Smak vs. nettverk
INNLEGG: Ingen i Norge har hørt alle norske band, og langt mindre kvalitetsvurdert samtlige. Jeg utfordrer derfor Mathiesen til å lage ei liste over de ukjente artistene som tydeligvis er langt bedre enn Bylarm- og Øyabandene, skriver anmelder og dj Magne Gisvold.
Jeg skjønner at det er lett for mange strevende musikere å anta at andre får forrang på grunn av kontaktnettverket sitt.
Men å kritisere Bylarm og Øyafestivalen for i utstrakt grad å bedrive kompistjenester i bookinga, og dermed forhindre artister som fortjener det å få spilletid, er etter mi mening bak mål:
Det er blant annet folkene bak Bylarm og Øyafestivalen som har bidratt til et oppsving av norsk pop og rock (overgått bare av NRK P3 som motor i den utviklinga), og om noe bør de jo heller roses for å tørre å velge etter egen smak og dømmekraft.
Når det er sagt, så blir man som en del av musikkmiljøene i Oslo (eller Trondheim, Bergen, Tromsø, etc.) prega av de folkene man omgir seg med. Så klart. Det man blir eksponert for av musikk og følelser/tanker rundt denne musikken, preger ens egen oppfatning.
Et eksempel: For meg er det uforståelig at mange i Oslo velger å bruke tid på å snakke eller skrive noe særlig om Nils Bech, som i mine øyne er uinteressant både kunstnerisk og rent musikalsk (jeg har sett ham et par ganger). Men det kan jo komme av at jeg ikke har forstått hvilken kontekst prosjektet hans skal forstås i, for eksempel, eller at ingen har gitt meg en grunn til å høre skikkelig etter.
Eller det kan være at jeg faktisk har rett, og at «hipstere» i Oslo har hengt seg opp i noe middelmådig vås. Poenget er at det er det umulig for meg å bedømme. Jeg må dermed gjøre det som de fleste: Stole på min egen smak.
Nettopp det er jeg sikker på at de som booker på Øya og Bylarm også gjør. Jeg nekter å tro at disse menneskene sitter og booker ting som de «egentlig ikke liker». Det er en nær absurd påstand.
Så klart er det mange som blir oversett, og som sikkert er vel så bra som mange Øya-/Bylarmband. Men uansett mener jeg at et band som virkelig har noe å fare med, ikke trenger «hipsterkred» for å lykkes. Donkeyboy er ett eksempel.
For å være litt konstruktiv: Ingen i Norge har hørt alle norske band, og langt mindre kvalitetsvurdert samtlige. Jeg utfordrer derfor Mathiesen til å lage ei liste over de ukjente artistene som tydeligvis er langt bedre enn Bylarm- og Øyabandene. Bare slik kan jeg vurdere om det er hold i påstandene.
(Men obs! obs! – jeg digger Montée. Så det er mulig jeg også er en Youngstorget-hipster.)
