Om den sagnomsuste kjedemuskelen

Det hevdes at Platekompaniet , Hysj-Hysj og andre kjeder gjør det vanskelig for små butikker som selger smal musikk i Norge. Men hva om det er omvendt? Hva om kjedenes hissige underbud på VG-lista, og det platte plateutvalg som følger av det, gjør det mulig å leve av å selge det musikkelskere ikke får i CD-supermarkedene? Ballades Didrik Søderlind ser på saken.

Det første bedriftsøkonomiske ordet jeg lærte var «kjedemuskelen». Det er et ord som får en til å fnise. Og det kommer til å bli enda mer fnisverdig med åra, etter hvert som de oppvoksende generasjonene ikke klarer å si «kj».

Jeg var nitten år, og ansatt i Tanum Bokhandels avdeling på Karl Johan. Tanum skulle bli del av kjeden Libris, og vi som jobbet på «gølvet» skulle bli kjent med en vidunderlig ny verden av felles markedsføring og stordriftsfordeler. Og, selvfølgelig, kjedemuskler.

Det har sine fordeler å drive stort. Det har norske platekjeder oppdaget. Det akkurat-passe-alternative Platekompaniet selger snart Röyksopp på hvert gatehjørne. Hysj-Hysj slåss med røkla om hvem som kan selge VG-lista billigst. Og alle frir de til publikummet som bare blir interesserte i en plate når de får vite om den gjennom TV-annonser eller andre former for sjelelig klystér.

En annen viktig greie når man skal drive butikk på årntli’ er å ikke ha for mange «hyllevarmere». Det koster å ha plater på lager, og utgifter betyr mindre profitt. Resultatet blir magrere utvalg i hyllene. Og det er synd for deg hvis du ikke vil ha de platene du får på din lokale CD 1000-kjedebutikk.

Men på samme måte som delikatessebutikkene trives i skyggen av Rimi og Rema, finnes det i Oslo en viltvoksende flora med platebutikker som fyller hullene i markedet som de større sjappene ikke makter, eller gidder, å dekke.

De ligger tett i Oslo sentrum: Spesialbutikker for punk, techno, goth, metal, jazz og gudene vet hva annet. Det finnes butikker som selger pakistansk popmusikk og sjapper som pusher kristen musikk. Det finnes sogar en egen postordresjappe i Oslo som bare selger Elvis-skiver.

Noen av dem blir så spesialiserte at de maler seg inne i et hjørne, kommersielt sett. Husker du platesjappa Dbut? Som skulle selge seg ved å begynne å selge plater med Laibach og Coil. (Ikke hørt om Laibach og Coil, sier du? Nettopp.) Mens andre klarer å tilfredsstille en kundekrets som er lei av å spørre etter plater og få spørrende blikk tilbake.

Det er klart det er vanskelig å være liten fisk mens haiene pisker vannet rødt. Det er mulig det kommer til å bli enda mer drittalt å være en liten platebutikk når brødvarene dine selges langt billigere av kjedene.

Men jo kjipere kjedene blir, jo bedre blir det å være liten. Den dagen det ikke går an å kjøpe noe annet enn Röyksopp og Britney Spears i kjedebutikkene, kommer folk til å ligge i sovepose utenfor spesialsjappene. Og da er det kanskje på tide med en spesialforretning for campingmusikk.