken, med både Konge og regjering til stede. Biskop Gunnar Stålsett og domprost Olav Dag Hauge forretter bisettelsen, der Valgerd Svarstad Heugland vil tale på vegne av regjeringen, mens kringkastingssjef John G. Bernander holder talen fra NRK, som var Erik Byes arbeidsplass gjennom nesten førti år.
Av Arvid Skancke-Knutsen
Det musikalske ansvaret for seremonien er gitt til Henning Sommerro, som også selv vil spille piano og orgel. I tillegg vil også musikerne Sigmund Groven, Anbjørg Lien og Hans Fredrik Jacobsen – som alle var med på platen «Stein og stjerner» – være med på å vise Erik Bye den siste ære, mens Byes eget barnebarn vil fremføre to av bestefarens sanger, melder NRK.no. I følge nettstedet vil også en av Erik Byes største klassikere – sangen «Hildringstimen» – fremføres før kisten bæres ut av Trefoldighetskirken.
Forfatteren og musikeren Erik Erikssøn Bye var aktiv til det siste, til tross for at han ble rammet av kreft alt i 2003 – det samme året han spilte inn platene «Støv og stjerner» på Via Music og «I dur og drott» med Kongelig norske marines musikkorps. Den siste platen gav ham tidligere i år en Spellemannspris, der hele salen reiste seg opp for å hedre den tydelig svekkede sangeren, som ikke la skjul på at prisen rørte ham. Han kom fra en musikalsk familie, der faren Erik Ole Bye i sin tid var operasanger, og ble født 1. mars 1926 i Brooklynn i New York. Han flyttet til Norge som seksåring, og skulle senere bli noe av et symbol på det beste i det norske samfunnet.
Bye fikk sin journalistutdannelse i USA, etter at han som svært ung mann hadde vært involvert i motstandskampen under krigen. Og nettopp motstandskamp i vid forstand skulle prege mye av hans virke – i form av hans engasjement for krigsseilerne, og for kulturelt og sosialt ansvar i mange sammenhenger. Samtidig var han også en folkelig entertainer, som beviste at holdning og underholdning ikke trenger å være adskilte verdener. Han fikk sitt store gjennombrudd i den norske bevisstheten gjennom programserien «Vi går ombord» med Det Norske Sjømannskor, og debuterte som plateartist i 1960 med en LP av samme navn. Senere utgivelser som plateartist omfattet bl.a. «Erik Bye Synger Skjæraasen» (1966), «Jeg Vet en Vind» (1972), «Gammel Er Min Fjord» (1974), «Blow Silver Wind» (1976), «Norske Folketoner» (1978), «Vandring på Vår Herres Klinkeule» (1985) og «Langt Nord i Livet (1994)», samt samlealbumene «Gjensyn» (1974) og «En sang under skjorta- Et Visevalg Fra Skattkammeret» (1995). Tre ganger vant han Spellemannsprisen: I 1972, 1981 og 2004.
Erik Bye ga også ut et drøyt dusin bøker, deriblant de selvbiografiske «Munnspill under åpen himmel» og «Spinn mitt hjul» fra hhv. 1966 og 1971. Han debuterte litterært med samlingen «Venners viser og egne vers» i 1964, og kom så sent som i år ut med samlingen «Byes beste» på Cappelen forlag. Han har videre mottatt en rekke priser og æresbevisninger – deriblant Norsk Lytterforenings pris i 1964, Narvesens Journalistpris i 1967, Friit Ord-prisen (1989), Alf Prøysens ærespris (1989) og Norsk kulturråds ærespris (1993). Han ble slått til ridder av St. Olavs orden, 1. klasse, i 1978, var rider av den islandske Falkeordenen, ble var også æresdoktor ved Midland College i Nebraska, der han selv hadde studert engelsk, journalistikk og drama.
Bye rakk også over å virke som skuespiller i flere filmer: I denne sammenhengen debuterte han i filmen «I faresonen» i 1961. Han spilte også den mannlige hovedrollen i Arne Skouens «Reisen til havet» i 1966, der også nåværende forkvinne i Norsk komponistforening, Synne Skouen, medvirket. Han har også en sentral rolle i en kommende film med arbeidstittelen «Odins øye». I 2003 opptrådte han med forestillingen «En hildringstime» på Scene West Victoria, som vanlig akkompagnert av sin mageårige følgesvenn og pianist Willy Andresen. Hans aller siste opptreden skulle vært på Blå i Oslo 12. september i år, i samarbeid med musikere som Håkon Gebhardt, Martin Hagfors, Ketil Bjørnstad og Bjørn Torske. Denne forestillingen, som bar tittelen «The Last Shanty», var et symbol for den store respekt Erik Bye nøt over generasjons- og miljøskiller i Norge, men måtte dessverre avlyses, da sykdomen hans forverret seg.
Alf Cranner valgte overfor Aftenopsten å hylle Erik Bye med noen ord Alf Prøysen en gang ytret: «Du skal være klar over at Erik er den største av oss alle – han er som et univers som har plass til oss alle sammen». Underholdninsgssjefen i NRK, som var Byes arbeidsplass fra 1958 til 1996,Tordis Aavatsmark,sa det slik: «Erik Bye var virkelig en kulturkjempe, en som så de små like godt som han så de store».
— Jeg føler meg sterkt i slekt med trubadurer fra riktig gammel tid, de som dro fra sted til sted og sang frem nyheter. Jeg betrakter meg selv som en slags protestsanger, sa Erik Bye i et intervju med NTB i forbindelse utgivelsen av «Støv og stjerner».
Han la også til: – Engasjement har ikke noe med alder å gjøre. Det finnes totalt likegyldige ungdommer og brennende engasjerte eldre. For å bli engasjert, må du kanskje ha litt erfaring og innsikt.
I dag er både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker forenet i respekten for trubaduren som har lagt lyren ned. Den aller fineste og såreste avskjedstonen vil antagelig klinge klokken 15 i dag, da alle norske skip og båter er bedt om å hedre Bye med et fløyesignal, enten de ligger i havn, seiler langs kysten, er ute på fiskefeltet eller i utenriksfart.
Ledige stillinger
En egen samleside om Erik Byes liv og betydning finner du på denne siden fra NRK.no.
